Når mitt største problem er min personlighet

[Anonym bruker]

Jeg er usikker på meg selv, derfor virker jeg sjenert. Jeg tar ikke ordet i forsamlinger, derfor ble jeg opptattet som stille og dum på vgs. Derfor turde jeg ikke å søke meg videre på universitetet. Fordi jeg var redd andre. Redd for det ukjente.

 

Men jeg stenger meg ikke inne. Jeg er ute, treffer andre (som jeg kjenner), blir av og til kjent med nye mennesker osv. Jeg har ikke angst, jeg bare tror at ingen liker meg (pga litt mobbing og rare kommentarer selv fra nære venninner gjennom barndommen).

 

Folk som møter meg alene (sist var jeg i møte hos nav) uttaler at de ser at jeg er et oppegående utadvendt menneske. Det var hennes uttrykk. Men jeg bare spiller. Eller dvs. i en slik setting er jeg aldri nervøs.

 

Jeg fikk meg aldri noen god utdannelse pga slik jeg var. Jeg turde ikke. Fikk meg en mann som utnyttet min godvilje og ønsket om å bli likt - og overkjørte meg helt. Kom meg ut av det forholdet etter mange, mange år.

 

Jeg vil noe med livet mitt men jeg er faktisk redd jeg ikke klarer. Det nytter ikke å si til meg "klart du klarer"- for jeg er fullt klar over at den andre muligheten også finnes. Den som er slik "uffda, jeg klarte ikke".

 

Hva burde jeg gjøre med denne "personligheten" (som jeg hater så veldig mye)?

[Anonym bruker]

Du burde bli mer sosial. Hopp uti det ukjente.

Begynn på et kurs, begynn å tren med andre mennesker..

Du trenger ikke sette deg store mål. Bare begynn å ha det gøy.

 

Smil - og du vil få smil tilbake!

 

Tror da selvtilliten vil stige og du selv ser at dette kan du klare.

Jeg er jo ukjent for deg, men jeg er ganske snill. Lett å snakke meg osv. Kanskje jeg finnes på ditt lokale helsestudio. Kanskje du og jeg er ganske like og kan bli gode venner. Du vet ikke før du går ut av døren.

[Anonym bruker]

Hi

 

Jeg ser hva du mener. Har prøvd denne taktikken i mange år. Ja, det har gitt meg noen flere bekjentskaper, men ikke mange. Jeg vet jeg virker som en åpen person (ikke av de mest utadvendte, men dog) og får tilbakemld på at jeg virker positiv, glad osv.

 

Men redselen forblir inni meg. Etter så mange år så har jeg ikke kommet over det. Redd for nye utfordringer (blir noen ganger så dårlig at jeg ikke får sove om natta selv om det bare gjelder småting). Det blir jo aldri borte, jeg forandrer meg jo aldri.

 

Kanskje jeg bare bør si takk for meg og leve dette ensomme livet jeg lever til jeg dør. Ikke gidde å kjempe mer for å forbedre levestandarden min, men lukke meg inni meg selv slik jeg kan best.

[Anonym bruker]

Heisann har akkurat det samme som deg HI

 

Det er ikke lett å forandre seg, men det er DU alene som kan forandre deg og bestemmer over livet ditt. Ingen andre. Hvis du har lyst til å leve livet i ensomhet uten og kommer deg videre er det ditt problem.

 

Du sier du sliter med dårlig selvtillitt.

Hvem skal hjelpe deg med å få bedre selvtillitt? (samboeren din, venninna di?) Av egne erfaring så vet jeg at det er kun deg selv. Man MÅ våge å gå ut i det ukjente. Det er sånn man får livserfaring og man blir sterkere med tiden. Det hjelper ikke å høre hvor flott og fint man er hvis man ikke føler det selv.

 

Har slitt med dårlig selvtillitt selv lenge, men jobber fortsatt med det. Det jeg kan trøste deg med at du ikke er alene om det, men mange andre.

[Anonym bruker]

Men du kan ikke gi opp før du har prøvd. Du skal ikke kjempe store slag. Du trenger ikke bevise noe og heller ikke snakke med noen. Men du bør komme deg ut av huset.

Ta det gradvis og få gjerne noen med deg som kan støtte. Hva er det verste som kan skje?

 

Du er den eneste som kan bestemme.

 

Om du ikke liker det er det bare å snu og reise hjem.

 

Gå en tur og hils på en nabo. Neste gang kan det være at du stoppe og snakker med naboen. Etterpå kan det være at naboen inviterer deg på en kopp te. Kanskje dere blir venner.

 

Selv flyttet jeg til en ukjent by uten venner. Nå føler jeg at jeg har et ok nettverk og dette har jeg utført:

 

Kommet meg ut i arbeidslivet

Trener på et helsestudio. Sier hei og god morgen til de fleste. Får mange smil av slikt.

Beøkt åpen barnehage. Her var vi alle like.

Invitert gamle venninner hjem. Flere fikk jeg ny kontakt med.

Tar en aktiv del i barnas liv. Hilser på alle foreldre.

Går bare en tur i nabolaget og atr en prat med naboer. Vet ikke hva alle heter, men vi snakker gjerne om været:)

 

Lykke til! Dette klarer du!

[Anonym bruker]

Tror stikkordet her er mestring. Og å ta ting gradvis.

 

Prøv deg på en ting du er redd for. Når du kjenner at du mestrer det, er det på tide med en ny ting. Begynn med små ting, og fortsett med litt større ting. Sånn kan du gradvis føle deg sikrere og tryggere i forhold til ting du ikke tør. Og sjansen blir større for at du kan gjøre livet ditt til det du ønsker.

 

Ser det er mange unge jenter som er som deg. De tør ikke prøve det ukjente, og dermed blir de i hjemkommunene, tar seg jobber som ikke krever så mye, fordi de ikke turte å flytte til en by og gå på høyskole/universitet.

 

Men så har jeg også ei jente i bekjentskapskretsen min. Hun var som deg som ung tenåring. Var redd for mye, var sjenert, hadde ikke tro på seg selv og at hun greide ting. Hun hadde en mor som backet henne opp, fikk henne til å prøve nye ting som hun etterhvert mestret fint. Denne jenta er nå 19 år, og har flyttet til byen, hvor hun går første år arkeologi.

 

Er overbevist om at det å ta ting gradvis som en opplever mestring på, fører deg videre. Denne jenta er fortsatt litt sjenert, men nå har hun troen på seg selv, og en trygghet i forhold til at hun greier det hun vil.

 

 

 

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg er 34 år. Begynner å bli ganske lei denne kampen som jeg har holdt på med i like lang tid.

 

Jeg føler at kampen kanskje er tapt, at sårene er for store til å gro. Og når jeg ser meg tilbake på det jeg har utrettet i livet så langt, ja, det er ikke mye å skryte av.

 

Jeg tror jeg synes jeg selv er ganske patetisk, og det hjelper jo ikke akkurat på selvfølelsen.

[Anonym bruker]

HI

 

Takk for alle fine svar. Jeg vet grunnen til at jeg ikke tror på meg selv.

 

Min mamma, så snill som hun bare er, er lik meg. Hun backet meg aldri opp når jeg var liten, hjalp meg aldri til å klare meg i livet. Hun er den snilleste av alle mammaer, men på dette området hadde hun ingen erfaring. Pappan min jobbet jo mye. Han var der og han prøvde nok så godt han kunne men det funket ikke på meg.

 

Jeg giftet meg med en mann som kun tenkte på seg selv og som kunne si de mest nedverdigende ting til meg, for så å angre seg etterpå. I mange settinger var det jeg som måtte "trøste" han, selv om det var han som hadde gjort meg vondt. Jeg trøstet han fordi HAN angret på det han hadde sagt til meg.

 

Meningene til mine foreldre teller utrolig høyt for meg, dermed blir det til at hvis de ikke er like engasjert for noe som jeg, så dabber gjerne min entusiasme av. Om de ikke tror på mitt prosjekt, ja, hvorfor skulle jeg tro på det da?