Etter å ha jobbet lenge med rusmisbrukere har jeg mistet hel respekten for dem

[Anonym bruker]

Rus som fagfelt har alltid interesser meg, og jeg har tatt videreutdanning i dette faget. Men etter å ha jobbet i mange år med rusmisbrukere ser jeg at det er så utrolig få det går bra med. Kjenner også på at jeg er lei av å bli løyet til, truet, kjeftet på og utskjelt.

 

Slik jeg har det nå er jeg ingen god hjelpe for denne brukergruppen, så jeg har måttet ta konsekvensen av det og skaffet meg en annen jobb der jeg skal jobbe med noe helt annet. Skal bli deilig, men samtidig er det litt vemodig å gi opp det som jeg alltid har "brent for".

[Anonym bruker]

Da burde du vite at det er rusen og avhengigheten som snakker, når de lyger og kjefter og alt det der.

 

Selv om en brenner for noe, så betyr det dessverre ikke 100% hell innen feltet. Og rus er vel litt i en særstilling akkurat der.....

[Anonym bruker]

Jeg vet jo det, men det er ikke alltid lett å tenke rasjonelt. Man bli jo forbannet på 2-åringen sin som trasser også, selv om man vet at det er normalt for alderen (selv om man holder sinnet inni seg)

 

Hi

[Anonym bruker]

Jøss... Tenk at det går an å ha så forskjellig erfaring! Jeg jobber selv innen rusomsorgen, og har akkurat motsatt erfaring/opplevelse av det du har.

 

Kan man spørre hvilken "gren" innenfor rusomsorgen du har jobbet i? Selv jobber jeg på en ruspoliklinikk.

 

Jeg har fått mer respekt for dem som mennesker, og kanskje heller mindre respekt for de som dømmer rusmisbrukere som "svake mennesker".

 

Jeg har heller ikke inntrykket av at det er så få det går bra med, men her kommer det kanskje an på hvilke forventninger man har i utgangspunktet? Det er klart at mange har tilbakefall, noen er ikke motiverte for "forbedring", og andre er også - desverre - "lost causes". Sånn er det med alle oss andre i livet også innimellom.

 

Min innfallsvinkel til det hele er å fokusere på suksesshistoriene, og la meg inspirere av dem, og se på de tilfellene som er litt mer vanskelige som det det faktisk er: Jobben min.

 

Når det gjelder aggresjonen, løgnene og alt det der... Det er rusen som snakker, ikke personen (i de aller fleste tilfellene i alle fall). Og jeg har flere ganger opplevd at en person har kommet tilbake til meg, når sinnet og frustrasjonen har lagt seg, for å be om unnskyldning for ting som ble gjort eller sagt.

 

Alle de gangene jeg opplever takknemlighet, glede og andre positive tilbakemeldinger fra brukerne veier så definitivt opp for alle de negative opplevelsene, for meg.

 

Men rusomsorgen er ikke for alle, og når du føler det slik som du gjør synes jeg du har gjort det rette valget med å finne en annen jobb. Håper du trives bedre i den nye jobben din.

 

[Magia]

Hvis du har mistet respekten for rusmisbrukerne gjør du rett i å bytte jobb i alle fall!

[Anonym bruker]

Og av akkurat samme grunn elsker jeg å jobbe med rusmisbrukere, fordi det er så vanskeig og fordi for hver gang en tar et steg ut i en normal hverdag så er gleden så usigelig stor. Jeg er av den mening at vi som jobber med rusmisbrukere må være mennesker som ikke gir opp håpet uansett hvor mange ganger man tar ett skritt tilbak for rusmisbruk er den mest ihengende sykdommen et menneske kan ha. Hvordan kan vi jobbe med psyken til et menneske når han eller hun er ruset? Og hvordan kan vi holde mennesket nykter lenge nok til god behandling når han eller hun har opplevd så mye jævlig og den eneste måten han eller hun klarer å takle dette på er ved å ruse seg?

 

Nei, om du føler det slik du gjør bør du finne på noe annet å gjøre.

[Anonym bruker]

Som pårørende til en rusmisbruker må jeg si jeg skjønner HI godt. Det hjelper med en pause av og til. Innimellom mister jeg troen på rusmisbrukeren, behandleren/behandlingsstedet, ruskonsulenten, NAV, ja hele systemet! Jeg slåss og kjemper for denne personen, så blir jeg løyet til, stjålet fra, ignorert og skjelt ut.. Åh, kan bli matt av mindre.

Men jeg gir altså ikke opp, for jeg er jo faktisk glad i denne personen..

 

Ta deg en velfortjent pause, HI, og kom tilbake med ny frisk når eller hvis du føler for det.

[Anonym bruker]

for meg når jeg leser dette, hørest det ikke ut som du brenner for det.

[Anonym bruker]

Fint at du har skaffet deg en annen jobb. Menesker som deg har ingenting i en jobb med marginaliserte mennesker å gjøre.

[Anonym bruker]

Det er et faktum at når det er kaos på flyplassen, så sliter det på de ansatte bak skranken. De må møte alt dette sinnet, og kan ikke "slå tilbake". Så det forbauser meg ikke at det vil slite i år etter år å oppleve det samme med narkomane.

[Anonym bruker]

Jeg jobber med oppfølging av LAR-pasienter.

 

Men fra 1 okt. jobber jeg med noe helt annet:)

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg er første NN som svarte her. Jeg har et barn på god vei inn i det rusmiljøet.... Og jobber som bare helvete for å unngå det. Jeg har snakket med mennesker jeg aldri trodde jeg skulle snakke med, har fått viten om rus som jeg aldri trodde jeg ville trenge, kjenner plutselig alle politifolk her i byen.......

 

Jeg trenger IKKE folk som ikke vet hva det er, eller som ikke bryr seg nok, til å jobbe med meg!!! Det er hardt som pårørende å se på, og ingenting kunne gjøre. En trenger vitterlig ikke "samarbeidspartnere" som ikke liker jobben, eller respekterer de de jobber med og for!

[Anonym bruker]

Fint at du bytter jobb!!