Fortvilet mamma :'(

[Anonym bruker]

Kan noen være snill og gi meg noen gode råd om dere har?

Vi har en 2 år gammel jente med sterk vilje og som er nysgjerrig på det meste.(noe som er posetivt)

 

Om morgenen er det en kamp med å bytte bleie og det å ta klær på seg. Begynner ofte med gråt fordi hun vil ned på gulvet å gjøre andre ting. Vi vil gjøre stellet ferdig så slipper vi å ta kampen etter frukost.Vi sier til hun at hun skal få komme ned når hun har fått ny bleie og nye klær på. I dag hevet pappaen stemmen så da slo hun etter han --> en tur inn på rommet. Jeg gikk inn etter at han hadde satt hun der og trøstet hun og prøvde å forklare at pappa ble lei seg når hun slo han og at hun må bytte klær og blei når hun står opp. Spurte om hun ville kose på fanget mitt litt før vi går inn på badet igjen,så vi gjorde det. Når hun prøvde å gå ut av fanget mitt, spurte jeg om hun var klar for å gå på badet, men det var hun ikke så da sa jeg at hun måtte sitte på fanget å kose til hun var klar for å gå på badet. Gikk greit å bytte på hun da. Hun gav pappaen en kos og strøk han på armen etterpå.

 

Så når vi har spist frukost skal vi vaske hendene, det har blitt et problem i det siste så da er det også gråt. Så jeg hentet en klut som jeg skulle tørke av hendene og rundt munnen, men det ville hun ikke. Så da sa jeg at da må vi gå på badet å vaske oss, men det ville hun ikke. Jeg prøvde å forklare hun at "mamma må også vaske seg etter mat pga da kan hun også være skitten" men allikevel ville hun ikke. Hun prøvde å klipe meg og slå meg men fikk ikke det til. Da jeg ikke lykkest i å vaske hendene hennes løftet jeg henne opp, sa med hevet stemme "kan du høre på mamma?" og bar henne inn på rommet, la hun i sengen og gikk ut på badet for å gråte. (Jeg blir så utrolig lett frustrert når jeg ikke får ting til som jeg har planlagt) Gikk inn igjen til hun etter en stund og sa at mamma ble litt lei seg og fortalte at jeg synst det var dumt at det ble sånn. Beklaget meg til hun og gav hun en klem og kyss på hodet,sa også mange ganger at jeg er glad i deg. Sa at nå går vi på badet og vasker hendene og munnen en gang til og da hadde vi med oss 2 bamser og dukken hennes. Hun begynte å gråte da også, men da sa jeg" husker du avtalen vår?" så da gikk det greit. Det er det samme om kvelden også når hun skal ha nattklær og ny bleie på da og ved tannpuss.

 

I det siste har vi begynt å si "du får ikke komme ned (fra stellebordet) før vi har fått skiftet ... eller pusset tennene dine. Er du ferdig å gråte nå og klar for å evt. skifte ... eller pusse tennene dine?" da har det gått fint, men er så tungt og leit at det alltid skal være gråt. Men leste på internett et sted i dag at det er lurt å bruke "jeg vil/jeg ønker" i stedet for at "du får ikke ditt/datt før det og det" men vet ikke hvordan det fungerer i praksis.

 

Etter det kledde vi på oss klærene og skulle gå ut, men da fant hun ut at hun ville ha smokk og kos med seg i bilen (ligger til vanlig i sekken), da var jeg streng med hun og sa at den kan du ikke ha, den må ligge i sekken. Så var det på an igjen med gråt/sutring. Hun slo meg også litt på skulder og litt på ansiktet men ikke vondt så jeg la ikke noe fokus på det (det var når jeg prøvde å holde rundt hun og trøste hun). Spurte om å få en klem og det fikk jeg.Spurte også om jeg skulle trøste hun men det ville hun ikke.

 

Tror hun har funnet ut at jeg blir lei meg på hennes vegne når hun gråter og da får hun det lett som hun vil. Men jeg gav meg ikke så når vi kom ut plukket vi med oss noen steiner som vi hadde med oss til barnehagen og da var det "glemt". Så var jeg utrolig slem med å nekte hun kosen og smokken? Har tenkt mye på det i ettertid med at det er jo en del av tryggheten hennes også og har tenkt "var det virkelig viktig for meg at hun ikke fikk kosen og smokken sin". Vi hadde en sånn "kamp" i forrige uke og da gav jeg meg og da fikk hun det store smilet rundt munnen som på en måte sa "nå lurte jeg deg og fikk det som jeg ville".

 

Jeg ønsker det beste for barnet vårt og ønsker å gi henne en god oppvekst. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle de forskjellige endringene i humøret for jeg blir sittende igjen med en utrolig dårlig samvittighet for det hver gang og er ofte deppa og lei meg etter en sånn dag. Min reaksjon er ofte forskjellig etter hvilket humør jeg er i så har jeg god tolmodighet en dag er ofte reaksjonen en annen enn å heve stemmen og "skrike" til jenten vår. Jeg er flau over å ha opptrådt sånn som jeg gjør, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Snakker jeg med min mor så sier hun bare at det er vanlig for alderen og at det vil gå over når hun blir eldre. Prøve å være flink med å rose henne.

 

Håper noen har tips sånn at jeg og min mann kan takle dette annerledes, for det er utrolig frustrerende for oss. Jeg er redd for å være for ettergivende også sånn at hun ikke får selvtillit og alltid får det som hun vil.

 

Skulle nok ha spurt helsesøster om dette, men tørr ikke det pga hun er venn med svigermor og selv om hun har taushetsplikt så er jeg redd for å spørre.

 

Håper noen orker å lese for jeg ønsker virkelig å endre sånn som vi har det.

 

Takk!

 

 

[Anonym bruker]

Slutt å dille så mye - og bare gjennomfør det dere skal.

Herregud, hun har dere rundt lillefingeren.

[Anonym bruker]

Hvorfor har du en 2-åring på stellebordet om morgenen? Det hadde 2-åringen min også protestert på, hun er jo stor jente

 

Her har vi en krakk foran vasken, fyller vasken med varmt såpevann og kler henne naken. Men jeg drar kluten over ansikt og underliv vasker/plasker hun hendene sine selv.

Min 2-åring er skikkelig morgengretten, så her tar vi mat i pysjen for å få opp blodsukkeret også går vi på badet. Sa slipper vi vaske ansikt og hender to ganger også.

 

Sånn ellers duller jeg ikke med henne når hun trasser altså, jeg tar henne under armen og går, kler henne med makt osv. Hun skjønner fort at det ikke lønner seg med den trassen. Men ber hun om en rosa strømpebukse istedenfor en turkis ser jeg ingen grunn til å nekte henne det, så lenge hun villig tar på seg strømpebuksen...

 

Bruk sunn fornuft, ikke analyser og "føl" så mye. Du er mammaen hennes og du bestemmer, så enkelt er det.

 

Noen unger trasser mer enn andre, det er bare en periode man må gjennom, bare følg fornuften din du.

[Anonym bruker]

En ting er at man skal velge sine kamper, og la barna få være med på å velge litt hvordan de vil ha det, men enkelte ting bare GJØR man.

 

Tannpuss, bleieskift, påkledning etc, er ting som MÅ gjennomføres, så det gjør vi uten dikkedarer. Blir det gråt og tenners gnissel, så blir det det da. Jeg forholder meg rolig, men bestemt i slike situasjoner, det er jo ikke synd på ungen! Frustrerende til tider, ja, men det er da ikke verdens undergang.

Enig med hun over her, ikke "føl" så mye, bare GJØR.

[Gjest Filifjonka]

Sett grenser og ikke ha dårlig samvittighet for at du gjør det. Gjennomfør det som må gjennomføres, og ikke vis ungen at du vakler og er usikker. Hun er for liten til å ta ansvaret, det må du og din mann ta.

 

Ikke la henne spille dere ut mot hverandre, stå samlet som en murvegg. Jeg reagerte på at når han satte henne på rommet fordi hun slo, så gikk du inn og trøstet henne. Du burde heller ha trøstet HAM - så hun hørte det, hvis du først skulle gå inn i den situasjonen.

 

Og ikke be om unnskyldning for alt mulig. Hvorfor skal DU be om unnskyldning for at hun har prøvd å slå deg? Greit nok, du ba henne om å vaske hender og hun ville ikke, men man slår ikke fordi om man ikke vil vaske hendene.

 

Ikke ta deg så nær av dette. Det er bagateller, og du lar hennes trass og temperament ta fullstendig luven fra deg. Ta over styringa, og gjør kort prosess.

[Anonym bruker]

Har mannen din irettesatt henne, så ikke gå og trøst ho. Hun vet akkurat hvordan hun skal få det som hun vil med deg, snurrer deg rundt lillefingeren. Vær bestemt og ikke dill så mye