Dere som er hjemmeværende mødre med døtre...

[Anonym bruker]

Vil bare først få gjøre det klart at dette innlegget ikke er ment for å provosere på noen som helst måte. Og når jeg prater om hjemmeværende mødre mener jeg selvfølgelig ikke dere som er i permisjon med små barn,dere som er syke/har sykt barn ol. men de som bevisst har valgt å ikke jobbe for å stelle hus og hjem, mann og barn. Og dette gjelder hovedsaklig jentemammaer...

Tenker dere på at dette kan være inntrykket dere gir døtrene deres, at en mamma passer best hjemme mens det er pappa som går på jobb og tjener penger?(for å sette det litt på spissen) Min bror og jeg vokste opp med to yrkesaktive foreldre som til tider måtte jobbe ubekvemme arbeidstider. Det var synd enkelte ganger, spesielt i julen og andre høytider, hvor de måtte jobbe og vi måtte passes av andre i familien, men vi vokste opp med holdningen som sa sånn er det bare. Vi må tjene penger til livets opphold og i dag er det ingen verdens ting som tilsier at kvinnen ikke kan være med på å bidra på samme måte som mannen. Hva enn som gjør det lykkelig, det er det viktigste men er det ikke litt trasig å vite at døtrene deres kanskje utvikler et litt forvrengt syn på likestilling? Og er det ok for deg om hun med tiden bestemmer seg for å gjøre karriere av å stelle hjemme for sin mann og sine barn på samme måte som deg?

[Anonym bruker]

Tror døtre gjør det motsatte av mødrene i mange tilfeller. Mamma ble fanget hjemme i endel år, da hun fikk mange barn på kort tid, og jeg har sett hva det gjorde med henne. Først da vi alle nådde skolealder og hun kunne begynne å jobbe igjen ble hun noenlunde lykkelig.

 

Jeg skal aldri sette meg i den situasjonen selv...

[Anonym bruker]

Jeg er hjemmeværende husmor og steller hus og hjem, barn og dyr (på dagtid) med døtre, men jobber kvelder og helger (dog i en redusert stilling).

 

Føler ikke at jeg gir noe annet inntrykk til døtrene mine enn at de er de viktigste i livet mitt og særlig nå som de er små, og at ved å prioritere dem nå mens vi har muligheten viser at de er de vi setter høyest i verden, og at det er mye vikitgere enn en å dra inn mest mulig penger hver måned.

 

Ser ikke på det som noen som helst undertrykkelse at jeg har valgt å være hjemmeværende på dagtid, ser på meg selv som en sterk og stødig kvinne med ben i nesa, som lever det livet JEG ønsker å leve.

 

Og jeg hadde blitt veldig stolt mormor jeg, om mine døtre hadde valgt å føre verdien av familien sin videre den gangen de fikk barn og at de var trygge nok på seg selv til å velge å være hjemme med sine barn hvis det var det de ønsket.

 

Er sååå lei alle fordommene om at hjemmeværende mødre er undertrykte bla bla bla, og det verste er at undertrykkelsen kommer fra andre kvinner!!

 

 

[Anonym bruker]

Og la meg legge til at jeg er meget lykkelig! Jeg elsker hverdagen og nyter den til det fulle vel bevisst over at det er hverdagene som er selve livet.

 

Anonym 14.18

[Anonym bruker]

Nå går jeg hjemme, i permisjon da. Men jeg har også de to eldste som er ei jente på 3 år og en gutt på 1,5 år hjemme. Og jeg kommer til å være hjemme til de begynner på skolen. (Har tenkt å ha de siste året før skolen i barnehagen da.) Så når den minste er "ut" av hus, så kommer jeg til å begynne å jobbe.

 

Hvorfor tror du døtrene mine kommer til å få et forvrengt syn ut av det? At mamma var hjemme med oss til vi begynnte på skolen..Er det noe feil? Jeg skal ikke være hjemme for alltid og mannen min må forsørge oss alene, mens jeg er rundt å "duller" mens han er på jobb og ungene på skolen. Hadde det vært sånn kunne du kommet med denne påstanden. Men det er sjeldent sånn.

 

Jeg tror bare de vil ha positive minner om at "mamma var hjemme med oss". Ikke at "det er min plikt å være hjemme å stelle for mann og barn, for det var det mamma gjorde". Men om de velger det ene eller det andre, så bra for de. De må gjøre som de vil, som passer de. så kan jeg komme med råd og fortelle om mine erfaringer.

 

PS: Det er isåfall ikke bare jentene som får dette "forvrengte" synet på livet. Guttene kan jo tro at det er deres fremtidige koners jobb å ta seg av alt stelle hjemmet! For det gjorde mamma!

[Anonym bruker]

Jeg er også veldig lykkelig:)

 

Hilsen 14:21.

[Anonym bruker]

Jeg er alene med barn(gutt og jente), og tenker så klart på dette. Men jeg har hatt min jobb hjemme i alle år, grunnet handikapet barn(eldste). Når en ikke får praktisk hjelp, så er det jammen bra staten har laget det så det er mulig å være hjemme selv som alenemor.

 

Når det er sagt, så vil jeg ta med at jeg har lært mine barn noe annet. menn og kvinner er likestilt i hjemmet med tanke på oppgaver. Jeg snekrer, maler, vasker og strikker. Mer enn en mann vanligvis gjør, altså

 

Og det er faktisk vel så viktig å lære begge kjønn. Vi har ikke kjønnsrollemønster i hjemmet, annet enn at de har sett at kvinner gjør ALT

 

Så sånn har det blitt her. Og kommer til å fortsette å være. Min datter spurte faren til ei venninne "Så du er sånn som mamma, du?", da han fortalte han skulle snekre noe på et hus hehehe... Det gir meg MYE

 

Jeg tenker faktisk mer på sønnen min her.. som ikke har et forbilde å forholde seg til når det kommer til kjønn.... Selv med handikap, så må han jo finne noe å gjøre i livet.

[Anonym bruker]

Min mor var hjemme med oss da vi var små og jeg hadde en så fin barndom. Mamma var alltid der. Utrolig godt. Jeg tror hun var lykkelig også Har ikke påvirket meg på noen som helst måte!

[Anonym bruker]

Desverre er det sånn at jo flere kvinner som velger og jobbe redusert eller gå hjemme til barna begynner på skolen, jo mindre verdt blir vi kvinner i arbeidslivet,- vi blir generelt sett på som dyrere og mer ustabile enn menn..

 

Dette vil da gjelde den dag våre døtre skal ut i arbeid. Vi gjør at våre døtre blir mindre verdt i arbeidslivet, fordi vi gjør det vanlig at det er KVINNEN som skal ta ulønnet permisjon, ikke mannen..

 

Joda, mannen tjener så mye bedre, og vi kan ikke leve bare på MIN lønn,- vel, grunnen til det er at vi kvinner har stoppet opp likelønnkampen da vi fikk det for godt,- og kunne velge og gå hjemme. Siden det stedig er mest vanlig at KVINNER tar lengst både lønnet og ulønnet permisjon, så tjener vi mindre, og er mindre attraktive på jobbmarkedet.

 

 

Så lenge ikke vi kvinner, som tjener mindre enn mannen, velger og ofre oss og gå KREVE at mannen tar ut like mye permijson som oss kvinner, go gjør mannen til en like ustabil arbeidstaker eller kvinnen til like stabil arbeidstaker som mannen (alt etter hvrodan man ser det) så VIL vi kvinner tjene mndre, stå sist i køen til samme jobb med lik bakgrunn ellers som en mann og våre døtre vil kankje ikke en gang HA et reelt valg om å gå hjemme eller ut i jobb. om vi ikke skjerper oss...

 

En vi og gå kan være og legge inn lovpålagt at for hver uke ulønnet permisjon moren tar ut etter den lønnede, så MÅ mannen ta ut like lang ulønnet permisjon....Så om en kvinne tar ut 2 år uten lønn,- så MÅ mannen (pappan) gjøre det også. For pr.dags dato har vi det så bra, at det ikke vil skje automatisk i FLERTALLET av norske hjem. Og selv om DU trives som husmor, er det ikke sikkert din datter gjør det. Og den dag kan komme at hun MÅ være hjemme hele permisjonene og MÅ jobbe deltid, fordi VI, i mødregenerasjonen ikke gadd ofre noen år med litt dårligere råd og ubekvemme dager for deres fremtid...

 

Tenk på hva kvinner har ofret og stått på opp gjennom tidene for å gi oss de rettigheter vi har i dag. De har ofret liv, BARNA sine og ære og rykte. Bare for vinne frem like rettigheter for menn og kvinner,- for at dere døtre, og døtre av de igjen, skulle slippe og risikere et liv som de i utgangspunktet SKULLE ha levd..

 

 

[Anonym bruker]

Dette synes jeg er langt over grensa for hvor langt man kan gå. Laaangt over (og jeg er ikke høyrevridd, tvert imot).

 

Det jeg derimot ser kan være en løsning, er at arbeidsgiveren til den som er hjemme i lovfestet permisjon (lønnet eller ulønnet) skal kunne regne ut kostnadene dette påfører bedriften og sende halve regningen til arbeidsgiver til den av foreldrene som ikke benytter lovfestet permisjon for tida.

 

Hva man velger å gjøre utover lovfestet permisjon (å si opp og gå hjemme) får hver enkelt svare for selv.

 

Slik vil det ikke bli dyrere å ansette en kvinne enn en mann, for regninga får man sin del av uansett. Da vil vi ivareta likestilling uten å detaljstyre mer av familiens hverdag (øremerkede pappauker av permisjonen er jeg for, men man trenger ikke å gå lenger)..

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en hjemmeværende mor som begynte å jobbe igjen da jeg var rundt 12-13 år.

 

Og da lærte jeg at det slettes ikke passer alle å være hjemmeværende! Moren min ble mye lykkeligere da hun begynte å jobbe igjen!

 

Så jeg kommer aldri til å "ofre meg" og gå hjemme siden jeg ikke trives med det. Jeg tror ingen var tjent med at min mor var hjemme. Skulle ønske hun ikke hadde gjort det.

 

Dessuten medførte jo det at vi fikk mindre tid med faren vår fordi han da jobbet mer. Det synes jeg også er veldig synd. Skulle ønske han hadde vært en større del av oppveksten min.

[Anonym bruker]

Skulle gitt hva som helst for å kunne være hjemmeværende kone mor og husmor jeg.

 

Desverre MÅ jeg jobbe, men hadde vi fått det som vi ønsket, haddde jeg vert hjemme, tatt meg av huset, og organisert alt her heime, og ikke jobbet utenfor hjemmet.

 

Desverre har vi ingen økonomisk mulighet til det.