Gå til innhold

Hvordan straffer dere barna?


Anbefalte innlegg

Gjest Kari Mathilde

Det er selvsagt ulovlig å bruke fysisk avstraffelse eller psykisk vold i oppdragelsen av barn. Men hvilke sanksjoner tyr dere til, når barnet for eksempel slår, er trassig og sutrete, nekter å spise middag og kaster den på gulvet, nekter å rydde opp lekene sine, og lignende?

 

Time out? Fratar barnet noe hun gleder seg til eller ønsker seg? Til sengs uten lesestund eller barne-tv?

 

Hva er ok? Reagerer du på hva andre foreldre gjør? Hva ville du aldri ha gjort?

 

Vi skal skrive en sak om dette i nettmagasinet til Foreldre & Barn, og setter stor pris på deres innspill.

 

Hilsen Kari, journalist

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/143555865-hvordan-straffer-dere-barna/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg flytter sønnen min fra situasjonen. Her funker ikke time out, snakke hardt, eller annet fordi han som regel er kjempetrøtt når han blir sutrete, og det vil jeg ikke straffe han for......Så jeg flytter han fra situasjonen, og forklarer at man ikke kan oppføre seg slik.

 

Enkleste er ofte det beste, sa min mor ;)

Jeg har selv brukt mye fra "De utrolige årene" av C. Webster-Stratton.

 

Ignorering, og positiv forsterkning har vært veldig nyttig.

 

Aldri brukt time-out. Aldri fysisk avstraffelse. Har ikke brukt inndragelse av goder, annet enn ukelønn når barna har blitt eldre.

 

Har forberedt til butikkturer, med positiv forsterkning rett før vi entrer butikken. Veldig effektivt. Har ikke gitt etter for mas på butikken, og har faktisk ikke hatt barn som har mast mye heller. Jeg har heller kjøpt noe lite av og til de gangene ungene ikke har spurt etter noe som helst på butikken.

 

Høres ganske perfekt ut, men har jo gjort mine mistak :) Det hender jo når en er sliten, at en ikke klarer å følge opp ting like godt, eller så godt som en ønsker. Men i det store og hele har dette fungert bra :)

 

Har ikke hatt barn som slår, eller hvertfall ikke andre enn meg. Og da har det vært EN klar beskjed, mens jeg har holdt fast foten eller hånda(alt etter spark eller slag), og sagt at SÅNT gjør en bare ikke!. Og det har nyttet, dersom beskjeden er kort, og konsekvent hver gang.

 

Jeg har liten tro på for mye straff, eller vektleggelse av dette. For det betyr egentlig at du vektlegger negativ adferd. Det blir det negative som får mest oppmerksomhet.

Annonse

Jeg bruker ikke sanksjoner eller straff. Naturlige konsekvenser er en ting, men jeg straffer ikke noen.

Naturlige konsekvenser - når man ikke rydder på rommet sitt så blir det knapt mulig å leke der inne.

Jeg har stor tro på å kommunisere ærlig og være autentisk ovenfor barnet. Ergo utrykker jeg følelser, både positive og negative og tillater barna det samme.

 

Jeg reagerer negativt på alle former for straff andre driver med og ser på det som å gi opp. Må du ty til straff har du tapt og mangler redskaper til å rydde opp på en ordentlig måte.

Ettersom hun kun er 2 år, så har vi ikke prøvd så mange ting enda. Foreløpig fungerer timeout veldig bra. Vi setter henne på puffen i stuen, og lar henne sitte der i ca 1-2 minutter. Ettersom setter jeg meg ned på hennes nivå, forteller hva jeg ikke likte med det som skjedde og ber om en unnskyldning. Forteller også etterpå at jeg er veldig glad i henne;)

 

Når hun blir eldre, så tror jeg at dette blir litt for "enkelt", og konsekvensene blir nok verre. Først advarsel, deretter konsevens. Sannsynligvis blir straffen noe sånn som at hun ikke får lov til å dra på dans/fotball eller lignende den dagen.

Jeg kan kjefte hvis jeg feks blir redd for dem, eller når jeg er utslitt av kranglingen. Det hjelper aldri, så jeg forsøker så langt som mulig å unngå det, blitt bedre med årene heldigvis. Men ungen er aldri eller har aldri vært "redd meg", det de frykter mer enn sanksjoner, dvs goder som inndras, og det kan jeg meget godt finne på å gjøre hvis de ikke har tatt advarslene på alvor. Kan feks være at jeg pakker/ gjemmer bort kilden til krangelen en periode ( typisk søskenkrangel pga gjenstand som feks et spill, en leke eller lignenge). Eller at de blir fratatt et gode en periode. Time out bruker jeg ved feks trassanfall.

Hvis de har gjort noe mot andre så må de be om unnskyldning. Feks kom det meg for øret at mitt eget barn hadde mobbet et annet barn på skolen, barnet måtte da være med hjem til det barnet og be om unnskyldning, i tillegg snakket vi foreldrene sammen for å løse situasjonen. Vi hadde god suksess med det, og barna ble faktisk venner etter dette.

 

Fysisk avstraffelse har alltid vært uaktuelt for oss, uavhengig av lover og regler. Ingen av oss har opplevd dette selv i barndommen og foreldrene våre har også vokst opp i hjem der sånt var totalt uaktuelt som avstraffelse.

 

Vi må ha regler og konsekvenser i barneoppdragelsen, men det er fullt mulig å ha det uten trusler eller vold. Barna skal ha respekt, men ikke frykt for de voksne. Våre barn respekterer oss, så klart tester de ut grensene, og da må vi voksne være konsekvente og bestemte. Men vi skal også vise kjærlighet og omsorg. Vi vinner mer på positiv forsterkning enn kjeft og straff. Men gjør barna noe galt så må man reagere. nekter de å feks rydde så skal man ikke gi opp, det vi gjør er å pakke bort det barna har rotet og nektet å rydde bort, så får de det tilbake når de har vist at de holder orden og rydder andre ting. Fungerer utmerket for vår del.

Også viktig å legge lista etter barnas alder, modenhet, ikke stille urealistiske krav, ha gode rutiner og start tidlig med å gi barna små oppgaver og ansvar. En 1-2åring greier utmerket å hjelpe til med å plukke opp og legge på plass tingene etter lek, det er mye verre å vente til barnet er større før man setter litt krav til det. Jo tidligere gode vaner innarbeides, jo bedre.

 

 

Har tre barn på 12,7 og 5 :)

 

Aldri brukt fysisk avstraffelse, når de var små så ignorerte jeg dårlig oppførsel og roste god oppførsel, Er og har alltid vært veldig konsekvent - selv om det til tider har vært flaut, jeg har måtte forlatt handlekurven på butikken med de alle fordi de har hylt framom butikkhylla ! Jeg kan finne på å gi de ting når de ikke spør på det , utrolig hvor fort de lærer av det !

 

Nå er de så store at jeg gir de valg, om du fortsetter slik , blir det ikke mer ds i dag feks, og har en regel på 3 advarsler, gang nummer 4 er det over og ut. Er opptatt av å prate med de underveis og forklare hvorfor og hyler de ukontrollert, ber jeg de gå litt unna på valgfritt sted til de har roa seg ned og klar for å komme tilbake å prate om det.

 

Nå blir vi ikke sint om de har gjort noe galt ennå, men roser de for å innrømme ting og ikke legge skylden på andre ( eks : sønnene utløste brann alarm på skolen og innrømmet det , men var usikker) Det roste vi veldig, da jeg mener det er viktig å forstå at man tar ansvar for det man gjør, uansett om det er bra eller dårlig.

 

Timeout har jeg liten tro på, da unger under 12 år, har vanskelig for å forstå at det er oppførsla de får straff for, og ikke forstår at det ikke er deres personlighet som blir slått ned på!

Hvorfor i alle dager har du 3 advarsler? Vi gir en advarsel, ferdig med det. Og det fungerer også, svært skjeldent vi trenger å gjøre mer enn å gi en advarsel. Feks i supernanny påpekes den store feilen foreldre gjør, at de gir flere advarsler før konsekvensen kommer.

 

Tull ved matbordet- må gå fra bordet og får ikke mat før ved neste måltid (heller ikke desert)

 

Tull om vi er steder- vi går hjem

 

Det er egentlig veldig sjelden vi trenger å straffe dem, med mindre du kaller det straff å be om undskyldning hvis de har såret noen eller ikke få ny DS når du har rotet bort den gamle for eksempel.

Jeg har foresten latt dem gå barbent hjem fra barnehagen en gang de nektet å ta på støvler. Det ble med den ene gangen for å si det sånn, men kaller du det straff å la dem få viljen sin?

Jeg gir tre advarsler for at barna skal ha en mulighet til å hente seg inn , og synes de er så unge ennå, at de trenger litt tid på å få kontroll på følelsene sine :) Det funker fint her, de må jo få lov å være uenig i det jeg sier, og gjøre motstand. Forskjellen på meg og familiene i supernanny og meg, er vel at jeg begynner med grensesetting fra begynnelsen, jeg venter ikke til ungene er store, dessuten er jeg alltid konsekvent, og det vet ungene, bortsett fra det har jeg forståelse for at familier som er helt ute av kontroll som på supernanny, trenger et strengt regime i hvertfall til å begynne med, til konsekventheten blir en vane.

Annonse

Om hun roper, skriker, slår osv sendes hun på rommet med beskjeden om at hun kan komme ut når hun er ferdig med den oppførselen vi ikke ønsker.

Vi setter oss alltid ned med henne etterpå og forklarer hvorfor hun måtte på rommet, vi klemmer hverandre og finner på noe morsomt.

 

Vi straffer ikke barna våre. Av og til får deres handlinger naturlige konsekvenser, men vi går aldri inn for å straffe dem bevisst. Vi gir dem en påminnelse dersom de gjør noe de ikke bør gjøre og så går den uønskede oppførselen over av seg selv etter litt tid og tålmodighet.

 

Akkurat som et annet innlegg over her er vi mer opptatt av å være autentiske foreldre, på godt og vondt.

Timeout på 7 åringen, og 4-åringen (begynt med det nå). 1-åringen flytter jeg fra situasjonen eller viser hvordan han heller skal gjøre ting. og sier feks "Du må være snill med pusen!" Eller "Du skal kjøre bilen sånn"

Jenta vår er 4 år. Når hun "lager trøbbel" prøver vi å sjekke ut om det bare er trass/testing eller om det er noe hun sliter med (er hun trøtt, lei seg, sulten etc.). Hvis hun har en dårlig dag, hjelper det mer å høre på, trøste og hjelpe henne enn å kjefte og straffe.

 

Men det hender jo ganske ofte at hun trenger å bli satt grenser for, om hun er trøtt og sliten eller ikke.

 

Det blir nok mye verbal irettesetting av jenta vår, hun er ganske språklig sterk selv, så jeg tror i grunnen vi snakker for mye. ;) Vi prøver oss på streng stemme og formaninger, men det fungerer heller dårlig. Tulla bare stenger oss ute! Så hvorfor gjør vi sånt som ikke fungerer? Vel, gamle vaner er vonde å vende... Vi jobber stadig vekk med å bli mer konsekvente og "mase" mindre.

 

Da hun var mindre brukte vi av og til en form for "timeout". Hvis hun lagde trøbbel i butikken, måtte hun bli med en av oss voksne ut i bilen, mens den andre handlet ferdig. Hvis hun slo eller sparket måtte hun sitte i trappa ei lita stund (etterpå snakket vi litt om det som hadde skjedd og ordnet opp). Hvis hun stakk av eller somlet for mye da vi gikk turer, måtte hun sitte i vogna.

 

Ellers blir det mye lokking og luring i hverdagen:"hvis du kommer for å pusse tennene før jeg teller til tre, skal vi synge eller lese en bok sammen". Siden vi leser eller synger hver kveld, blir det jo et bortfall av et gode hvis hun ikke kommer, og det er jo en form for straff.

 

Mest av alt prøver vi å gi mer oppmerksomhet til det som er positivt, selv om det kan være lett å glemme i en travel hverdag. Har til og med prøvd belønningssystemer for dotrening og slikt. Burde kanskje vært mer systematisk enn vi fikk det til, men det virket i alle fall.

 

Et annet alternativ til straff vi bruker er forresten avledning. Det kan fortsatt fungere - av og til.

 

Jeg trenger heldigvis veldig sjelden å straffe jenta mi. Som regel er hun ganske flink og grei, og det holder vanligvis å snakke med henne om det er noe.

Men av og til kan hun være skikkelig trassen eller frekk og da hender det jeg må ty til et virkemiddel for å få en slutt på det.

Jeg pleier da å sette henne på det nederste trappetrinnet og si til henne at hun kan komme tilbake når hun er klar til å samarbeide. Har ikke noen regel på at hun skal sitte så og så lenge, men at hun selv velger å komme når hun føler seg klar. Sørger da for at hun vet hva hun sitter der for/hva jeg krever. Eksempler: Du kan komme tilbake til bordet når du er klar til å sitte pent og spise. Eller: Du kan komme tilbake til stua når du er klar til å være med å rydde opp lekene dine. Du kan komme tilbake når du har roet deg ned og er klar til å begynne å kle på deg.

Dette har vi brukt av og til fra hun var cirka 2-2,5 år. Det innebærer ingen kjefting eller styr, bare en måte å avbryte kaos på når det ikke hjelper å prate til henne. Har også ved noen anledninger brukt det mot sutring. Da har jeg sagt at ved bordet skal vi ha matro, hvis du vil sutre kan du sitte her og gjøre det, og komme tilbake når du er ferdig. Dette gjelder da selvsagt ikke hvis hun gråter fordi hun er sliten eller lei seg osv. Men hvis hun f.eks sitter og surmuler og surver.

19.34 her igjen, ble ikke ferdig.

Jeg ville aldri slå eller ty til andre former for fysisk avstraffelse.

Vil heller aldri skremme/true henne på noen måte. Jeg er heller ikke noe fan av å ta fra henne goder (mulig det blir annerledes med det når hun blir stor). Det eneste jeg har gjort et par ganger er å si at det blir liten tid igjen til lesing hvis hun ikke er samarbeidsvillig med kveldstellet, men det har mer med å gjøre at da blir hun for trøtt neste morgen.

Jeg reagerer veldig hvis jeg ser noen som tar hardt i ungene, kjefter og skriker til dem eller på annen måte behandler dem dårlig.

Lar mitt barn på snart 3 år roe seg ned på egenhånd inne på et rom for seg selv, så får hun lov til å komme ut når hun har rast fra seg.

Hva jeg reagerer på? Vel, folk som roper til ungene under kampens hete :) Lett å gjøre når man er frustrert og sinna, men da er det bedre å ta seg en time-out selv før man håndterer barnet.

Gutten min er 2 1/2 år. Hvis han slår tar jeg han vekk fra situasjonen, holder armene hans, og gjentar at dette ikke er lov. Hvis han nekter å rydde, tvinger jeg han til å rydde minst en ting. Nekter han, tar jeg hånden hans og plukker opp tingen med. Stort sett rydder han videre selv da, akkurat som om han har tapt.. .Hiver han middagen sin i gulvet, tar jeg den vekk og sier at måltidet er over. Han får ikke mer mat da før neste måltid.

 

Time-out er helt uaktuelt for oss. Jeg tenker generelt at det er galt å straffe barnet ved å isolere det når det gjør noe det ikke skal.. Jeg ønsker å formidle til barnet at når livet er vanskelig skal det komme til meg.. time-out formidler det motsatte slik jeg ser det. Har du det vanskelig inni deg, skal du løse dette selv, ikke belaste andre med det, men stå i time-out og tenke på det selv. Det strider imot alt i meg.

 

Logiske konsekvenser og det å snakke sammen om hva som skjedde passer bedre for oss. En logisk konsekvens kan f.eks være, hvis du hiver maten i gulvet er du ferdig med måltidet.. Er barnet eldre enn to og et halvt er det naturlig å sette inn en sterkere konsekvens for slikt... Å kaste mat i gulvet hører ikke hjemme for en fem-åring, men er ikke så uvanlig for en to og et halvt åring... Jeg mener man skal ha stor tålmodighet! Gutten hiver jo fordi han er frustrert for noe, tenker jeg.. Jeg prøver alltid å snakke med han om atferden hans, og om hva han følte som førte til at han gjorde som han gjorde.. Det er alltid en grunn tenker jeg, så hvis jeg straffer fjerner jeg kanskje atferden men ikke de vanskelige følelsene... Hvis jeg fjerner hans mulighet til å kommunisere de vanskelige følelsene (på barns vis, gjennom atferd) fjerner jeg også kanskje på sikt hans mulighet til å bli kjent med seg selv, til å snakke med meg om det som er vanskelig osv..

 

Så.. jeg straffer i minst mulig grad.. snakker med han i størst mulig grad, og prøver å være tålmodig :-)

Hos oss funker time out. Barnet Får forklart hvorfor h*n må sitte i time out. Etter noen minutter går jeg å forklarte hvorfor h*n måtte sitte i time out og barnet må si unnskyld. Så gir vi hverandre en klem og saken er ute av verden.

Har liten tro på å heve stemmen og forklarer heller.

 

Hva jeg IKKE ville gjort er å ta tak i øret til barnet, Knipse fingrene eller gi ris. Dette fikk jeg som "straff" når jeg var umulig som liten og det gjorde ikke ting noe bedre.

Vil heller ikke sende barnet på rommet fordi jeg mener at barnets rom skal være et fristed for barnet og en plass hvor barnet skal leke og kose seg, ikke at det å bli sendt på rommet skal være en straff.

Jeg fratar goder eller ignorerer. Har en tiåring som i perioder furter og blir sur når hun ikke får viljen sin eller noe ikke blir helt som hun vil. Når hun reagerer på den måten overser jeg henne, og innen 10-15 minutter er hun blid igjen, og vi gir hverandre en god klem.

Hvis hun ikke overholder avtaler, f.eks. hvis hun ikke har vasket badet før jeg kom hjem fra jobb som avtalt, så får hun ikke lov til å ta hesten ut på tur den dagen, må selvfølgelig i stallen for å gjøre alle pliktene der, men får ikke ri.

 

Det jeg reagerer mest på med andre foreldre er mangel på det å følge opp det man sier. Om man sier nei, så betyr det nei, ikke kanskje, eller etter hvert ja..

Her holder det som regel å si klart og tydelig ifra en gang.

Siden han er hørselshemmet så må jeg alltid ned på hans nivå og snakke klart og tydelig, med øyekontakt.

 

Avledning er også en fin ting :)

 

Enkelte ganger så er ting for fristende, og man klarer simpelthen ikke å å la hver og etter en advarsel da så må han inn på rommet.

Lukker ikke døra, og han raser litt, men det går fort over og han står og venter på meg i døra.

Da snakker vi sammen, om hva vi skal gjøre når vi går ut i stua igjen.

Eks. ikke klatre opp på stuebordet.

Det funker her i heimen, men jeg kaller det konsekvens og ikke straff.

Såkalt fjerne fra situasjonen..

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...