Babygutt 10 mnd, plutselig så rasende ved leggetid...Normalt?

[Anonym bruker]

Gutten vår har alltid vært en drøm å ha med å gjøre, både i forhold til leggetider og alt annet. Nå har leggetiden plutselig blitt en gråteorgie utenom det vanlige! Han hyler når vi går ut, og ofte når vi er inne hos han også. Nå har jeg prøvd å få han til å sove siden 19.00. Gikk litt inn og ut til han, la han ned og sa natta hver gang uten hell. Hvis jeg sitter der inne litt lenger, setter han seg bare opp i senga og begynner og leke. Nå måtte jeg ha en pause for å bevare forstanden, så nå er pappaen hos han. Det er tydeligvis ikke greit, for han skriker og skriker selv om pappaen hans står inne hos han hele tiden.

 

Jeg er så sliten av det her, og vet ikke min arme råd! Han skriker så voldsomt at han nesten mister pusten, det er så vondt å høre på! (De få gangene jeg har falt for fristelsen og ta han opp litt, er han glad igjen med en gang, så jeg er ganske sikker på at han ikke har vondt noe sted.)

 

Er det vanlig dette her? Jeg kjenner jeg gruer meg til leggetid, for det blir et salig rabalder hver kveld, og sånn har det vært i 3-4 uker nå. Har noen et godt tips til en SLITEN mamma?

[Anonym bruker]

Håper det er greit at jeg dytter litt, trenger så sårt noen gode råd.

[Anonym bruker]

Tror det er ganske normalt at barn plutselig får en slik fase. Det har ihvertfall vært slik her i huset;)

 

Vi hadde en periode som dere, tror det var rundt 10 mnd alderen det også. Etter noen uker med skrik og hyl og en fortvilet mor, så satte jeg hardt mot hardt.

Mens vi tok kveldsstellet så fortalte jeg alt som skulle skje, og at når vi har sunget nattasangen så skal du sove. Sa også at hun ikke kom til å bli tatt opp av sengen etter at hun hadde lagt seg. Vet ikke hvor mye disse små forstår, men regner med at hun skjønte mer for hver kveld.

 

Deretter tok vi hele "legge-ritualet", og jeg satte meg på gulvet litt bortenfor sengen hennes. Satt sidelengs slik at vi ikke hadde øyenkontakt. Hun lekte og skravlet og gråt innimellom, men jeg gav henne ingen oppmerksomhet. For hver kveld flyttet jeg meg lengre og lengre ut av rommet. Og en kveld var det helt greit at jeg gikk.

Men tror det er VELDIG viktig å være konsekvent, fordi barna merker det fort. I tillegg merker de nok at nå har mamma bestemt seg på kroppsspråket og ansiktsuttrykket ditt.

 

Stå på, så løser det seg nok snart... og dere får kveldene tilbake;)

[Anonym bruker]

Gutten vår ble også slik ved 9 mnd. Da gikk vi fra 2 til 1 dupp på dagtid og så forsvant problemet etter et par dager.

[Anonym bruker]

jada, mener å huske at det var sånn rundt den tiden. mener vi satset på å gå inn å trøste, så ut i noen min, så inn igjen. var noen tunge kvelder, men det gikk over.

[Anonym bruker]

Å takk kjære dere, noen ganger hjelper det med et par trøstende ord og forsikringer om at det går over!

 

Har vært litt inne på tanken om å kutte ned på sovingen på dagen, lurer litt på å prøve det nå. Kanskje han rett og slett sover for mye på dagen, til at han gidder å ligge der aleine på kvelden...

 

Godt å høre at det gjelder flere hvertfall!

 

HI