Gå til innhold

Før i tiden.... For ikke så lenge siden faktisk...


Anbefalte innlegg

Jeg har vært alenemor, tok utdanning/attføring i løpet av barnets første tre år og fikk ikke jobb. Ikke så lett når man ikke har bil, ikke har råd til å bo særlig sentralt, ikke er fleksibel på arbeidstid pga barnet og henting/bringing hos dagmamma/barnehage. Etter en god stund hvor jeg hadde søkt på alt jeg kunne og ikke fått en deltidsjobb engang, var det slutt på pengene og jeg måtte gå på sosialkontoret.

Det var bare dager om å gjøre at vi ble kastet ut fra den fuktige, ulovlige og råtne kjellerleiligheten (som var det eneste jeg hadde råd til) fordi jeg ikke hadde penger til leie mer (selv om det alltid var førsteprioritet).

Jeg var så fortvilt og syns det var så flaut. Første gang klarte jeg ikke gå inn engang og måtte bare snu i døra. Gråt så jeg ikke klarte snakke likevel. Prøvde å psyke meg opp til neste dag, og fikk komme inn hos ei dame som det ikke var mye hjelp i akkurat... Det var ikke snakk om å få noe hjelp der. ikke engang et midlertidig lån (vet ikke om det går an heller, men hadde hørt det). Dessuten hadde hun ikke tid til å snkke med meg fordi det var så mange tullinger som ringte og plaget henne og maste hele tida (hennes ord). Jeg spurte om hva jeg skulle gjøre når jeg og barnet mitt på 3 år ble kasta ut av leiligheten, men det var ikke deres problem... Heldigvis fikk jeg det lille midlertidige lånet jeg trengte av en snill venn, og jobb rett etterpå så vi slapp å bli kasta ut og kunne kjøpe oss mat. Men jeg blir litt provosert når folk tror at det er bare for alenemødre å gå rundt å sanke penger fra det offentlige.

Fortsetter under...

jeg kjenner mange mange som er akkurat som du sier HI :)

Det er tragsik hvor mange som f.eks går på dagpenger uten å i det hele tatt se etter en jobb. Som du sier, mye bedre å gå hjemme å få pengene "gratis".

 

Jeg burde kanskje føle meg "truffet" selv, da jeg ikk er i arbeid. Men det gjør jeg ikke da jobben min er hjemme. Har mottatt kontantstøtte i ett år, det er det eneste jeg har fått som ikke alle andre også får.

Her er det mannen som tjener pengene (reiser mye), og jeg kunne meldt meg arb. ledig hvis jeg ville. Jeg jobbert nemlig før jeg fikk nr 3, men gjør det ikke da det er helt feil. Jeg er jo ikke på utkikk etter en jobb.

 

Og jeg har selv sett hvordan det er i arb. livet m.t.p alle som sykemelder seg pga forkjølelse eller likn.

Jeg har også fått kjenne på kroppen hvordan det er å stå på den andre siden med stadig syke barn (kronisk diare og astma på mellomste min), og måtte si til arb.giver atter en gang at du må være hjemme pga sykt barn. Nei, huff... Er glad jeg er hjemmeværende nå så jeg slipper den bekymringa.

Så ser nok litt begge sider!

00:29

 

Jeg snakker som sagt om de som ikke gidder. Jeg kan ikke se ut fra innlegget ditt at du ikke har tatt initiativ til å få det til. Heller det motsatte. All ære til deg fordi du forsøkte.

 

HI

Hmmm...ok...hva med de som er på AAP, som virkelig ønsker å komme ut i jobb men trenger hjelp og ikke får.....skal de også skamme seg over å snylte på staten? For det er faktisk veldig mange av disse. En venninne har maset på NAV i 2 år om å få komme ut på et eller annet tiltak, venter fortsatt, men hun er ute av ledighets statistikken fordi hun får AAP. Hun spurte om hun selv kunne ordne seg noe siden de ikke klarte...nei da mistet hun støtten sin om hun våget å gjøre det...

Annonse

JEG synes det er flaut å være trygdet!! Jeg forsøker så langt det går å ikke si til noen at jeg er trygdet, nettopp pga slike holdninger som HI har! Hva vet du om folk faktisk er syke selv om de ser friske ut? Helt ærlig så tror jeg ikke det er så mange som er trygdet pga latskap, og da kan man jo stille et annet spørsmål.....Hvorfor er noen late? Er de late med vilje eller ligger det noe bak? Hvem synes engentlig det er så lukrativt å være lat? Hvor ofte hører man ikke: skulle ønske jeg hadde den energien....

 

Jeg selv ble sett på som lat, først i midten av 30årene fant legene ut at jeg har flere kroniske lidelser som gjør at jeg har lite ork, bl a noe med blodet mitt som gjør at jeg går på halv maskin. Da har jeg i mange år gått for å være lat av både familie, venner, sjefer og kollegaer......

Jeg synes nok at du grer alle under en kam her. Mannen min har Chrons, men jobber fullt likevel. Han har kun fri en dag hver 8. uke (hver 6. uke i perioder) der han får remicade intravenøst på sykehuset (medisin).

 

Dette betyr derimot IKKE at alle med Chrons har muligheten til å jobbe slik han gjør. Han er heldig som slipper å være sykemeldt (bortsett fra de periodene han eventuelt er innlagt), men det betyr da ikke at alle andre burde klare det samme som han.

 

Man velger ikke hvordan en sykdom skal utarte seg dessverre... Det er også enorm forskjell på gravide. Noen er konstant dårlige i 9 mnd, noen kunne løpt maraton dagen før fødsel, noen klarer ikke engang å gå, noen blir innlagt, noen sliter med ryggen, og sånn kan jeg fortsette i det uendelige! Bare fordi DU eller "noen du kjenner" klarer seg bra til tross for diagnoser, kroniske sykdommer, svangerskap, osv, så betyr ikke det at alle gjør det.

 

Når det er sagt så bør det ikke være flaut å be om hjelp når/hvis man trenger det. Men det BØR være flaut å be om hjelp på falskt grunnlag!! Snyltere ødelegger for alle de som virkelig trenger hjelp.

00:29 her igjen.

 

Men jeg skjønner ikke at noen kan tro at det er bare å gå og hente penger på NAV, liksom? Er det noen som er her som har erfaring med at det

faktisk ER sånn? Min erfaring er jo at jeg ikke fikk det minste hjelp da jeg virkelig trengte det....

Enig i det meste du skriver. River meg i håret når jeg ser diagnosene folk er sykemeldt for. Den beste er "generell følelse av sykdom". Det er den legen bruker når vedkommende ikke kan bekreftes å være syk, men nødig har lyst å gå på jobb.

 

 

 

 

NAV-dama

Jeg vil si at det du sier om " .... de som ikke vil skaffe seg en jobb", er ganske dekkende også for de mindre terminalt syke.....

 

Der er alltid en grunn, om en ikke like åpenlys for alle. De aller fleste mennesker i dagens samfunn er drevet av pengejaget, enten bare pga penger, eller behovet for penger.

 

NAV og sosialetaten gir bare smuler, som en egentlig ikke klarer seg på likevel i lengden......

Annonse

kunne ikke sagt det bedre selv. Her på DIB kryr det jo av snyltere. I dag f.eks er det et spørsmål fra en som er sykemeldt fra et vikariat som er avsluttet, men da hun er blitt gravid så er det ikke gunstig å søke jobb, så da er spørsmålet om det beste er å fortsette å være sykemeldt!!!

http://www.barnimagen.com/forum/thread/143552801

 

Kom ikke å si at det ikke er mange snyltere der ute. Norge er tilrettelagt for snyltere. Avisene har jo også hatt artikler på at det lønner seg å være på sosialen dersom man har et lavtløntyrke.!!!

Jeg er faktisk veldig enig med HI og jeg er t.o.m. enslig forsørger. Det er en del ting som er feil med de velferdsordningene vi har her i landet, og jeg vet om flere som bare får barn på barn med ulike fedre med 3 års mellomrom slik at de kan forsette som alenemødre, men de "jobber" så hardt de kan for å bli uføretrygdet. Hvor er logikken i det? Jada vi trenger flere barn her i landet, men da burde vi kanskje heller belønne de som valgte å jobbe og tjene selv til livets opphold.

 

Jeg synes virkelig det burde være noen krav til de som mottar støtte fra staten. Får du utdanningstønad burde man jo kunne vise til at man i alle fall ligger på gjennomsnittet i klassen.

 

Og greit at man får et og 2 barn når man er alene, men når vi snakker om barn nummer 3 og 4 burde det bli slutt på støtten om vedkommende ikke selv har jobbet 6 av de 10 siste mnd. Nå tenker jeg ikke på barn man har når man blir alene men de man skaffer seg med 3 års mellomrom. De jeg kjenner til så kan man heller ikke komme skrikende med at de trenger barnehageplass for det har heller ikke vært noe problem for de.

 

 

 

Må si jeg undrer meg over mange av de som leser hovedinnlegget, tror at HI mener alle som mottar støtte er late. Hun skriver da virkelig at det ikke gjelder de som prøver å gjøre noe.

 

Jeg vet om flere som gjør hva de kan for å slippe å arbeide. Et godt eksempel er en tidligere kollega. Hun ble sykemeldt dagen etter prøvetiden gikk ut. Ja alle kan bli syke, og kan ikke bestemme når.

Men først var det en medfødt skade hun hadde problemer med, og senere har dette blitt endret utallige ganger - alt etter hvem hun snakket med. Legene finner ikke noe medisink i veien med henne. Hun har fått oppfølging via nav, og har stort sett vært sykemeldt de siste 2 - 3 årene.. Det siste året har hun så smått begynt tilbake i jobb igjen. Hun skulle jobbe seg opp gradvis til 100%. Hun fikk selv velge arbeidsoppgavene hun ville/kunne ha. Så klart, hun måtte jo prøve seg frem. Problemet er at oppgavene hun ville ha, ikke hadde samsvar med hva hun sa hun ikke kunne gjøre pga feil belastning. Hun ville ha den jobben hvor det var minst å gjøre. Hun fikk det som hun ville, men gjorde likevel ikke jobben sin. Når folk ventet på tilbakemeldinger fra det hun skulle gjøre, ble hun dritsur. Da ville hun plutselig ikke ha de oppgavene likevel. Hun motsa seg selv hele tiden, tydelig at hun ikke husket hva hun hadde sagt tidligere. Hun gjorde svært lite når hun var på jobb. Begynte gjerne på en sak, og holdt på med denne store deler av dagen, mens hun samtidig surfet på nettet. Gjorde hun feil, og fikk beskjed om det slik at hun ikke gjorde det igjen, ble hun fly forbanna. (og det ble sagt på en ordentlig måte) Utrolig frustrerende å jobbe med slike mennesker, og ikke minst se hva de slipper unna med. En vinterdag ringte hun og sa hun ikke kom på jobb. Grunn? - hun kom seg ikke opp bakken hjemme fordi det var glatt. Ikke med bilen, men med beina! Hun fikk høre det, og kom på jobb 2timer forsent. Tragisk! Hun har ikke fylt 30 enda stakkar.. Jobber heldigvis ikke med henne mer, men vet hun fortsatt er der. De andre på kontoret venter bare på at hun skal bli sykemeldt igjen, men hun må visst jobbe fullt i 6mnd før hun har krav på sykepenger igjen.

 

Ble visst litt langt dette her, men kunne skrevet side opp og side ned om bare denne ene personen og alt hva hun har lirt av seg.

 

Så de finnes, de som gjør hva som helst for å slippe. Noen er jo bare så flink å snakke for seg at de blir trodd også. Så lyver de så de tror det selv, og skjønner ikke at de er avslørt.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...