Betroelser fra min lillesøster...

[Anonym bruker]

Først litt om min historie:

 

Min mor og min far gikk fra hverandre når jeg var 3. De kranglet voldsomt mye, også når jeg og min bror baby var tilstedet. Senere møtt min mor en ung mann som vi bodde sammen med. Han ble som en far for lillebror.

Vi flyttet halve landet for å bo sammen med han fordi han skulle gå skole. Jeg sle med tvangslidelsen trikotillomani i denne perioden, uten at jeg visste hva det var på den tiden.

Mye krangling, dårlig økoniomi og det ble plutselig slutt. Min mor sa bare at det var slutt og at vi nå skulle flytte. Etter dette har hun ikke nevnt han med et ord og denne perioden i livet er "glemt".

Jeg tok kontakt med han, og har for ettertiden holde dette i skjul.

 

Etter en stund fikk jeg vite av naboen at min mor hadde fått seg en kjæreste igjen. Hun fortalte det ikke selv. Plutselig var hun gravid igjen. Jeg var da 13 år. Dette fortalte hun heller ikke til oss selv, min far måtte spørre henne da vi hadde sett at hun hadde voksende mage...

 

Min mor og jeg har alltid kranglet enormt mye. Hun kunne rasere rommet mitt av sinne fordi det var ryddig. Hun var langsint og uberegnelig, og jeg hadde aldri med meg venner hjem.

Når jeg var tenårene "rømte" jeg til min far etter et sinneutbrudd fra henne.

Vi hadde minimalt kontakt på 1-2 år. (hun tok ikke kontakt)

Vi har idag bare et "formelt forhold", i og med at jeg har to barn som hun er barnebarn til. Hun er ikke så delatktig i dem.

 

Min mor bor nå sammen med denne mannen. Deres datter er nå 14 år.

I går begynte altså min lillesøster å grine og betrodde seg til meg at hun ikke har det bra hjemme. Det er krangling hjemme hver eneste dag med henne. De krangler også voldsomt mellom seg, og sammen med henne. Det har vært flere dramatiske episoder. Min stefar har også blant annet sakt at de krangler så mye om henne, at hvis hun ikke skjerper seg så kan det være de går ifra hverandre. De legger altså skylden på henne. De er frustrerte over at hun er frekk, men jeg tror dette er en måte for hanne å protestere på at hun blir urettferdig behandlet. De mener hun er født vanskelig som en del av hennes personlighet. Hun får husarest hele tiden, blir "overvåket" hele tiden og

får negative tilbakemeldinger hele tiden. Hun blir også begrenset og tilsnakket hvis hun spiser for mye i påhør av andre. Min stefar forsvarer min mor, dette synes min lillesøster er vanskelig.

 

Jeg har mine "men" etter barndommen. Jeg har følt stor skam over meg selv. Jeg har vært redd min mor og hennes temperamang. Jeg tenker idag nesten daglig over barndommen, og jeg synes det er så "sårt" og ha en så følelsesmessig fjernt forhold til sin mor.

 

Min bror isolerte seg store deler av ungdomstiden på gutterommet med pc spill. I ettertid ser han at det var en forsvarsmekanisme mot forholdene hjemme med krangling og generelt negativ stemning.

 

Så til poenget...

Jeg har så lyst å gjøre noe for min søster. Jeg synes forferdelig synd på henne som må gå i gjennom daglige krangler over bagateller, høre på foreldrenes krangling og problemer. Jeg kjenner jeg blir fysisk dårlig av å tenke på at hun må gå igjennom det samme som meg.

Jeg føler også et slags ansvar, da jeg oppfattet det søsteren min fortalte meg som et "rop om hjelp".

 

Men hva skal jeg gjøre ??

 

Min mor har et enormt temperamang, og har hatt dette med menn, uten menn, med alle barna uavhengig tid og sted.... Hun tenkter itilegg å innse dette selv, hun går bare i forsvarsposisjon og er helt lukket i sitt følelsesliv.

 

[Anonym bruker]

Hva med å kontakte skolehelsetjenesten på skolen hun går? Helsesøster der kan helt sikkert bidra.

Kan du tilby å la henne bo hos deg?