kanskje jeg "fortjener" å høre det, men jeg ble helt satt ut...

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg har fødseldepresjon, jeg tenker på døden, gråter en del, og er veldig lei og sliten. Men jeg vet jo ikke, så jeg spurte på doktoronline, fortalte hva jeg tenkte av og til, at det kunne være godt å slippe, men lurte på om dette var "normalt" på en måte. Jeg skrev også at jeg ikke kunne forlate barna mine, og at det var dem jeg levde for.

 

jeg fikk svar av en lege at jeg måtte til legen og få antidep. Jeg skrev at det hadde jeg ikke lyst til, og da spurte han om jeg heller ville være deprimert. Jeg svarte nei, men jeg tenkte kanskje at det gikk over. og spurte om det ikke kunne gå over av seg selv. Da svarte han:

 

"Den kan gå over av seg selv om flere måneder. Så får en håpe at tilknytningen mellom deg og barnet ikke har fått en alvorlig skade i løpet av denne tiden og selvsagt at den går over før du tar livet ditt."

 

Jeg ble helt satt ut jeg, han var liksom så hard. Men det er kanskje sånn man må være??

 

Så nå er jeg veldig lei meg og tenker om babyen min er skadet alvorlig, han er jo 8 mnd blitt. Men jeg har aldri skadet han, eller hatt ønsker om det!!! Jeg har grått og vert trist, men dette når han sover. Jeg smiler, ler og leker med han, selv om jeg er trist inni meg...

 

herregud....jeg kjenner jeg blir stressa...

 

 

[Anonym bruker]

Han var kanskje litt vel krass, men jeg er enig med han. Hvis du er ditt ansvar bevisst og vet å ta vare på deg selv og ungen din så går du til legen.

[Anonym bruker]

Jeg synes også du skal gå til legen. Du har det ikke godt, men kan i løpet av noen uker få det bedre med antidepressiva. Er ikke det bedre ennå gå rundt med bare triste tanker?

 

Klem

[Anonym bruker]

Du følte sikkert dette var krasst, men når et menneske sier de er så deprimerte at de tenker på selvmord - til og med når de har en liten baby og de mener selv de ikke trenger å dra til legen er det noen ganger et klaps er det som trengs.

 

Du trenger dette klapset for å komme deg såpass ut av din egen boble og komme deg dit du trenger for å få den hjelpen du må ha. Det er ikke normalt å være så deprimert at man tenker på selvmord når man har små barn. Det er alvorlig. Og jeg er helt enig i dette med tilknytning, jeg håper også evt. tilknytningsproblemer ikke vil gå ut over babyen din senere fordi du ikke vil søke hjelp.

 

Du kan tro og oppriktig mene i ditt sinn at det ikke er tilknytningsproblemer, men fakta er at når en mamma eller pappa for den saks skyld, er alvorlig deprimerte tar de bort noe fra babyen sin mellom dem som kunne vært der om ikke depresjonen hadde tatt så mye plass.

[Anonym bruker]

Er enig i at dette ikke henger helt på greip; én ting er å komme seg i behandling, men det trenger da ikke være antidepressiva?

 

Imidlertid er jeg enig i at du må komme deg til legen! Hvilken behandling du får, kan du diskutere med ham/henne. Det trenger ikke være medikamenter, men f.eks. samtaleterapi!

[Anonym bruker]

takk for svar alle sammen!

men hvilke skader er det han får? han skrev alvorlige skader. Virker som du vet litt om dette, vet du hvilke skader?

 

Og jeg er ikke lei meg heeele tiden, har veldig gode perioder som kan vare i uker nå. I starten var det oftere, og da ringte jeg legen, og hun sa jeg skulle slutte på p-piller og se om det hjalp. Det gjorde det heldigvis.

Når jeg er nede nå, så varer det kanskje 1-3 dager.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Det jeg reagerer på her, er legens kategoriske anbefaling om antidepressiva. jeg forstår godt skepsisen din mot slike medikamenter.

Fødselsdepresjon er i stor grad hormonelt betinget, og det er hormonene dine som trenger å komme i sjakk. I tillegg kan det hende du ville ha godt av annen form for terapi.

Hovedsaken er uansett at du bør ta en tur til fastlegen din og diskutere dette videre med henne eller ham.

 

[Anonym bruker]

Dene legen øres ut som en ung jypling som har minimal kjennskap til psykiske plager som nedstemthet. En tar seg i å lure på hvilke leger som sitter i disse forumene. Er vel ikke akkurat høystatus å være nettlege, høres mer ut som en som søkerå jobbe minst mulig for mest mulig penger eller noe sånt.

[Anonym bruker]

Hehe Jeg tror neppe Nils Håvard Dahl kan karateriseres som noen jypling med minimal kjennskap til psykiske plager som nedstemthet;-)

 

Han er en svært dyktig lege, men han kan til tider uttrykke seg krast. Men det trenger en del psykisk syke mennesker, og det var helt tydelig at han trykket på noen knapper hos TS som fikk henne til å tenke.

[Anonym bruker]

Hei!

Snakk med legen din om dette og spør om det evt er mulig med ekstra oppfølging gjennom helsestasjon e.l. Jeg er enig i at du trenger hjelp, men synes nettlegen var unødvendig krass. På den andre siden fikk h*n deg til å reagere...

 

Jeg vet at akupunktur ofte kan hjelpe på denne typen depressjon, så det er også noe du kan vurdere. Som regel minimal ventetid er det også.

 

Dette er noe du kommer deg ut av, så søk hjelp - det blir bedre!

 

God klem og lykke til til deg!

[Iiiiik]

Man vet av forskning at deprimerte mødre er mindre sensitive overfor barnet sitt enn andre, dette kan skade tilknytningen. Barnet merker at du "smiler utenpå" i stedet for ekte, blikkontakten blir sjeldnere, barnets egne initiativ følges sjeldnere opp og barnets trygghet blir derfor mindre enn den ellers ville blitt. Man vet at barn av deprimerte mødre har større risiko for utvikling av tilknytningsforstyrrelser (reaktive sådanne) og at dette er en feilutvikling barnet trekker med seg videre i livet.

 

Legen var nok krass, men jeg tenker at det var berettiget. En effekt av depresjon er stor grad av apati og tiltaksløshet og legen tenkte nok at det trengtes såpass sterke virkemidler for å vekke deg all den tid virtuelle virkemidler var alt han hadde til rådighet.

 

Om du trenger antidepressiva og om du er preget av en alvorlig, en moderat eller en lett depresjon, det kan vel verken denne legen eller noen av oss andre ta stilling til. Du bør imidlertid oppsøke kvalifisert hjelp som kan belyse dette og finne ut av hva som er best for deg og barnet ditt.

[Anonym bruker]

Legen har faktisk ikke anbefalt antidepressiva i det hele tatt. Han skriver bare at dette finnes det behandling for, ikke hvordan behandlingen skal foregå.

 

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4641880

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg skjønner godt at du er skeptisk til antidepressiva. Selv fikk eg førstemann for 3 år siden. Da barnet ble født fikk jeg meg en skikkelig knekk psykisk. Tror ikke dette var en fødselsdepresjon, for jeg elsket å ta meg av barnet mitt og var sammen med det hele tiden. Vil ikke gå inn på hva det handlet om for min del, men følte det som en gigantisk nedtur etter fødselen. Var for øvrig helt oppegående ellers. Helsesøster sa til og med at hun så jeg hadde det bra, he he. Oppsøkte psykolog privat etter 2 mnd. Følte ikke det hjalp der og da, selv om det etter hvert ble mye bedre.

 

Da jeg skulle ha neste barn var jeg veldig spent på hvordan jeg skulle takle det. Fikk litt den samme følelsen de to første ukene, men siden jeg hadde tatt tak i det før hos psykolog, så var jeg godt rustet denne gangen og klarte å holde følelsene sjakk.

 

Jeg syns at du skal gå til psykolog ihvertfall, både for din del og barnas del. Selv om det går over nå, så kan det komme tilbake til deg senere.

[Anonym bruker]

Det er vel ikke så rart at han skriver: får håpe at du ikke tar livet av deg... når du selv skriver at du tenker ut måter å dø på osv. Da er du jo omtrent suicidal!

[Anonym bruker]

Det han tenker på er tilknytningsskader. Det kan oppstå om hovedomsorgsgiver er "fjern", lite responsiv og "trist inni seg". Barn merker faktisk depresjonen selv om du tar deg sammen så godt du kan. Det er vanskelig å unngå følelsesmessig flathet om man er deprimert.

 

Resultatet kan i verste fall være at barnet ditt får en høyere risiko for depresjoner og andre psykiske lidelser.

[Anonym bruker]

Han der psykologen er ikke helt rett nagla. Om du leser svarene han pleier å gi så ser du at han vanligvis svarer i den tonen.

[Anonym bruker]

vel, jeg føler jo at han gjør rett i skrive det også, jeg syns bare det var så hardt liksom. Å skrive at han håpet at barnet ikke blir alvorlig på skadet på en sånn hard måte var fryktelig vondt syns jeg. Jeg har tenkt på dette lenge, han fikk meg til å bli redd..

 

Jeg blir stresset av å tenke på at ungen min nå er skadet, jeg blir jo enda mer lei meg nå, tenk om behandling ikke hjelper. Jeg har snakket med mannen min og bestevenninnen min om min tristheten... jeg åpen om den til dem. Mannen min har støttet meg mye, og hjulpet masse til når jeg er lei og trist.

 

Men at babyen min ikke får full "gledeskontakt" med meg alltid, det er nok sant.

 

når det gjelder å dø, så tenker jeg ikke å ta livet mitt når jeg er så trist, men tanken på døden er liksom god, en siste utvei på en måte. Så jeg lurte på om det var flere som tenkte sånn som meg, om jeg har fødseldepresjon eller om tanke på døden er litt "normalt" når man er nedstemt...

 

HI

 

[Anonym bruker]

Ja, hvis du mener at det var et krass svar, så var det det for deg. Men kanskje han har rett?

 

Men jeg mener at om du bør medisineres eller ikke er ikke noe en lege kan si slik over nettet. Da bør du evalueres av en lege, så du bør virkelig gå til lege og gjøre noen tiltal mtp depresjonen din. Det er ikke godt for babyen din at du er deprimert. De små merker stemningen rundt seg.

 

Håper at du vil oppsøke hjelp og kommer til enighet om en behandlingsform som vil fungere for deg. God bedring

[Anonym bruker]

Du synes det er bedre at han duller med folk, og gir søte små rosa anvisninger om å komme seg til lege??

[Anonym bruker]

^^Men jeg mener at om du bør medisineres eller ikke er ikke noe en lege kan si slik over nettet.^^

 

Hvis du leser på linken har NHD ikke sagt at hun skal medisineres.