En til?

[A_K]

Leser om flere her som skriver at de har blitt gravide igjen mens de fortsatt er i permisjon og har en liten baby. Men hører ingenting om hvordan de har det rent fysisk... Var selv ekstremt kvalm i begynnelsen av svangerskapet, og kan liksom ikke helt se for meg at jeg hadde klart å ta vare på en baby i den tilstanden jeg var i. Tror ikke jeg tør å ta sjansen på en ny før eldste har begynt i barnehagen.. Hva er deres erfaringer? Er det kanskje slik at man er mindre dårlig i svangerskap som er tett oppå et annet- har amming noe å si kanskje?

[Gjest Madolyn]

Alle svangerskap er jo forskjellige, så det er vanskelig å planlegge slikt. Men generelt sett så føler man seg nok mer sliten i svangerskap nr 2, siden man da allerede har en liten skatt å passe på. Min venninne er i 2. trimester og får ca 15 mnd mellom sine to små, og hun har allerede blitt delvis sykemeldt da hun er sliten. Heldigvis så sover nr 1 hele 12 t sammenhengende hver natt og trives i bhg <3

 

Her vet jeg ikke om jeg orker mer enn ett barn, men har heldigvis noen år til å bestemme oss.

[A_K]

Vet ikke om jeg klarer et til jeg heller, selv om jeg ønsker det veldig. Litt overrasket over meg selv at jeg ønsker det så veldig:)) det behovet dukket plutselig opp når jenta mi var ca 1 mnd. Hadde aldri sett for meg at det skulle bli fler enn henne og eldstejenta... Men nå lurer jeg altså..

[Perle79 gravid med nr 2]

Tror nok at det blir slitsomt uansett alder. Om babyen er 1 år eller 3 år så vil det alltid være en du også må ta hensyn til.

Hørte fra noen at om man skulle slippe unna dette "stresset", så burde man vente til ungen var 4 år.

Jeg kjører på jeg. Så får man ta det som det kommer. Tenker heller at disse ungene vil ha stor glede av hverandre!

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Vi har akkurat 2 år mellom jentene våre (dvs at jeg ble gravid igjen da eldste var drøye 14 mnd gammel), og for å si det sånn- jeg kunne IKKE tenkt meg å hatt dem enda tettere enn som så Tenker at 2- 2,5 års aldersforskjell er perfekt, fordi da er de tette nok i alder til å få mye glede av hverandre i oppveksten, men ikke FOR tett heller, med tanke på å slite ut foreldrene, nattevåk med to små osv;)

 

Her føler jeg at ting løsnet veldig og ble mye lettere da eldstejenta nærmet seg 1,5 års alder, derfor gikk det helt greit å være nygravid i de tider, selv om hun ikke begynte i barnehagen før hun ble 2 år gammel og jeg var hjemme med henne hele dagen. Var litt kvalmere denne gangen, så det ble en del bæsjebleieskift som endte over doskåla for å si det sånn, mens tuppelure stod vedsiden av meg og lo og lurte på hva jeg drev på med;)

 

Men følte at jeg hadde masser av energi og ble ikke særlig sliten egentlig, før mot slutten, til tross for mye nattevåk med storesøster, som ble syk støtt og stadig gjennom vintern, og som strevde mye med tannfrembrudd osv. Tror jeg hadde taklet ekstremkvalme dårlig i tillegg til alt dette, så jeg var veldig glad for at jeg slapp forholdsvis "billig" unna når det gjelder akkurat det, selv om kvalmen absolutt var tilstede de første 3 mnd... Kjente det godt i bekkenet også, så det var ikke alltid så digg å henge over sprinkelsenga hennes, løfte opp på stellebord osv, men det gikk greit, og faktisk så hadde jeg verre bekkenløsning første gang (selv om det visstnok er vanligst motsatt vei, at nr 2 blir verre)

 

Men det jeg synes er viktig å tenke på, er tiden etter fødsel... Orker man å løpe rundt etter en aktiv, utforskende 1-åring som er overalt hele tiden, som ikke hører på mamman sin og som klatrer opp der det skulle være, i tillegg til å prøve å amme og stelle en liten nyfødt....? Det hadde ikke jeg orket hehe, og derfor syntes jeg det var veldig digg at eldste var rukket å bli "stor" jente på 2 år før minstemor kom; som kunne sitte litt stille i sofaen mens jeg ammet f.eks, som hørte på beskjeder og skjønte forklaringer på hvorfor hun måtte vente litt, være stille osv.. Og ikke minst så kunne jeg forlate henne alene i rommet i et par minutter (hvis en bleie måtte skiftes el lign), uten å måtte være redd for at hun endevendte hele stua i mellomtiden, eller klatret opp på stuebordet osv

 

Men dette er bare mine høyst subjektive tanker om temaet, de som har valgt en annen aldersforskjell har sikkert helt andre synspunkter, og man kan finne fordeler og ulemper med det meste sikkert:)

 

 

[Pumba78]

Er glad det ikke bare er meg som egentlig vil ha en til men er bekymret for alt mulig. Det er så mye både for og i mot å ha to tette at jeg ikke klarer å bestemme meg... pappaen er klar når jeg er klar...:

 

FOR:

- I lengden får de nok mer glede av hverandre om de er nære i alder

- Jeg slipper så fryktelig mye lenger i en fryktelig krevende jobb, og

- Får en permisjon til med god lønn før jeg finner en jobb jeg har lyst på

- Greit å bli ferdig med den slitsomme småbarnsperioden (e)

- Jo eldre jeg blir jo større risiko er det for at det ikke går bra

 

MOT:

- Sliiiitsomt

- Total fødselsangst

- Om vi setter i gang i juletider blir det enda en høstbaby og jeg ble fryyyktelig deppa av å sitte inne i regn / mørke / snøstorm med hyyylende unge

- Får mindre tid til å kose med jenta vi har allerede

 

 

Hmmm.....

Lykke til til alle andre som enten er gravide eller sitter og veier for og i mot....

[Høna08]

Nå er det 2,5 år mellom mine så kan ikke svare for veldig tette svangerskap. Men min erfaring er at svangerskap nr to gikk mye lettere for jeg hadde rett og slett ikke tid til å tenke på alle "plagene". Tiden flyr med en liten i hus og plutselig var det ultralyd, plutselig var jeg halvveis osv. Husket ikke hvor langt jeg var på vei når folk spurte engang for det gikk så fort Nå skal det sies at jeg har vært heldig og hatt to enkle graviditeter da.

 

Mener å huske at fra et medisinsk ståsted anbefaler de to år mellom man går gravid for at kroppen skal få komme seg.... Men det er vel litt mer opp til den enkelte

[Høna08]

Jeg trodde heller ikke jeg orket mer enn ett barn når min uroligkråke var fem mnd, men når han var et år og hadde sovet natta igjennom i noen måneder kom lysten allikevel:)

[AlmaN]

Syns det er mange som stresser med å få nummer to veldig fort "for at de skal få glede av hverandre".

 

Vi er to søsken, jente og gutt med over fire år imellom, og vi har alltid hatt stor glede av hverandre. Det tror jeg kommer mer an på personlighet enn antall år. Er det bare to barn så blir det et "søskenpar", og da blir man ofte tett knyttet til hverandre uansett.

 

Jeg har nå to barn med 2 år og 3 mnd mellom, og jeg syns det er tett nok. Men vi er ikke så unge og følte vi begynte å få det travelt, ellers kunne vi gjerne ventet enda lenger.

 

Eldste har veldig godt språk, men det er nå ikke alt han forstår (eller godtar?) likevel. Han krever fortsatt mye oppmerksomhet, og det har ikke vært lett å amme med han rundt oss. Heldigvis har pappaen vært her for det meste, så vi har kunnet trekke oss tilbake og amme i fred.

 

I svangerskapene hadde jeg en del vondt i bekkenet og veldig mye kynnere. Godt pappaen kunne ta seg av storebror da vi ventet nr. 2, hente og bringe til barnehagen, skifte bleier.

Og bra eldste gikk selv for det meste, og ikke måtte bæres noe særlig. Men noen ganger har han vært veldig sliten og vil ikke gå, da var det ikke mye greit med bekkenvondt og kynnere.

Vi har fortsatt to bleiebarn. Vi hadde to som sov i vogn en periode.. Men ellers kan jo veldig mye arves, og det er bra.

 

De søte små har veldig glede av hverandre, men det tror jeg de hadde hatt om det var litt større aldersforskjell også.

 

Jeg vil si at unge foreldre godt kan avvente litt og kose seg med nummer en. Særlig hvis pappaen er mye borte. Hvis ikke de har tenkt å ha veldig mange barn da.