Når er det nok? Samlivsbrudd..

[Anonym bruker]

Er så lei meg. Trodde aldri det skulle gå sånn her med oss. Tidligere så jeg aldri for meg livet mitt uten han. Nå ser jeg for meg det scenarioet nesten hver dag.

 

Jeg jobber som ped.leder i bhg. Bringer og henter sønnen min hver dag i bhg og vi tar buss. Jobben er krevende og jeg har i tillegg papirarbeid på kveldstid. Prøver å trene også ca 3 ganger i uka.

 

Samboer har ikke funnet seg jobb. Han har akkurat meldt seg arbeidsledig og sitter hjemme på dagen, ser film og spiller data. Det er ikke snakk om å ha sønnen vår hjemme sammen med seg eller hente han tidlig i barnehagen. Synes også at det er urettferdig at jeg må stå opp med sønnen vår hver dag når han selv ikke skal på jobb. Av og til våkner ungen tidlig og jeg begynner sent på jobb. Er det ikke da rettferdig at han står opp? Han kan i allefall legge seg igjen..

 

Merker at jeg mister mer og mer respekt for han som mann. Synes han mangler ambisjoner, er uinteressert i å være sammen med barnet vårt, bruker altfor mye tid på PC. Klarer ikke å respektere han slik jeg gjorde før når jeg vet at han bare rett og slett ikke gidder å jobbe. Han synes det er uaktuelt å jobbe på Rema, i butikk og andre "lavstatusyrker". Enda har han ikke engang fullført VGS og jeg synes ikke han kan forvente noen toppjobb uten å jobbe for det først!

 

På den andre siden så har han middagen klar, masserer meg når jeg trenger det, er god i senga, en god samtalepartner og veldig flink med sønnen vår når han selv vil. Det føles som min soulmate hvis noe sånt finnes.. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg så frustrert og sliten og sur hele tiden. Er jo ikke noe lettere å være alene vel? Men den situasjonen vi har nå der vi begge er irriterte og krangler mye er vel ikke gunstig? Vil ikke at sønnen vår skal vokse opp med krangling. Er så lei meg. Og han tør ikke snakke ut om disse tingene, han bare blir sint og går. Sier at han ikke vil prate nå. Tror han er redd for at vi skal gjøre noe overilt.

 

Hvordan kan jeg få han til å skjønne hva jeg synes er vanskelig? Uten at det bare blir klaging og at han føler at det kun er han det er noe feil med? Jeg prøvde helt rolig å si at vi må snakke om hvordan vi begge ønsker å ha det for så å møtes på halvveien. Men han vil jo aldri det. Tror kanskje han innerst inne vet at det er hos han mesteparten av problemene ligger.. Selv om jeg ikke er feilfri heller. Trenger noen råd damer..

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du blir frustrert og det kan høres ut som om han også er frustrert og lar frustrasjonen gi seg utslag i tiltaksløshet.

Er han påmeldt jobbsøkerkurs eller lignende i regi av NAV? Det burde han gjøre for å få litt mer struktur på dagene, få hjelp til åsøke jobb, ha sosial omgang med andre på dagtid og få tilbake litt av rutinene.

 

Det er kanskje ikke så enkelt om han ikke selv vil noe,men her må du bare stille litt krav til ham og det er kanskje akkurat det sparket i ræva han trenger for å komme seg opp og ut.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn som deg.. delvis.. Min mann var i jobb, men han stod aldri opp med barna, ikke i uka og ikke på helg. Var alltid jeg som stod opp med dem i helgene også, uansett hvor trøtt jeg var. I tillegg har jeg hatt det meste/alt av husarbeid, kjørt og henta unger, handlet og laget middag. Bare i helgene har han kanskje laget middag. Han var lat, og veldig overvektig. Jeg tok dette opp med ham gang på gang, men han ble surere og surere, på slutten var det vel nesten så han kunne flydd på meg fordi jeg maste og fordi jeg syntes situasjonen min var blodig urettferdig. Holdt på å gå på veggen i frustrasjon, og vi gikk fra hverandre for ca 1,5 år siden.. Vi samarbeider veldig bra om barna egentlig, og han er min beste venn i dag, en jeg kan fortelle det meste til..

MEN... jeg sliter sånn om dagen. Savner så fælt det å være en familie.. Savner å ha noen å støtte meg til i hverdagen. Er alene med tre unger jeg da... Har forsøkt å date og ha forhold etter ham, men det føles feil.. Det er jeg og han som er foreldre til barna, det er vi som er familie, det føles ikke riktig å involvere andre. Klarer heller ikke å få skikkelig følelser for noen eller å slippe dem inn på meg.. Så jeg skulle faktisk ønske at jeg kunne fått ham tilbake, men han er i et nytt forhold nå. Vet jo egentlig at vi gjorde det rette, men jeg savner ham...

Ville bare at du skal tenke deg veldig godt om.. det er ikke enkelt, og kanskje bør dere ikke gi opp riktig enda? Klarer du å få ham med på terapi?

[Anonym bruker]

Det er veldig tungt å gå arbeidsledig når man egentlig vil ut i jobb. Man føler seg helt nyttesløs. Det er vanskelig å ta seg sammen og få orden på dagene, så jeg kan skjønne at mannen din sliter. Og det er lett å bli irritabel og komme i krangel...

 

Men jeg er selvfølgelig helt enig i at han burde ta mer ansvar overfor sønnen din.

 

Kanskje du burde invitere til en samtale der begge legger kortene på bordet og du får han til å fortelle hvordan han opplever "ørkesløsheten" ved å ikke få seg en jobb. Ville virkelig forsøkt å få dette til å fungere siden han høres som en bra fyr i de fleste tilfeller.

 

Er det noe du kan gjøre for å hjelpe ham til å finne seg en jobb?

[Anonym bruker]

Dere får vel sette av en tid til å ta en skikkelig prat, uten barnet til stede. Si hva som plager deg, og hva du forventer. Ingen vits i å legge skjul på de tingene som gjør at du vurderer å bryte.

 

Dere er i en down-periode nå, hvor han er uten jobb, og det gjør noe med en person. I mange tilfeller vil det snu til det bedre når han får jobb og noe meningsfylt å gjøre, så det å holde sammen også i motgang er viktig.

 

Derimot, så er det ingen unnskyldning for at han ikke skal stille på lik linje med husarbeid og barnepass.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar Det hjelper så mye. Tror nok han er frustrert ja, frustrert over å ikke ha utdannelse, ingen jobb han trives med osv. Tror det blir litt selvoppfyllende profeti. At jo mer jeg syter, jo sløvere blir han. Hvis dere skjønner..

 

Til deg som brøt ut av forholdet: ja det er det jeg er redd for. For i hjertet mitt vet jeg at det er oss. Og det føles som om han har så mye potensiale. Føles så ekkelt å tenke på at det skulle være noen andre. Og trist å tenke på hvis jeg skulle få et nytt barn med noen andre. Urettferdig ovenfor sønnen min liksom.. Sært å forklare. Det bare føles som vi ville gitt opp for fort dersom vi gikk fra hverandre nå. Likevel ville det vært kjipt å kaste bort masse år med samme frustrasjonene som kanskje ender i brudd likevel.. Men en slik garanti har man aldri.

 

Tror kanskje også det å være arbeidsledig kunne hjulpet han å finne en jobb han faktisk vil ha. Kanskje jeg skal prøve å være mer støttende (selv om det er JEG som har skaffet han tidligere jobber og brukt tid på å søke for han! Det blir litt feil det også..) ang at han er arbeidsledig. Gi litt håp. Det er bare det at når man føler at det aldri går noen vei så er det vanskelig å være "supportive". Man blir bitter og kjip.

 

Han sa tidligere idag at han hater å snakke om problemene våre. Jeg foreslo derfor at vi omså kunne skrive ned hva som plager oss og møtes på halvveien med en løsning. Tror vi trenger en arbeidsfordeling som er avtalt på forhånd, slik at man slipper diskusjon om hvem som skal gjøre hva. For det suger virkelig energi! Som en siste utvei må vi kanskje forsøke familierådsetellerannet. Kjenner nå at jeg vil ikke gi helt opp riktig enda. For bare noen mnd siden ville jeg giftet meg med han uten noen tvil. Så det må jo kanskje være en "down-periode" som noen sa.. *Håpe*

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at du kan med rett føle deg urettferdig behandlet!

Kommunikasjon er derimot nøkkelen i et forhold, så at dere må prate sammen om denne utfordrende situasjonen er sikkert.

Har du sagt at du ikke holder ut dette mer, og at det er han som kan starte med endringene? Er han virkelig villig til å miste familien sin på grunn av tiltaksløshet? Bare spør han rett ut, ikke gå rundt grøten, men ikke si det som en trussel heller.

Vil på det sterkeste anbefale dere å bestille time hos familievernkontoret, I DAG!!

Min samboer hatet også å snakke om problemene våre, og det toppet seg helt i vår da vi hadde slitt en god stund og ikke fått pratet om det, samt kunne å kommunisere riktig.

Vi var enige om å gå fra hverandre, begge så på det som den eneste løsningen selv om ingen av oss ønsket å splitte familien.

Til jeg sa; en siste løsning er familievernkontoret...vi bestilte time, stilte opp begge to og så på rådgivningen som en åpen løsning for oss.

 

Vi gikk der annenhver uke og vi fikk en fantastisk dame som åpnet øynene på oss ang. kommunikasjon og årsaken til all irritasjonen.

Til og med min mann som ikke liker å prate, åpnet seg og jeg fikk vite hva som egentlig lå bak tankene hans.

 

Nå er ikke dette en solskinnshistorie fra ende til annen, for vi har fortsatt våre utfordringer og feider, men vi har vel lært at det vi diskuterer ikke stikker så dypt. Og det gjør de heller ikke så lenge man snakker ut "med det samme" og ikke lar alt tårne seg opp.

 

I dag sitter jeg her gravid, vi ønsket å endelig planlegge siste greina på familietreet, da ingen av oss ville sette barn til verden med to veldig uenige og på randen foreldre:-)

 

Håper alt det beste for deg og dere.

[Anonym bruker]

Hva med å skrive et lignende brev til han om hva du føler ? Kanskje han får mer forståelse og kanskje skriver ei melding til bake eller vil snakke med deg da ?

[Anonym bruker]

Herregud.

Du har 2 barn, ikke ett.

Hva med å forlate huset når det er tid for deg å dra, la ungen bli igjen med pappa, og si at dersom det skal fortsette slik, bør dere si opp bhg-plassen, de pengene kan komme til nytte når du likevel må forsørge ham...

Hva enkelte kvinner finner seg i fordi de tror de ha funnet sin sjelevenn! Han er jo som en forvokst tenåring! Ansvarliggjør ham!

[Anonym bruker]

Ansvarliggjør han sier du. Ja hvordan da? Er ikke en sånn svak patetisk kjerring som finner meg i alt. Tro du meg, jeg sier ifra. Det har jeg alltid gjort. Akkurat det som er problemet. Nå fungerer ikke det jeg sier, skal jeg ty til handling da? Bare kaste han ut liksom? Å la barnet være igjen mot hans vilje vil jeg helst ikke utsette ungen for. For lillegutt kjeder lørva av seg hjemme når pappaen bare spiller. Synes ikke det er rett at han skal lide.

 

Er så lett for andre å sitte og gaule om at man skal ansvarliggjøre og ikke tolerere. Jeg tviler faktisk på at du har en mann som du trenger å gjøre det med. Hvis du hadde hatt det, så hadde du sett at det ikke var så enkelt.

 

Til deg som foreslår familievernkontoret: ja tror jeg skal kontakte dem. Tror egentlig ikke han vil at vi skal gå fra hverandre, tror det er derfor han er redd for å snakke. Han tror det vil ende i brudd.

 

HI