Gå til innhold

Vanskelig og vondt. Far vil helst ikke beholde


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Fikk sjokk i dag, oppdaget at jeg er gravid. Har to fra før på snart 5 og 1,5 år. Hadde ikke tenkt muligheten for at jeg kunne være gravid igjen og ble sittende helt i sjokk hos legen da jeg var der for noe helt annet og hadde med en urinprøve.

 

Vi har så mange planer for det neste året og det har ikke innbefattet et barn nr 3. Vi har ingen rundt oss der vi bor og far er periodevis borte i jobben, dermed er jeg mye alene. Planen er at vi i løpet av neste år flytter nærmere familie. Far bytter jobb om en måneds tid og blir enda mer og lengre borte av gangen (ca 4-5 uker, hjemme 3 uker). Jeg har nettopp begynt å jobbe igjen og har nettopp fått innvilget kraftig redusert stilling når far begynner i ny jobb. Noe som også passer dårlig i forhold til inntekt i et eventuelt permisjonsår.

 

Far ønsker ikke å beholde og mener at abort ikke er noe problem. Mange andre har jo tatt det sier han. Jeg er usikker, er så redd for å angre og har alltid ønsket meg 3 barn, begynner også å bli ganske gammel selv. Har tydeligvis lett for å bli gravid, men det trenger vel ikke være noe selvfølge at alt går like lett etter at man eventuelt har hatt en abort etter det jeg har hørt, eller spiller dette kanskje ingen rolle. Far har sett frem til at vi fremover ved flytting kunne få litt mer tid for oss selv uten barn da vi har flere rundt oss. Begge har vi vært av den mening at forholdet vårt trenger det. Vi har hatt det tøft og en baby nå vil jo gjøre til at det hvertfall ikke blir lettere. Vi har også hatt planer om å oppholde oss utenlands en liten periode (noen mnd) i forbindelse med hans jobb, planen var at det skulle skje midt i det jeg tror kan være terminperiode for denne babyen. Noe som tilsier at flytting utenlands dermed ikke blir mulig. Hjelpe meg, dette er vanskelig. Føler jeg sitter med skyldfølelse uansett hva jeg gjør.

 

Uff, jeg er så lei meg. Det var jo ikke sånn det skulle bli. Akkurat nå er jeg bare i en boble, går rundt meg selv og klarer ikke å tenke klart i det hele tatt. Må få tatt en tidlig ultralyd så jeg vet hvor langt jeg er på vei. Frykter at jeg kan være ganske langt på vei også. Trenger bare litt støtte. Er det noen her som har vært i samme situasjon som kan dele sine erfaringer? Har aldri tatt en abort før men er ikke imot det. Føler likevel at det blir litt feil på den annen side er det kanskje det rette også. Jeg vet rett og slett ikke. Et minutt tenker jeg det ene, det neste minuttet tenker jeg noe helt annet. Uff, tårene renner og jeg føler meg helt ute akkurat nå. Et barn skal jo helst være ønsket av begge parter. Under en graviditet trenger man jo også litt støtte og hvertfall ikke en sur mann.

Fortsetter under...

Hei du!

 

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg og sliter virkelig med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre... Er satt opp til utskrapning på onsdag (om to dager), men kan ikke si at det er det jeg egentlig vil. Mannen min sier at det til syvende og sist er min avgjørelse, men har samtidig gjort det klart at han ikke vil kunne stille opp noe særlig pga jobben og at det vil legge en del andre planer på is... Våre barn er dessuten blitt 10 og 12, så dette vil i så fall bli en skikkelig attpåkladd... Huff - jeg befinner meg i samme boble som deg!!! Forferdelig dilemma!! Jeg vet jo at barnet vil bli elsket om det blir født, men er jeg villig til å gi opp friheten jeg endelig begynner å få nå som de andre barna begynner å bli store???

 

Vil gjerne høre hva du du har bestemt deg for og hvilke argumenter du har brukt!!! Lykke til!!!

Hei, HI her,

 

Tusen takk for svar. Nei det er ikke så lett og skal vel ikke være det heller. Det er jo et stort og vanskelig valg å ta.

De første dagene gikk jeg helt rundt meg selv, var nok litt i sjokk, men har begynt å innfinne meg mer og mer med situasjonen nå. Fikk snakket mye med mannen i helgen og alt var ikke så svart/hvitt lenger. Et barn nå endrer totalt på planene våre, men vi ser også at vi kan få det til. Jeg er veldig glad for at mannen også ser at det er en mulighet her og ikke svartmaler hele situasjonen. Han fikk nok litt sjokk han også når det kom for dagen. Mye vil nok falle på meg, men samtidig sier han at vi skal nok få til dette også. Han kommer til å starte i nye jobben sin som planlagt, og det store utelandsoppholdet blir nok ikke noe av med det første. Men han kom faktisk opp med den ideen at det kunne vi jo sikkert få til når dette barnet blir litt større. Godt å se at han ikke mørklegger hele situasjonen lenger hvertfall.

 

Jeg har vært på sykehuset og snakket om abort, signert papirer etc og tatt en tidlig UL. Når jeg tok den tidlige UL ble det så uvirkelig at jeg skulle ta det bort liksom. Det føltes så vondt og jeg ble veldig trist og lei meg. Mannen var med og støttet meg. Fant ut at jeg var 8-9 uker på vei så jeg har jo ikke så mye tid på meg heller. På forhånd tenkte jeg at det kanskje var lettere å velge det bort dersom jeg var kortere på vei, men det er jo ikke lett uansett. Jeg har nok så og si bestemt meg for at jeg beholder. Vet at det blir tøffe dager fremover og ser ikke så frem til å bli stor og tung (har hatt tunge svangerskap før), men samtidig så har jeg jo alltid ønsket meg 3 barn og nå har vi sjansen. Vi begynner å bli oppi årene og det er jo ikke en selvfølge at man blir gravid igjen heller (selv om det til nå ikke har vært så vanskelig).

 

Men det har vært mange tanker. Jeg også har tenkt at jeg har vært veldig fornøyd med livet mitt nå, nyter tiden med de to andre barna mine og hadde gledet meg til en høst, vinter og vår med de der de fikk fullført barnehageår før en eventuell flytting. Nå blir det nok flytting så fort som mulig, noe jeg syns er litt trist både for meg og barna sin del da vi trives veldig godt her vi er. Uansett ser jeg helt klart behovet for å ha mer familie rundt oss når vi er såpass mye alene og hvertfall hvis det kommer et barn til.

 

Hadde også sett frem til å ha mer egentid uten barn da de er såpass store nå at de lett kan overnatte borte en natt. Blir jo ikke helt låst selv om jeg er gravid, men jeg skal være ærlig å innrømme at jeg hadde sett frem til å ha litt mer frihet den siste tiden jeg har på det stedet jeg bor nå. Mer tid med venner, ta en tur ut på byen kanskje (ikke fly rundt ute altså, men gå ut å nyte et glass vin og bedre middag - små gleder). Egentlig ganske banale ting og jeg har følt meg veldig egoistisk når jeg har veid dette opp i forhold til abort eller ei. Etter mye om og men har jeg nok kommet frem til at jeg kommer til å angre veldig hvis jeg tar det bort. Kjenner jeg meg selv rett vil jeg få store problemer med å tilgi meg selv. Et barn kan ikke bare bestilles når det passer best for en selv, sånn er det ikke. Og jeg har jo også vært der at jeg har ønsket meg nr 3, bare ikke akkurat nå. Følte etter mye tid i tenkeboksen at det ble for egoistisk å ta det bort for så å kanskje prøve på igjen neste år.

 

Det jeg syns er litt rart/trist er at jeg ikke helt klarer å glede meg over det enda. Jeg kjenner på kroppen at det er noe som vokser der, men har liksom ikke den samme gleden som jeg hadde i begynnelsen med de to første. Mulig det kommer av at alt kom så brått på. Jeg vet jo at den dagen jeg holder det i armene så vil jeg jo selvfølgelig være like glad i den ungen som de to andre, det er bare det at det føles så fremmed å være gravid akkurat nå. Mye pga alle planene jeg hadde for tiden fremover, alt stoppet plutselig så brått opp og jeg er nok litt lei meg for det. Føler meg som sagt ego når jeg sier det, men det er vel bare en følelse jeg får leve med akkurat nå. Forhåpentligvis vil det endre seg når tegnene på graviditet blir mer synlig. Akkurat nå er jeg bare mye trøtt og kvalm og det gjør det ikke så mye bedre. En annen vond tanke jeg også har hatt innemellom er at jeg nesten har håpet at kroppen skulle løse det av seg selv med en spontanabort (får så dårlig samvittighet bare når jeg skriver det her), men da hadde jeg liksom ikke trengt og tatt stilling til det selv. Det hadde vært en "enkel" utvei liksom (uff, det høres jo helt forfederlig ut for jeg hadde nok også blitt lei meg om det hadde skjedd). Nei, spørsmålet om abort eller ikke er stort og vanskelig.

 

Uff, ble litt rotete innlegg dette her, men ja jeg har nok bestemt meg for å beholde da jeg selv føler jeg liksom ikke har god nok grunn til å ta det bort og i tillegg vet med meg selv innerst inne at jeg antageligvis kommer til å angre meg. At mannen min også har endret litt innstilling har selvfølgelig også gjort det lettere, heldigvis. Han proklamerer ikke akkurat at han ønsker seg nr 3, men samtidig kan han sitte å si at da må han fikse nye hjul til den ene barnevogna og at de babyklærne vi har på loftet kan vi jo gå gjennom en dag ;)

 

 

Har akkurat skrevet et nytt innlegg her men tenkte jeg må svare deg også.

 

Uff, jeg forstår deg så godt. Det er ikke et lett valg og skal nok heller ikke være det. Kjenner meg igjen i det du skriver om friheten din. Jeg har nok kommet frem til at jeg kommer til å angre meg veldig om jeg velger abort nå og det har også med å gjøre at jeg alltid har ønsket meg 3 barn og dette er kanskje den eneste muligheten vår til å få nr 3.

 

Mine to barn er mindre enn dine, likevel forstår jeg det du sier om friheten din. Jeg føler selv at de siste 5 årene har vært gravid, baby og småbarn i ett, nå hadde jeg sett frem til en periode der jeg skulle få være litt "meg" igjen, komme meg ordentlig inn i jobben igjen, nyte tiden med litt større barn enn babystadiet etc etc og så sitter jeg her gravid igjen da.

 

Skjønner at du står ovenfor et vanskelig valg. Men jeg tror det er viktig at du lytter til hjertet ditt. Hos meg har det vært mange tårer og veiing frem og tilbake. Tilslutt følte jeg vel at mine grunner til å ta abort ikke holdt, følte de ble for egoistisk, og har dermed bestemt meg så og si for å beholde nå. Jeg kan kalle meg 99% sikker for det er fortsatt noen tanker som kommer snikende innemellom. Blir mer og mer sikker for hver dag faktisk, men som jeg skrev i det andre innlegge mitt - jeg har også hatt tanker der jeg nesten har håpet på en spontanabort, at kroppen rydder opp selv. Det er helt forferdelig å si, men da er det ikke så mye valg liksom. Da slipper jeg å ta stilling til saken. Samtidig vet jeg nok innerst inne at dersom det hadde skjedd så ville jeg nok også blitt veldig lei meg.

 

Det viktigste tror jeg, er at vi lytter til oss selv. Jeg tenkte veldig mye på at jeg ville angre meg og det syns jeg var en vond tanke å ha. Ønsker deg lykke lykke til med valget ditt. Ingenting er feil eller rett, det viktigste er at det føles riktig for deg, husk det. Hold meg gjerne oppdatert på hva du gjør, bare hvis du vil altså, det er ikke nødvendig.

 

Må bare føye til at jeg syns det er flott å få sånne svar som jeg har fått på dette hovedinnlegget mitt. Det viser at vi er mennesker som kan støtte hverandre i en vanskelig situasjon. Er så glad for at det ikke er drittslenging her inne sånn som det er på mange andre debatter her på bim.

Annonse

Tusen takk, ja jeg er glad jeg har tatt valget. Det har ikke vært lett og jeg har stor forståelse for de som velger den andre veien også. Et barn krever mye og man skal jo føle selv at man klarer å takle det. Vi er alle forskjellig med ulike utgangspunkt. Jeg for min del følte tilslutt at jeg ikke hadde gode nok grunner i forhold til min egen situasjon til å velge en abort. I tillegg var det så fremmed for meg at jeg virkelig skulle gjøre det når jeg var på sykehuset og sjekket hvor langt jeg var på vei, skrev under på papirer etc. Jeg vet jeg hadde fått det vanskelig i ettertid dersom jeg hadde valgt abort, og når vi etter en del om og men kom frem til at vi klarer dette og står sammen om det også, så føles alt så mye bedre. Hadde jeg vært alene om det eller at mannen hadde vært helt på bakbena hadde det nok vært mye vanskeligere.

 

Som tidligere nevnt har jeg jo mine tanker innemellom fortsatt, men jeg tror nok dette skal gå fint. Det har vært en turbulent uke med mye tankevirksomhet, opp og nedturer, tårer etc, men nå har vi liksom begynt å slå oss mer til ro med at sånn er det bare nå. Fikk nettopp en melding fra mannen der han skriver elsker deg 3 barnsmor så det er jo koselig :)

 

Formen er så som så og jeg ser ikke så veldig frem til å kanskje ha enda et tungt svangerskap, men,men...premien er så stor i enden så da skal jeg nok komme meg gjennom dette også.

  • 2 uker senere...

Hei, jeg skjønner det er kjempevanskelig for deg. Jeg var gravid med mitt første barn og jeg hadde bestemt meg for abort i lang tid, men på siste dagen kunne jeg ikke gjennomføre det likevel. Uansett hvor nær din mann deg er, dvs dere er kjempeglade i hverandre, dere elsker hverandre osv., vil han kanskje aldri forstå deg hvor spesielt det er å være gravid. Du skriver at du er godt voksen, tenk deg at om noen år er baby nr 3 selvstendig, og du og mannen din har hele livet foran dere... Uansett håper jeg at du har det mindre vondt etter dette forum...

 

I din situasjon har jeg ikke noen råd, det er opp til deg. Å ta abort er å ta ansvar som mor og å beholde det er å ha tenkt godt gjennom som mor. Begge avgjørelser kan være riktige. Jeg håper det går bra med deg nå... og du får støtte av dine nærmeste venner og familie selv om de kan bo langt unna dere...

  • 2 uker senere...

skjønner det var et vanskelig valg når dere har så mange baller i luften. Men kan dere ikke se på muligheter istedenfor hindringer?

Jeg er imot abort, men dømmer ikke folk som vil ta abort. det er ditt valg, men hvis du ønsker deg nr,3 tror jeg du vil angre hvis du tar abort.

Lykke til med det vanskelige valget!!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...