Gå til innhold

Hvordan avslutte ett forhold der ingen tør gå, og barna tar skade av det?


Anbefalte innlegg

Barna er allerde "preget" av krangling, i den grad de kan være.

Kanskje ikke minste, men eldstejenta er det..hun spør hvorfor vi hater hverandre...osv:(

Jeg vil gå..men kan ikke, har ikke økonomi til være alene.

Er syk og kommer aldri til å få lån, jobber 50% men jeg får ikke lån på det!

Et hus her koster 3-4 mill for et lite rekkehus liksom:(

 

Min samboer tjener nesten 1 mill i året så han trenger ikke bekymre seg for økonomien...

Så er det barnehagen, vil ikke at barna skal bytte barnehage..men jeg har ikke råd til å leie en gang i dette strøket:(

 

Jeg tør ikke gå..og tydeligvis ikke samboeren min heller...siden han ikke går..

Men vi krangler hver dag, jeg er så sliten at jeg har kronisk stress syndrom og er deprimert...

Jeg kjenner jeg av og til har lyst å sparke denne mannen ut av huset...:(

 

Slik har vi hatt det i 4 år(!!!)....og vi er for feige...iallefall jeg..har ingen plass å gå:(

Og mine foreldre mener at barn har det best der foreldrene bor sammen, men vi krangler jo..og jeg har det bedre med barna uten han...men min mor har alltid hatt makten over meg..går jeg fra han så få jeg høre det resten av livet....

Det ligger i historien at jeg har vært syk, og nettop begynt å jobbe (har jobbet i 5mnd), var syk i 4år...

Fortsetter under...

og siden jeg er syk så mener min mor at jeg kanskje har det best med en mann...men min mann jobber 150% og jeg føler vi kun ser han i helgene!

Han er en god pappa når han er hjemme, og jeg får slappe av, men vi krangler uansett.

jeg drømmer meg bort..det er så ille liksom...

 

HI

Hva har dere gjort for å rette på ting?

Hvis dere bare krangler og ikke søker hjelp, så har dere ikke gjort nok etter min mening.

 

Jeg for min del fatter ikke at folk gidder å krangle så mye. Vi krangler aldri, men er av og til litt uenige, og kan av og til "bite" litt. MEN vi skjønner begge at "bitingen" er et resultat av at den andre har en litt dårlig dag eller er stresset, og så snakker vi om det litt senere i stedet for å svare med en gang.

 

Det du beskriver virker jo nesten som barnemishandilng etter min mening. Når en syvåring oppfater det slik at dere hater hverandre. Selv om dere skulle gå fra hverandre, så må dere uansett samarbeide de neste 20 åra.

 

Søk hjelp!

Hva krangler dere om?

Kanskje kan du få 50% uføretrygd? På den annen side er det kanskje ikke lurt å gjøre det offentlige oppmerksom på at ei alenemor er syk og bare klarer å jobbe 50%. Da blir du ganske sårbar hvis noen melder deg til Barnevernet. Dette høres helt fjernt for deg i dag, men er noe du bør ha i mente...

Har dere vært hos en terapeut?

 

Dere må jo prøve å få orden på forholdt før dere går hver deres vei. Et forhold er ikke bare fryd og gammen, og det kan godt hende at dere bare har gått inn i en vond sirkel nå og trenger hjelp til å komme ut av den.

Hva krangler dere om da? Har aldri skjønt dette med krangling jeg, hva i alle dager får man ut av det?

 

Vi krangler "aldri", selv om vi selvfølgelig er uenige av og til, kan bli både sinna og sure, men å stå å skrike til hverandre?

 

Har dere oppsøkt hjelp, terapi, familievernkontoret? Er jo tydeligvis kommunikasjonen dere må jobbe med, der kan dere få hjelp.

Annonse

Da går dere hver deres vei. Tjener han en halv mill, så får du også litt i bidrag - os, trygd, bistand til barnepass, bostønad, redusert skatt..

Kanskje du kan jobbe litt mer?

 

Jeg er 50% uføretrygdet.

Er ikke redd for barnevernet(??), er absolutt en god mor.

Og jeg har mye venner og familie rundt meg, samt samboeren min er en oppegående mann.

Men ja, jeg har dårlig samvittighet hver enste dag pga av barna våre.

Mannen har en gang sagt han ikke vil i terapi,etter vi prøvde dette for 4år siden, funket ikke.

 

HI

Nei, vi krangler ikke om det.

Han jobber mye ja, men er hjemme hver helg, og står opp med barna gjerne hver dag i helgen.

Jeg jobber bare 50%, og har fri 3 dager i uken...barna er i barnehagen...

Ellers jobber han overtid ca 2-3 dager i uken.

Men han er ikke flink til å kommunisere, og jeg irriterer meg over småting hele tiden, og som til slutt har blitt store ting...dessuten er han litt barnslig synes jeg.

 

HI

bygg deg en bro, kom deg over irritasjonen og JOBB med forholdet da! Herrefred, jeg er nok litt drittlei nå, men jeg er så sabla LEI alle innlegg som omhandler det å gå fra hverandre når det ikke finnes et fnugg av skadlige faktorer i forholdet. Du er SLITEN fordi mannen er mye borte, derfor irriterer du deg over småting. Du er deprimert, derfor tar du så mye på vei, du bygger opp irritasjonen og lar det gå utover mannen når du får nok.

 

DINE følelser er DITT problem. DU må jobbe med DINE følelser. Også må DERE jobbe med FORHOLDET deres. Hvis du er så sliten at det går utover psyken din, så få hjelp med avlastning. Anskaff hushjelp, dere har vitterligen økonomi til det med din manns inntekter. Sørg for å ha barnevakt noen kvelder i mnd så du får kommet deg ut og kost deg.

 

Ikke sitt og gnag på problemene, du har allerede gjort det i 4 år, det er da vel mer en lenge nok å gnage på irritasjon? Dere er ikke voldelige, dere bedriver ikke psykisk terror mot hverandre, så hvorfor i alle dager skal dere ikke kunne jobbe dere gjennom dette? Tror du virkelig at du vil bli bedre av å ha ansvaret for disse barna alene? For far kan ikke ha 50/50 hvis han jobber så mye som du sier. Hvordan skal du klare deg når du må gjøre alt selv, og i tillegg skal bekymre deg for husly og penger til mat?

 

Nei, skaff dere en time hos parterapi. Dette kan dere virkelig jobbe dere gjennom. Dere ble sammen av en grunn, og den grunnen ligger fortsatt der, dere har bare glemt den pga irritasjon over iddioti!

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...