Ahh, føler meg så låst.. (Trives ikke i jobben, eller med stedet vi bor, men...

[Anonym bruker]

Trives virkelig ikke på jobben.. Veldig mye rot faglig, og det gir meg bare ingenting sosialt heller.. I lunsjen er det bare snakk om jobb

(hallo - vi får ikke betalt for lunsj da går det vel an å snakke noe annet enn fag og kunder??). Etter jeg fikk barn er det begrenset hvor mye tid jeg har til venner (har ingen venner med barn her vi bor nå, og føler de "gamle vennene " mine har "glemt meg" etter jeg fikk barn...) Da blir på en måte jobben veldig viktig som et sosialt treffpunkt, og når det ikke er noe hyggelig der heller føler jeg bare at jeg blir mer og mer frustrert...

 

Jeg har så utrolig lyst på ny jobb, men kan ikke søke.. For vi skal flytte, men samboer skal på død og liv ikke flytte før om et års tid (og det er uaktuelt og bytte jobb bare for et år, jeg kan ikke ha altfor mye kortvarige arbeidsforhold det ødelegger jo CV'en...)

 

Jeg er mer enn overkvalifisert i den jobben jeg har, og synes det er så kjipt å føle jeg kaster bort tiden min på en jobb som er kjedelig og som jeg ikke trives i.. I tillegg har mange av vennene våre + familie flyttet i det siste (dit vi skal flytte..) så nå har vi ingen vennepar igjen her og ingen familie som kan stille opp som barnevakt. Vi bor i storby, men så langt utenfor sentrum at vi ikke har noen glede av de fasilitetene byen har..

 

Andre som har det på samme måte? Måtte bare få det ut - jeg vil flytte nå!!

[Anonym bruker]

Trøst deg med at det kan være verre.

 

Jeg bor et sted jeg ikke klarer å få venner. Så ja har null venner.

Mannen er mye borte i jobb i dagevis i sleng eller jobber sent flere dager i uken. Så jeg sitter for det meste alene hjemme.

Ikke har jeg jobb heller da jeg måtte si opp den jeg hadde siden den ikke passet med barnehagens åpningstider.

Leter etter ny, men det er ikke lett.

Skal flytte men det er ikke før om ett til to år.

 

Og det verste er at jeg er midt i tredveårene, så føler at livet bare forsvinner før jeg i det hele tatt har startet å leve. Gråter en liten skvett hver dag og føler jeg har verden mest bedritne liv.

[Anonym bruker]

Glemte å skrive at nærmeste familie bor på andre siden av landet. Så der er det heller ikke noe sosialt å hente.

 

De få gangene jeg ler kjenner jeg det gjør vondt i kinnen siden de musklene blir brukt så sjeldent.

 

Ano 21:26

[Anonym bruker]

Hvor bor du da 21:26 ?

[Anonym bruker]

Bor i Bergen, men har bare en dårlig periode nå, så følte for å klage litt.

 

Ano 21:26 (og 21:29)

[Anonym bruker]

Buhu, stakkars deg.. Det er vel ikke opp til noen andre enn deg selv å gjøre deg lykkelig. Enten endrer du syn på jobben, venner og livet, eller så får du flytte.. Men obs obs, du kan ikke flytte fra deg selv!

[Anonym bruker]

Jeg tror du har skrevet et innlegg en gang her tidligere. Jeg ga deg da råd om å ta litt tak i situasjonen din selv. Kirkens bymisjon har opplegg for familier som trenger litt hjelp, der kan du f.eks. få trygge og voksne personer til å ta vare på barna dine en gang i uken mens du f.eks. går på kurs. Turlaget har opplegg for familier. Det finnes nok av aktiviteter for barnefamilier, alt fra baby-svømming til teater etc. Google "barn i byen" f.eks. Det er kun du selv som kan gjøre noe med situasjonen din. Ikke sitte hjemme å sture, ta deg i nakken, søk jobb og finn på noe fint sammen med barna og andre innimellom. Gå tur med turlaget, ta et kurs på friundervisningen, oppsøk steder du treffer andre med småbarn. Hepp, hepp. NU!