..så var det denne kjærligheten... :-)

[Anonym bruker]

Jeg har to lange forhold bak meg , det ene varte 7 år og det andre 4 år. Jeg var helt vilt forelsket i begge to :-). Etter at det har blitt slutt med han siste, har jeg vært alene i ca 1,5 år. Trengte den tiden for å bli ferdig med kjærlightetssorg :-). Nå for ca 5 mnd siden traff jeg en ny mann, vi har det bra sammen, han er helt fantastisk på mange måter. Men..jeg er ikke forelsket...er glad i han, men ikke forelsket..Og etter snart et halvt år er det kanskje på tide å innse at det kanskje ikke blir det. Så det lurer jeg på, er det greit å leve i et forhold uten forelskelse? Ha det tryggt og godt og kjempe bra med mannen, men ikke forelsket? I de andre forholdene var jeg veldig sårbar, fordi det var så mye følelser involvert. Hva synes dere? Har noen opplevd det. Lever noen av dere jenter i et sånt forhold? Jeg vet at den går over uansett, men alikevel synes jeg kanskje at den burde være der fra starten? Vet ikke hva jeg skal gjøre , er veldig glad i mannen, og han er forelsket i meg, men det er noe som mangler..

Takknemlig for svar jenter :-)

[Anonym bruker]

Å,vanskelig spørsmål! I utgangspunktet ville jeg sagt at jeg synes forelskelsen må være tilstede fra starten av, men av egen erfaring vet jeg at forelskelsen kan komme etterhvert..

Kan du forestille deg livet ditt uten han? Er du "på jakt" mens du er sammen med han? Det er jo sånne spørsmål du kanskje kan forsøke å finne svar på?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for svar. Når kom forelskelsen hos deg?

Jeg er ikke på jakt, liker det "trygge" når jeg er sammen med han. Men ja, jeg kan forestille meg liv uten han. Det har ikke pågått så lenge, så er jeg ikke forelsket.Men hadde blitt lei meg, hvis det hadde vært slutt .

HI

[Anonym bruker]

Forelskelsen kom nok gradvis for meg.....nå,etter ett år er jeg mer forelsket i han enn noensinne...men jeg kjenner at de tingene som fremkaller forelskelsen er annerledes denne gangen etter å ha levd og prøvd andre forhold. Før fikk feks et tiltrekkende utseende meg til å kjenne tusen sommerfugler, men nå er det helt andre ting som gjelder....feks måten han "ser" meg på, støtten han gir meg,ting han sier osv...

Om du virkelig kan forestille deg et liv uten han, ville jeg gitt slipp på han nå....da er det kun dine egositiske grunner til å holde på han...for han vil det jo være bedre å gå nå, enn senere..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror at jeg kan forestille meg et liv uten han er nok fordi at jeg ikke er forelsket. Men følelsene mine for han er mye sterkere nå enn de var for ca 3 mnd siden. Er så usikker..det siste jeg vil er å såre denne snille mannen. :-(

[Anonym bruker]

Noen forelskelser brenner ut, noe du har erfart to ganger, mens noen vennskap kan vokse til en kjærlighet, ikke like lidenskapelig, men mer som en trygg og behagelig tilværelse uten de store topper og bunner.

Så har man de forhold der man har lidenskap fra første stund, der man forelsker seg gang på gang, år etter år i samme mennesket. En kjærlighet så sterk og inderlig at hvis man først opplever den så tåler den alt og den krever alt.

 

Jeg har selv opplevd både den forelskelsen som brenner ut, en som kunne vart hvis jeg hadde villet, men jeg valgte å vente på den store og jeg fant den til slutt. Nå er vi gift, har barn og har vært sammen i mange år, forholdet er like hett som i starten, men i tillegg så har vi nå tryggheten og roen i tillegg. Han er like viktig for meg som oksygen, han er også totalt avhengig av meg, vi klarer ikke å se for oss en hverdag uten hverandre.

 

Så du må nesten vurdere, er det trygghet du ønsker, eller lidenskap og den store kjærligheten?

[Anonym bruker]

Jeg ville fortsatt forholdet, forelskelsen kan komme. Du sier du er veldig glad i han, det kan utvikle seg både til forelskelse og kjærlighet.

 

Velg med hodet, og ikke bare med hjertet.

 

Hilsen en som valgte med hodet denne gangen, og forelskelsen har kommet etter en god stund, og vi har blitt samboere og jeg elsker han virkelig.

 

Da jeg var gift, så valgte jeg mer med hjertet enn med hodet. Men denne gangen føler jeg meg mindre sårbar og mere trygg på hva jeg har gått til ..

 

Lykke til =)

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd å være småforelsket flere ganger, men bare en eneste gang har jeg opplevd den veldig intense forelskelsen. Jeg kunne komme inn i et rom, uten å vite at han var der, hjertet begynte å dunke så hardt at jeg forstod han måtte være der. Det er det mest intense jeg har vært med på. Var kjempeforelsket i denne karen i 3 år, enset INGEN andre, selv om jeg bare traff han et par uker om sommeren. Han hadde nok litt følelser for meg også, men det ble aldri noe mellom oss. Av flere grunner jeg ikke vil oppgi her, så kunne det aldri bli oss heller. ( nei han var ikke gift/homo)

Jeg gråt i 2 døgn i strekk.. Etter dette var jeg i et par forhold uten at jeg var forelsket. Jeg var mer betatt, men følte aldri noe spesiell tilhørighet.

Jeg ble kjent med min nåværende samboer innimellom disse forholdene. Vi var bare venner og det var aldri snakk om noe mer. Jeg var glad i han som en venn. Vi kunne snakke om alt til hverandre. Han var overhodet ikke min type heller, så jeg så aldri på han som potensiell kjæreste. Mer en "fucking good friend" innimellom de små forholdene mine. Ja, vi overnattet hos hverandre noen ganger. Rotet litt på byen, men det var ikke følelser i bildet. Vi synes det var kjekt å kunne gå til hverandre hvis vi hadde lyst på sex. Det gikk langt tid før jeg forsto at han hadde følelser for meg. Kunne ikke forstå hvorfor han ringte meg 3 ganger for dagen. Hvorfor han ville være med meg hele tiden.. Da det endelig gikk opp for meg, ble jeg så lei meg. Vi snakket mye om det, og jeg ville ikke fortsette som vi hadde gjort, når jeg nå visste at han hadde følelser jeg ikke kunne gjengjelde. Men han brydde seg ikke om det. Det var et år med mye frem og tilbake. Var mange ganger jeg måtte kjenne litt ekstra etter, for kanskje kunne det ligge noen følelser der likevel - hvis jeg bare la godviljen til? Jeg hadde jo verdens herligste person rett foran meg, som attpåtil ville ha meg. Men jeg hadde bestemt meg, ville ikke gå inn i noe nytt forhold uten de rette følelsene. Det ville bli feil for oss begge to.

Så en morgen våknet jeg i armkroken hans. Vi hadde vært på byen, og han hadde selvfølgelig blitt med meg hjem. Den følelsen jeg fikk da, er ubeskrivelig. Det var som om alle brikkene i livet mitt plutselig falt på plass, og jeg endelig fant ut hvor jeg hørte hjemme.

I dag har vi vært sammen i 6 år, og samboere i 5 - og en nydelig datter har vi også fått.

 

Er flere ganger jeg har undret meg på om det likvel var riktig, siden den store forelskelsen aldri kom. Men så prøver jeg å tenke på et liv uten han, og det klarer jeg ikke. Jeg kan godt titte på kjekke karer, men har aldri hatt noe ønske om å bytte ut den fantastiske samboeren jeg har vært så heldig å få :-) Og jeg er evig takknemlig for at han ventet på meg!

 

Så det er mulig :-)

[Anonym bruker]

Jeg vil ha det som deg anonym 11.02 :-).. Jeg vil ha både trygghet, lidenskap og kjærlighet :-). Det hadde jeg i begge forrige forhold. Men så ble det slutt, og begge gangene var de dem som har bestemt å avslutte forhold. Og jeg var knust!! Og det tok laaaang tid å komme over det. Nå fant jeg en mann som er helt annerledes, og tror jeg ikke typen til å såre meg.. Tror jeg :-). Og siden jeg har opplevd den store kjærligheten og lidenskap og vet hvordan man kan ha det i et forhold, savner jeg det nå. Men samtidig vet jeg hvor vondt det kan bli et forhold med masse følelser.

HI

[Anonym bruker]

Det er akuratt det anonym 11.04!! Denne gangen føler jeg meg mindre sårbar og mer trygg!! Og det er egentlig veldig deilig følelse!

Jeg var også gift, fått to barn og der valgte jeg med hjerte. Nå som jeg er eldre, så ser jeg det positive hvis man velger med hodet. Men samtidig er jeg ikke så gammel for å ikke oppleve forelskelsen igjen...

HI

[Anonym bruker]

Takker for svar anonym 11.15. Det var en flott historie! Jeg bare håper at jeg også våkner en dag og kan kjenne den deilige følelsen av å være forelsket! Men jeg ser at det er fortsatt håp. Vil ikke såre han, fordi det er noe han virkelig ikke fortjener. Han vet at jeg er glad i han og ikke forelsket og han er villig til å gi meg den tiden jeg trenger.

HI

[Anonym bruker]

Hold ut! Det har jeg gjort ! Og nå har jeg mann som jeg elsker overalt og 3 kids!