Hvor stressende det er å ha barn.... avhenger det først og fremst av hvor rolig man som foreldre er?

[Anonym bruker]

Da tenker jeg både på at man er rolig, og dermed takler utfordringer bedre, - men også at man er rolig, og at barna dermed også blir rolige..

 

Hva tenker dere om dette? Er det sammenheng mellom deres stressende venner og hvor aktive og utfordrende barna deres er? Og de rolige vennene deres, har de roligere barn?

 

Det stemmer godt for meg og mine venner. Utvilsomt!

[Anonym bruker]

Nei, overhodet ikke. Det handler aller mest om barna, er min erfaring.

 

Jeg er selv en veldig rolig person - og mitt ene barn er like rolig som meg, og lar seg ikke stresse av noe.

 

Mitt andre barn derimot, som har ADHD og autismediagnose, raser rundt og snur alt rundt seg på hodet. Sammen med dette barnet, vil jeg nok karakteriseres som stresset. Jeg BLIR stresset av å være sammen med dette barnet, hele tiden tilrettelegge, skjerme, forutse ting som kan gå galt, forberede, være i forkant - ja, dette kan man ikke skjønne dersom man ikke har barn med autisme eller ADHD eller begge diagnoser som hos oss.

 

Jeg er altså to forskjellige personer ut fra hvem av barna mine jeg er sammen med. Utfordringer takler jeg med begge to, men den ene gir meg så mange utfordringer på løpende bånd, at det er umulig ikke å bli stresset, når det ikke er en jobb du kan gå hjem fra og slappe av etter, men en jobb du kommer hjem til ETTER at du har vært på jobb, og som varer fram til du skal på jobb igjen...

 

Selvsagt er min situasjon uvanlig i og med at vårt ene barn har diagnoser, men jeg tror det er altfor enkelt å si at rolige foreldre gir rolige barn.

[Anonym bruker]

jeg er enig med anonym over her. Tror det ofte kommer av barnet/barna, rett og slett;)

 

Når det er sagt så tror jeg nok det er mulig at rolige foreldre oftere får roligere barn (jeg tror nemlig at temperament/gemytt er mest genetisk bestemt).

 

Jeg vil karakterisere meg som en "rolig" mor med tanke på at jeg ikke farer opp av "bagateller". De venninnene mine som ikke ønsker at barnet skal bli møkkete på klærne f.eks vil sannsynligvis fremstå som mer stressede enn meg dersom vi hadde hatt det samme barnet å passe på.

 

Når det er sagt så BLIR det mer springing og roping osv med et barn som ikke er rolig.

 

Selv har jeg to barn som er som natt og dag(!!). Da datteren vår var liten kunne jeg bare si at nei, du må ikke røre vasen på bordet (eller duken for den saks skyld), og så gjorde hun ikke det. Jeg kunne også si at hun ikke fikk lov til å gå i nærheten av trappa eller peisen, og så holdt hun seg rett og slett bare unna:)

 

Sønnen vår derimot!!!! Han har vært OVERALT fra han var bitteliten. Hvis jeg går ut av rommet i 2 sekunder så er han i full gang med noe når jeg kommer tilbake. Innimellom så ramper han (dvs at han gjør ting han VET han ikke får lov til), men ofte så skal han bare hjelpe til:p Og man kan jo bli gal.

 

Hvis han er med i butikken klarer han ikke å holde seg i nærheten av meg, og bare MÅ springe rundt i heeele butikken mens han prikker og peller på ALT. Og så må jeg innhente ham, fortelle at hvis han ikke holder seg i nærheten så må han sitte i vogna/holde meg i hånda/... Og jeg forstår virkelig ikke hvorfor han gjør alle disse tingene ved enhver mulig anledning. hehe.. Han er skjønningen min såklart, men noen ganger blir jeg litt matt av ham. Og når en 3,5-åring gjemmer seg i en klesbutikk uten å si et pip, så er det faktisk ganske stressende å være mamma;p

 

Da vi var på megaflis for noen uker siden plasserte vi barna ved legobordet, for vi skulle bare finne noe greier. 2 minutter tok det før hu største hadde begynt å jage han yngste rundt i butikken fordi han ertet henne;p Det ble tilsnakk, og de satte seg fint ned igjen. Så gikk det 2 nye sekunder før vi hørte et skikkelig brak i hele butikken. Da hadde han klart å velte et badekar (et sånt med føtter) slik at det deiset inn i flisene på baksiden, og hele betjeningen kom springene for å redde det som var igjen! Og han holder på sånn heeeeele dagen. Han har ikke sjans til å sitte stille i mer enn 1 minutt..

 

hehehe Men det er vel mulig å være stressede foreldre selv om man har rolige barn, kanskje..?

[Anonym bruker]

Stemmer ikke helt for oss ihvertfall. Har jo også vennepar som har et barn som er utfordrende i så måte, mens de andre er rolige som bare det.

[Anonym bruker]

Det er vel til og med forsket på dette. Man har funnet at barn blir født med ulikt temperement. Men dette igjen blir påvirket av hvordan vi voksne møter barnet. Hvis vi får et barn som lett lar seg trøste, vil de fleste av oss møte barnet blidere enn om det aldri lar seg trøste, og barna utvikler seg videre, osv. osv.

 

Temperamentet bestemmer ikke alt, da! Du kan få en rolig, fin baby som likevel utvikler atferdsproblemer fordi du som voksen ikke håndterer ungen rett.Og du kan få en sinnatagg av en baby som blir ganske så rolig med hjelp fra deg som voksen. Så det er jammen ikke svart hvitt!

 

Dette med temperement må ikke forveksles med ADHD, autisme eller kolikk eller slike ting som kan påvirke hvor lette barn er å trøste, naturligvis.

 

Jeg og mannen min er forresten rolige begge to, nesten for rolige. Mens tulla vår er veldig aktiv og veldig bestemt. Hun er vel ikke direkt utfordrende, men hun er heller ingen engel. Hvis vi hadde vært litt strengere og mer konsekvente, hadde hun nok vært mer av ei "snill jente".

 

[Anonym bruker]

Har to gutter, en er kjempeaktiv, supernysgjerrig, krevende, rastløs og sover lite (som både meg og faren), den andre er supelugn, sover masse, bare blid og trivelig. Så nei, tror det stemmer dårlig

[Anonym bruker]

tror nok det stemmer litt, har hatt ei jente på avlastning noen helger fra hun var 1 mnd gammel. Hjemme sov hun ikke mer en 30 min i strekk, skrek(moren klagde konstant på at hun var så utolig og hadde kolikk) og var generelt urolig. første helga jeg fikk henne sa de med skrekk og gru i stemmen, håper du vet hva du har sagt ja til, for hun er Krevende. Akkurat som at jeg måtte grue meg til ei helt jævli helg i demmes øyne!

 

Jenta var en drøm, kjempe rolig, sov masse hele helga, hele natten igjennom, skrek ikke, og var blid hele veien. Det var hun alle helgene vi hadde henne hos oss.

 

Hos oss er det rolige omgivelser, ikke mye stress, og man merker den rolige atmosfæren når man kommer inn døra her. hjemme hos dem er det konstant stressede foreldre, en to åring som krever sitt, og mye farting fram og tilbake. så jeg tror faktisk at det stemmer litt!

 

Men vi får se nå når vi får vår egen lille baby i løpet av høsten, trenger jo ikke stemme. men vi merka det veldig på den lille jenta iallefall

[Anonym bruker]

Jeg tror de mammaene (muligens pappaene) som har rolige barn gjerne vil tro at det henger sånn sammen. Hva er vel ikke bedre enn å tro at man ene og alene er ansvarlig for barnets rolige vesen?

 

Men i praksis tror jeg ikke det er slik nei.

 

Og du som var avlaster for en liten baby; Selvsagt kan man komme i en ond sirkel og foreldrene syntes sikkert at det var sinnsykt slitsomt. Men det sier seg selv at det var noe spesielt med den familien siden dere hadde barnet fra hun var en mnd gammel. Og da syns jeg ikke det er spesielt representativt for allmennheten..

[Anonym bruker]

Nå følte jeg at innlegget og overskriften stilte to forskjellige spørsmål. For å starte med overskriften: ja, jeg tror at om man opplever en stressende hverdag ligger problemet hos foreldrene. Noen stresser mer enn andre.

 

Innlegget spør om barna blir mer utagerende om foreldrene stresser, of til en viss grad tror jeg det. Men barn har sin egen personlighet, og noen er mer krevende enn andre uansett hvordan man oppdrar dem.

[Anonym bruker]

Temperament, i form av rolig eller krevende barn, er i høyeste grad beviselig medfødt. Foreldrenes måte å håndtere det på vil naturligvis likevel kunne dempe eller forsterke det.

 

Det kan nok raskt bli en negativ spiral av barn med medfødt krevende temperament som sover lite, foreldre som får for lite søvn, ytterligere urolig barn osv.

 

 

[Anonym bruker]

Dette er en gammel myte som ikke er så mye hold i. Vis meg den som ikke blir stresset av en hyper unge eller tre. Som i tillegg krangler og gir foreldrene hjertet i halsen hver dag pga redselen for alvorlige ulykker. De som sier dette med at alt kommer an på foreldrene er de som har rolige barn og dermed kan slå seg på knærne og stolt fortelle omverdenen hvor godt de takler stress.

[Anonym bruker]

For å svare på overskriften din først: Selvfølgelig er det mindre stressende å ha barn om man er en person med en avslappa forhold til ting. En som tenker "Ja,ja, vi har vaskemaskin" når ungen kommer hjem med søle fra topp til tå opplever selvfølgelig mindre stress en en som tenker "Å Herregud! Hva gjør jeg nå? All den søla, og de klærne som var så fine! Åssen skal jeg få vasket de...osv".

 

Om foreldrene uttrykker det de tenker tror jeg også gjør noe med reaksjonsmønsteret og modellæringa til barnet. Man kan fint lære barn noe om hva man kaver seg opp for og hva man tar på strak arm, og hvilket stress man selv legger opp til.

 

Det andre du spør om, om aktive og utfordrende barn, er for meg noe annet. Det har ikke så mye med stress å gjøre, men det er klart at en stresset og "high strung" ( har vi noe godt norsk uttrykk for det?) mor eller far nok vil oppleve flere konflikter i hverdagen, og dermed mer stress, enn en som klarer å ikke la seg stresse opp av at ikke alt går på skinner og at man har et viljesterkt barn.

 

Aktivitetsnivået tror jeg i høyeste grad er medfødt, og der ser jeg ingen sammenheng mellom foreldre og barn.

[Anonym bruker]

Syns ikke det stemmer særlig godt. Min søster og hennes mann har to barn. Jenta er rolig, harmonisk, lydig og kan sitte alene og leke i timevis, mens gutten er ekstremt urolig, brautete, river ned og ødelegger alt han kommer over. Så jeg tror barnets medfødte temperament har mye mer å si enn hva foreldrene gjør.

 

Selv er min mann og jeg svært rolige og laidback av natur, og var bedagelige, blide sovebabyer. Vi har fått en baby som sov max 9 timer per døgn de første 4 mnd, og ikke er opp i mer enn 10-11 timer nå som 5 mnd, som skriker utrolig mye og krever sin mamma med hud og hår, som er utrolig bestemt og hater det alle andre redder seg inn på (bilkjøring og trillevogn). Aner ikke hvor dette lille trollet kom fra rett og slett <3

 

Skjønner godt at foreldre med rolige, harmoniske babyer/barn gjerne vil ta all ære selv, men tviler på at det har noe særlig med saken å gjøre. Enkelte barn lar seg rettlede med et hardt blikk, mens andre, som det står lenger opp her, nekter å motta korrigering og kan ikke være alene et minutt.

[Anonym bruker]

Det stemmer for oss også og jeg har et ganske krevende barn. Men jeg er roligheten selv. Det hjelper selvfølgelig også at jeg styrer mine dager selv, så vi stresser ALDRI. Alltid god tid gjør hele forskjellen.

[Anonym bruker]

Det er ikke aktivitetsnivå som er medfødt, men temperament.