Hvordan er det å være student og ha barn?

[Anonym bruker]

Datteren min går første året på universitetet, og er i et godt og varig forhold. De har lyst på barn nå, og jeg ser at de er voksne og modne nok til at det vil gå helt bra.

 

Men på hennes vegne lurer jeg på hvordan det er å være student å ha barn? Både økonomisk og praktisk.

Erfaringer?

 

Hun har 5 år igjen til hun er ferdig med mastergrad, og det vil kanskje bli verre for henne å få barn når hun er nyutdannet enn nå under studiene.

 

Hun snakker mye med meg om dette, og det er derfor jeg lurer som mor.

[Anonym bruker]

Personlig ville jeg ikke planlagt barn i student-tiden fordi det er en så utrolig morsom og fin tid når man er ung:-)

 

Jeg er nå ei gammal kjærring og er igjen student,men denne gangen med barn og det lar seg fint kombinere. Man går selvsagt glipp av endel av det sosiale studentlivet og det er litt kjedelig, men barn og skole er ikke noe verre enn barn og jobb - bortsett fra at man har mindre penger å rutte med når man er student.

 

Om datteren din er en oppegående ung kvinne med hodet på rett plass så vet hun nok hva hun gjør og har en plan med det hele. Jeg ville støttet henne for hun vil klare begge deler bare hun er strukturert nok;)

[Anonym bruker]

Jeg fikk min første da jeg var 19 år og ferdig med vgs, hadde da et års permisjon. mannen min var elektrikker lærling og jeg fikk stipend fra lånekassen. etter perm startet jeg på bachelor og ble gravid samme høst. fikk nr 2 sommeren etterpå og måtte ta permisjon igjen. Så gjorde jeg meg ferdig etter endt permisjon og er nå gravid med nr 3 før jeg har kommet meg ut i jobb. Jeg har ikke lidd noe av at jeg har hatt barn under studiet. men så har jeg studert et "barnevennlig" studie, førskolelærer hvor jeg faktisk hadde en fordel fordi jeg hadde egne barn jeg kunne prøve ut hva jeg lærte og hadde noe og assimilere til av det jeg leste. i tillegg var det ikke så altfor hardt som et studie på universitetet kan være. Så jeg vil si det kommer an på hva man studerer. Jeg har bare positive erfaringer med å være student og mamma, men det blir ikke tatt mye hensyn til med tanke på fraver ved sykdom og sykt barn. men universitet har el kanskje ikke obligatoriske forelesninger hver dag.

[Anonym bruker]

Jeg er også universitetsmamma, og planla de slik at Nr 1 skulle komme etter at jeg hadde studert ett år. Deretter skulle jeg se om det lot seg kombinere å være i permisjon og studere. Det viste seg rimelig tidlig at jeg er en av de "heldige" som får ekstrem svangerskapsskvalme, så det gikk ikke helt som planlagt, og for noen år siden var økonomiske ordninger for studenter som er sykemeldt mer enn 4mnd temmelig dårlig. Jeg fikk dermed aldri tatt eksamen. Men da minsten startet i bhg gikk jeg tilbake til studier og det lar seg meget fint kombinere.

Man har jo ikke muligheten til å være sosial på lik linje med de andre, men om hun er av typen som er litt ferdig med den veldig utagerende fasen og i et fast forhold er det vel minst like viktig å skaffe seg venner som befinner seg omtrent på samme plan som henne selv..?

Jeg fikk flere venninner på studiene og er sosial når jeg er på skolen, og så drar jeg hjem og koser meg med familien. Savner ikke å gå ut hver kveld (har aldri gjort det egentlig), og om jeg vil ut med jentene en kveld er det ikke noe i veien for at mannen er hjemme en kveld..

Nå har vi akkurat fått nr to og jeg er hjemme i permisjon og tar opp noen eksamener som jeg ikke fikk tatt da jeg var gravid samtidig.

Om hun føler seg klar så tror jeg heller ikke det er så negativt når hun skal søle jobb at hun er mer eller mindre "ferdig" med småbarnsperioden.

Men noe økonomisk genistrek er det ikke!! Det er bedre ordninger nå enn for to år siden om du er sykemeldt student, og man får så man klarer seg helt fint, men rik blir man ikke. Det regner jeg vel ikke med at hun tror heller

[Anonym bruker]

Vi er studentforeldre. Da vi fikk nr 1 var både min kjære og jeg studenter. For vår del har det gått kjempebra, det eneste jeg syns er synd var at mannen min ikke fikk ta pappapermisjon. Vi trives veldig godt med tilværelsen. Jeg studerer samfunnsvitenskaplige fag, mens min kjære har utdannet seg til ingeniør. Han er nå ferdig utdannet og vi venter vi nr 2 på nyåret. Begge graviditetene har vært godt planlagt. Jeg er fortsatt student og trives med det.

 

Det er befriende å kunne legge opp hverdagen sin sånn det passe for barnet /meg. Jeg har bare forelesninger 2 dager i uken selv om jeg er fulltidsstudent, derfor har barnet som regel korte dager i barnehagen. I eksamensperioder kan det være hektisk, derfor har vi hatt barnet i barnehagen lenger i eksamensperiodene enn ellers i hverdagen sånn at vi har kunnet lest mye pensum.

 

Dersom man skal lykkes som mor/ far og student kreves det motivasjon og ståpåvilje. Man må ha faste dager og tider der man setter seg ned for å jobbe med pensum. Skippertak er ingen god løsning. Man får ikke gode karakterer uten å jobbe for det. For min del har jeg merket at jeg har fått bedre karakterer etter jeg ble mor. Kanskje gir barnet meg ekstra mye motivasjon til å skape en trygg fremtid for familien?

 

Økonomisk har vi også hatt det godt. I sommerferien får ikke studenter stipend - men vi sparte gjennom hele året sånn at vi hadde 3 mnd fri sammen med barnet hver sommer.Vi fikk oggså en engangsstøtnad på 32 000 kr som vi ikke brukte på barneutstyr, da vi fikk arve mye fra slektninger med små barn. Nå sparer vi penger til å kjølpe oss bolig, mens vi var studenter sparte vi opp 80 000 kr. Nå som min kjære er i jobb kan vi spare enda mer. Ingen av oss jobbet fast ved siden av studiene, kun små jobboppdrag her og der.

 

Ønsker datteren din lykke til :)

[Anonym bruker]

Jeg har tatt et tungt masterstudium ved siden av det å gå to barn underveis.

 

Hvis hun er ung (type tidlig i 20-årene), så hadde jeg ville ventet. Det er jo fint å ha en epoke i livet hvor ikke alt er så alvorlig og krever så mye av henne i tillegg til at hun skal fullføre et krevende studium. Det er jo ikke noe problem å få barn i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene.

 

Tror man har godt av å ha en litt bekymringsfri studenttilværelse, hvis ikke vil man kanskje savnet senere at man aldri fikk reist så mye, vært med venner, dratt på hytteturer osv. Man går glipp av mye sosialt samme hvordan man vrir og vender på det.

 

Jada, det kan virke såååå romantisk å få barn tidlig osv., men alt til sin tid. Det er heller ikke så lett å ta et krevende studium ved siden av familieliv, men noen synes det går som en lek selvsagt, men tror ikke det er hovedregelen.

 

Jeg ville frarådet henne det på sterkeste.

 

PS: Kommer an på studiet, man kan liksom ikke sammenligne jus med sykepleien.

[Anonym bruker]

Jeg er to uker unna termin med vårt tredje barn, og jeg tar et tungt studie.

 

Ble gravid som 20-åring (ikke planlagt), da vi begge var studenter, og fikk nr 2 nesten 4 år etter. Mannen min ble ferdig med studiene sine da eldste var rett over ett år. Økonomien er selvfølgelig så som så, men vi prioriterer godt og har råd til alt vi trenger. mannen min er utdannet sivilingeniør, og tjener greit nok til at vi kan leve på hans inntekt (jeg tar selvfølgelig opp lån fra lånekassen i tillegg).

 

Det som blir sagt om studietiden er helt sant. Man går glipp av en del sosialt ved å ha barn og familie ved siden av, men det gjelder i grunn mange av de som har samboer også. Da må man jo uansett ta hensyn til partneren sin:)

 

Jeg tar en mastergrad i ingeniørfag (tidligere kalt sivilingeniør), og merker at studiet er tungt til tider... De fleste andre i klassen er utenlandske (flest asiatere som lever og ånder for å få gode karakterer), og dette gjør at lista ofte legges ganske høyt.

 

Når det er sagt så er det nok enklere å ha barn i visse studentmiljøer nettopp fordi det kan være enklere å finne "likesinnede". Det er få jenter innenfor mitt fagfelt, og det er enda færre som faktisk har barn. På f.eks sykepleier-, eller førskolelærerstudiet er det flere jenter, og også mange som har barn fra før, blir gravide, osv, osv. Det er med andre ord lettere å få venner i samme situasjon:)

 

Men.... Jeg er ferdig om ett år, og ville ikke ha byttet det bort for alt i verden!! =)

[Anonym bruker]

Meg som ble dårlig under graviditetene igjen..

Jeg tror faktisk ikke man er avhengig av å være fri og frank i en lang årrekke før man starter med familielivet. Derimot tror jeg de som er motiverte for å starte tidlig vil få mye ut av det å starte tidlig.. Det som er riktig for noen er ikke riktig for alle, og det virker som om mange glemmer det midt oppi hele diskusjonen.

Det er nok mindre sosialt å studere med barn. Det merker jeg selv også, men på den andre siden er stort sett de som er interessert i å bli kjent med deg ordentlige mennesker som klarer å komme på besøk en helg uten at du føler at de heller skulle vært på en fest. Det går også fint å være med ut en gang imellom og la far ta seg av barnet når man er ferdig med permisjonen.

At ikke far får tatt ut permisjon har vært et tema her også, og det er trist at det er slik!

Et positiv aspekt ved å få barn før man er helt ferdig etablert i deømmeboligen med en jobb man er fornøyd med etc. Er at abrna får bli med å ta del i den utviklingen som skjer. Jeg tror det til en viss grad kan være Sundt å vokse opp i et hjem "under utvikling" slik at man selv får oppleve at penger og jobb ikke er en selvfølge. Jeg ser for meg at man lettere kan ta slike ting for gitt om man aldri har måttet se foreldrene jobbe seg oppover, men jeg kan jo også selvfølgelig ta feil..

 

[Anonym bruker]

Jeg er student med barn og koser meg veldig! Synes det går helt greit, hektiske hverdager må til uansett når man får barn... Synes også det er en fordel å ha færre timer på skolen slik at jeg får en del mer tid til overs med barnet, ifht når man jobber. Selvfølgelig, det er tungt og litt dyrt kontra når man jobber, men mannen jobber jo så her er det inget problem! Har de lyst på barn nå burde de starte prøvingen, noen bruker jo flere år bare på det Lykke til Bestemor!

[Anonym bruker]

1 året, og da er hun? 19/20? Ville bedt henne vente, selv om ikke du kan kontrollere det. er selv alenemamma (22 år) i fulltidsstudier. Man stiller svakere økonomisk og det er mye lesing etter barnet er i seng. Hvorfor kan hun ikke vente? Hadde hun vært i fast jobb hadde det vært en ting. Ville iallefall frarådet henne. Mitt barn var ikke planlagt. Hadde jeg ikke blitt gravid som 19 år hadde jeg ventet til endt studie og fast jobb.

[Anonym bruker]

Jeg fikk førstemann mens jeg var student, og det var knalltøft!

Jeg fikk ikke barnehageplass og var avhengig av å enten ha barnet med på skolen ( noe slett ikke alle er positive til), finne pass på dagtid ( som ikke er lett) eller skulke timene... Ikke fikk jeg lest noe på dagtid mens barnet var våkent heller. Så det ble lange kvelder med mye lesing og skriving av oppgaver, og tidlig opp dagen etter. Kan trygt si at jeg var sliten. Og jeg er ikke alene, men med mann som jobber mye borte og kveldstid.

Jeg vile ikke gjort det igjen. Det å komme inn i nytt miljø og bli kjent med nye som var sammensveiset fra før er heller ikke det enkleste, ihvertfall når man ikke alltid har anledning til å bli med på det sosiale etter skolen.