Stell av gravsteder

[Anonym bruker]

Vi mistet vår lille engel i vår, og daglige turer på gravlunden har vært terapi for meg.

 

Jeg passer på at det ser pent ut, at lyset brenner, at blomstene er friske og at de få tingene vi har satt på graven står pent.

 

På vår gravlund er det en liten "avdeling" med barnegraver, og det er hjerteskjærende å se hvor mange som aldri fikk vokse opp.

 

Men det er en ting jeg undres over. Jeg regner jo ikke med at jeg kommer til å ha behov for å besøke graven hver dag resten av livet, men jeg reagerer på hvor dårlig stelt mange av barnegravene er. Vi bor på et ganske lite sted, så jeg vet hvem flere av foreldrene som har mistet barnet sitt er, og jeg er overrasket over at de steller graven så dårlig.

 

Den eneste graven som er skikkelig velstelt, er en som er ca halvannet år gammel. Ellers er det overgrodd med halvvisne sommerblomster, brunsvidd lyng og tomme plastvaser som står på halv åtte.

 

Jeg har lovet både meg selv og mannen min at sånn skal aldri "vår" grav se ut! Det holder jo å sjekke en gang i uken vil jeg tro.

 

Men siden jeg er sikker på at de elsker og savner sine barn like mye som vi gjør, lurer jeg på hvorfor de "glemmer" at graven trenger stell...

 

Noen som har noen tanker om dette?

[Anonym bruker]

Jeg kan tenke meg at for mange så er det en utrolig stor og tøff påkjenning det å skulle besøke graven til sitt eget barn og at graven derfor er ustelt.

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg selvsagt stor forståelse for, men hadde jeg vært i den situasjonen tror jeg at jeg hadde bedt noen som ikke var så nær om å se litt etter. Det trenger som sagt ikke være på daglig eller ukentlig basis, men når knollene etter påskeliljene fremdeles ligger der i september tenker jeg at det må være andre grunner.

 

Kanskje de "tillater" seg å "glemme" litt - for å klare å holde ut sorgen og leve videre??

[Anonym bruker]

"Det holder jo å sjekke en gang i uken vil jeg tro."

 

Det skjer bare ikke at man besøker en grav 52 ganger i året, når det har gått et par år.

Litt enig i at de bør forsøke seg på å følge med på årstidene, men kanskje det er unge folk som aldri har lært å stelle en grav.

 

Jeg har fått flere "kurs" i gravstelling hos en tante, men det er sikkert ikke alle som får det. Vi får håpe at de som ikke besøker kirkegården, har en travel hverdag med småbarn og ta seg av.

Før var det jo også slik at man måtte gå i kirka hver søndag, og da var det naturlig å gå rundt på kirkegården etterpå. Interessen for å gå i kirka hver søndag er vel sterkt dalende blant de unge.

[Anonym bruker]

Flere av de som har graver der har sin naturlige rute fra sentrum og til der de bor, forbi gravlunden, og det er godt voksne folk som har alt annet "på stell". Så det er neppe forklaringen.

 

På en måte trøster det meg at de kan slappe sånn av vedr stellet, for det må jo bety at sorgen blir lettere å leve med og at den kanskje ikke vil oppta hvert våkne minutt resten av livet.

[Anonym bruker]

1939 er hi

[Anonym bruker]

Jeg besøker en barnegrav som er 45år gammel. Hele familien steller graven på tur. Vi setter lys ved juletider og har alltid friske blomster.

 

Men jeg har full forståelse for dem som føler seg nærmere sitt barn andre steder enn selve graven.

For mange er graven en trøst i begynnelsen, men så tenker man mer på livet enn døden.

Man finner minner i et bildet eller en kosebamse - og selve graven blir bare et symbol på en død kropp.

 

Men selvsagt så bør man behandle en gravplass med respekt, og den bør stelles ved. Men for noen holder det med to ganger i året. Ikke alle har samme behov.

[Anonym bruker]

Behovet for å oppsøke gravstedet avtar sikkert med årene, men det finnes måter å holde graven tilnærmet vedlikeholdsfri. Jeg syns det ser bedre ut med en tom stenplate som ligger forran gravstenen enn en ovegrodd jordflekk.

 

Vi har valgt en plate med et hull til en plante. Så om vi med tiden føler for å ikke besøke graven så ofte, holder det å vanne blomsten ved behov.

 

Mine tanker ved å besøke graven så ofte, er at det er det eneste stedet jeg kan få stelle litt for h*n. Og det gir meg trøst, men jeg har stor respekt for at andre føler det annerledes. Men jeg syns det er trist å se vanstelte graver, enter de tilhører unge eller voksne.

 

Hi