Manipulerende mann....litt langt!

[Anonym bruker]

Jeg vet hva han har vært i stand til og har endelig kommet meg bort fra han. Han var nok ikke av de verste men hans krigføring var så subtil at jeg aldri fikk ordentlig tatt han i noe. Han hadde alltid unnskyldninger eller grunner til sin oppførsel og det var ofte andres feil.

 

Fordi vi har barn sammen er vi nødt til å ha kontakt. Etter skilsmissen var han sur og masete og tok inget ansvar for barna. Han ville bare ut på byen og mente det var hans fulle rett. Helt til jeg sa at han kanskje kunne ta med seg barna en helg innimellom. Det aksepterte han og sa at han bare hadde skjøvet det unna.

 

Så fikk han seg ny dame og alt var rosenrødt. Han myknet opp og ble from som et lam. I det siste har det ikke vært måte på hvordan han har skullet hjelpe til og være snill. Så kom betroelsene om at han angret og at det hele var et stort mareritt for han osv. Jeg fikk jo vondt av han (men fast bestemt på at det ikke skulle bli oss) og lyttet til han osv. Men jeg sa som sant var at det uansett ikke var noen mulighet for oss og i tillegg var han jo sammen en annen!!! Jeg følte at han prøvde å kjøre to løp for å se hvor han kom i mål.

 

Nå er han både bekymret og interessert i meg og mitt liv/problemer og selv om jeg kan virke hard når jeg sier dette, så føler jeg at det er så overladisk fra hans side at halvparten er nok. Sist fredag fikk jeg en dritt beskjed som har stor innvirkning på min framtid (økonomise) og jeg ble ganske lei meg. Da han fikk vite dette (for han har visst at jeg har gått og ventet på beskjeden) så sa han bare "åja, ja det er noen idioter".

 

Det virker som om han vil vite, for å vite. Og så skjuler han seg bak en genuin interesse for å hjelpe meg og støtte meg.

 

Jeg prøver å bli kvitt han, men han skal bare hjelpe. Når jeg så sier neitakk, så er det jeg som er sur og vanskelig. Han er jo bare såååå snill og skal hjelpe meg som trenger det.

 

Han tar barna sine i 24 timer annenhver helg, litt lenger om han ikke er alene med de. Og så påstår han at han vil hjelpe for å kunne se barna sine også.

 

Hvordan bør jeg takle han? Sette opp et smil og late som ingenting? Eller vise han hva jeg synes om han og si at jeg ikke orker å ha noen kontakt (han skjønner aldri at det er han som gjør noe). Jeg vil ikke at barna skal oppfatte at det er jeg som er vanskelig mot pappa, men det risikerer jeg jo om jeg setter hardt mot hardt.

 

 

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Ikke informer han om ting som skjer i livet ditt!

[Anonym bruker]

HI

Prøver det. Men han egler seg innpå og gir ikke slipp. Og alt i "godhetens og det beste for barnas- tegn".

 

Skjønner at jeg må bli strengere men da får jeg bare høre at jeg er sur og hva er det med meg liksom.

[Anonym bruker]

Du informerer kun om det som har med barna å gjør. Om han spør hvordan det går, så sier du fint! Ikke noe mer!

Og ellers kan du si at det har ham ingen ting med, om det blir personlige spørsmål!

[Anonym bruker]

HI

Ok. takk for råd.Jeg skal prøve...nei, jeg skal gjøre det!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i din historie, sliter med nøyaktig det samme selv og det er utrolig vanskelig.

 

Min metode går ut på å bare være helt konkret angående barna og avtaler, ikke gå inn i noen diskusjon/konflikt og heller ikke være personlig men vennlig og bestemt. Det fungerer til en viss grad.