Gå til innhold

Før i tiden.... For ikke så lenge siden faktisk...


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Så var det flaut og ydmykende å måtte be om hjelp fra sosialkontoret, trygdekontoret eller på andre måter få hjelp til å betale for seg.. Da jeg ble alenemor for 7 år siden fikk jeg tilbud om alt mulig rart for å klare meg, men det var en selvfølge at jeg skulle jobbe for å tjene penger og ikke få penger for lite initiativ. Og i alle fall ikke få trygd eller sosialhjelp. Gud så flaut!

 

I dag får mange "lønn" fra NAV og de finnes ikke flaue over det. Det er helt naturlig at om man ikke gidder å jobbe eller gjøre noe for å skaffe seg jobb, så skal samfunnet velvillig stille opp og betale for deres latskap. Og regningene fra netthandel øker, går til inkasso og ender opp hos namsmann, men da er det bare å søke gjeldsordning eller gjeldssannering for det er jo så enkelt å få. Og nåde NAV om de er en eneste dag forsinket med å sende pengene til konto!

 

Jeg blir helt oppgitt over hvor lett det er å være lat i Norge. Gidder man ikke, så slipper man for man kan ikke leve uten inntekt og det minste lille tegn til sykdom er en selvfølgelig årsak til sykmelding og "kan ikke jobbe".

Jeg har jobbet sammen med mennesker med kraftig migrene (anfall flere ganger i uka), med andre kroniske sykdommer som leddgikt og bekkenløsning som ikke forsvinner med årene, folk med Chrons. Jeg kjenner til folk med kraftig angst, med ME og MS. Det har aldri vært snakk om at de ikke skal jobbe selv om de har dette. Ei jeg jobber sammen med nå har en alvorlig sykdom som har gitt henne maks 2 år igjen å leve. De fleste jobber så godt de kan og har mindre sykmeldinger per år enn de som sykmelder seg så fort de blir gravide eller så fort de er litt forkjølet eller har antydning til hodepine. Ære være latskap!

 

LES: dette gjelder ikke alle med kroniske lidelser/sykdommer alle gravide osv, så hvis det ikke gjelder deg...: Bra!.. Men det er så lett å ikke gidde. Det er ikke flaut å motta sosialstønad eller å få alle sine penger fra NAV. Det er ikke flaut å hyle for at NAV ikke utbetaler i tide. Det er helt ok, ja nesten "in" å være alenemor og suge til seg alle mulige stønader for så å syte over at de er for lave i stedet for å skaffe seg en jobb.

 

Frustrert!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

ehhhh.. hva vet du om latskap, når alle du kjenner med alvorlige diagnoser jobber?

 

Du motsier deg selv litt her, og du må basere uttalen din på mer enn hva du tror og tenker...... Og erfaringen din viser jo at det du tenker ikke stemmer helt, eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, dette var trist lesning uten mye empati for de som trenger økonomisk hjelp og barna til disse. Fattigdom blandt barnefamilier i Norge er økende og jeg syns det er flott, på vegne av barna, at man i dag kan søke hjelp, at folk søker hjelp og at folk mottar den hjelpen de kan få.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22:36

 

Selvfølgelig er det bra at vi har et system som hjelper de som trenger det ETTER at alle andre veier er forsøkt. Jeg snakker ikke om de som trenger det, men de som faktisk kan velge å jobbe, men fordi de er for late heller velger å få sosialstønad..

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Som hvem da? Alle de andre sine venner bortsett fra dine? Sier som hun første skriver: Hva baserer du dette på når din erfaring sier det motsatte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg jobber sammen med og jeg kjenner til begge deler. Både de som jobber så langt det er mulig og se som sykmelser seg så fort sjansen byr seg..

Jeg har da ikke sagt noe annet?

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Jeg har jobbet sammen med mennesker med kraftig migrene (anfall flere ganger i uka), med andre kroniske sykdommer som leddgikt og bekkenløsning som ikke forsvinner med årene, folk med Chrons. Jeg kjenner til folk med kraftig angst, med ME og MS. Det har aldri vært snakk om at de ikke skal jobbe selv om de har dette. Ei jeg jobber sammen med nå har en alvorlig sykdom som har gitt henne maks 2 år igjen å leve."

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen som følte seg truffet her eller? Dette er faktisk ganske vanlig. Jeg vet om flere alenemødre som går hjemme og mottar rundt 20 000 i mnd for å gjøre ingenting. Flere av dem som rett og slett fant ut at det var bedre å gå hjemme med "full lønn", enn å komme seg ut i arbeid selv for å tjene til livets opphold. Jeg mener ikke at man ikke skal ha rett til støtte i overgangen fra samboer/gift til alenemamma, men jeg mener at den støtten bare bør være midlertidig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke være lett å være deg. Så mye sinne inni deg. Tror faktisk du trenger å henge litt mindre på dib siden du tror det er in å være alenemor og rope på nav..verden er ikke sånn på ordentlig skjønner du.

 

Og du, det er da flott hvis det er blitt mindre skamfullt å be om sosialhjelp hvis man trenger det (ikke helt sikker på at det er reelt, men dog..). Ingen blir rike på trygd og de aller, aller fleste ønsker faktisk ha en hverdag med en jobb å gå til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den ER midleridig... etter tre år er det slutt. Hvis man ikke har brukt tiden bra og sikret seg kvalifikasjoner/jobb, så skyter man seg selv i foten. Det er de ferreste som mottar full OS. De fleste får faktisk redusert OS, dvs at de arbeider ved siden av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22:57, det at hi kjenner syke som jobber, betyr vel ikke at hun IKKE kjenner andre som ikke jobber bare de er litt tette i nesa?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg følte meg kanskje på et vis truffet siden jeg er en gift mamma som går hjemme av fri vilje med støtte fra staten (kontantstøtte). Og så lenge det er snakk om lovlige stønader man mottar på lovlig vis så ser jeg ikke helt hva galt man gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22:52 Dette er jo for å illustrere at man an jobbe selv om man har en kronisk sykdom, ikke for å si at alle jeg kjenner gjør alt de kan for å kunne jobbe..

Kjenner også til de som til stadighet finner en ny type sykdom ved seg slev, de som har virus på balansenerven i et par år, de som jobber 4 uker etter svangerskapspermisjon for så å sykmeldes et pr. Så er de tilbake i jobb i 4 nye uker også er de sykmeldt..

 

Og.. Det å kjenne til er ikke å kjenne. Det å ha jobbet sammen med gjør de ikke til min vennekrets. I denne finnes det litt av alle. Jeg er bare oppgitt over de som ikke gidder å forsøke.. De som forsøker så langt det går her jeg ikke noe å utsette på annet enn at jeg ber de gi seg før det går for langt og det går utover hjem situasjonen. Hvis man forsøker så hardt at man kun er "tilstede" på jobb er det ikke verdt det..

 

Jeg har full forståelse for de som ikke kan, de som ikke får til, de som er rådet av leger/eksperter e.l. Jeg er oppgitt over de som ikke gidder å forsøke og som forsøker å manipulere legen til å gi diagnose etter diagnose uten at det går igjennom. De som synes det er bedre å få lite fra staten enn å få mer for å jobbe nå de er kapable til å jobbe.

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23:02.

 

Jeg henger rent lite her inne. Jeg logger meg på de dagene jeg kjeder meg og i dag var en sånn dag.. Har vel ikke vært pålogget her siden før sommerferien..

 

I jobben min hører jeg hver dag fra både menn og kvinner ,18-25 år si at de ikke gidder å jobbe når de kan få sosialstønad, så det er mer vanlig enn du tror..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hi har helt rett. Ei venninne av meg jobber med bemanning. Hun har mange arbeidssøkende i registeret sitt, for folk må jo registrere seg pga. regler hos NAV.

Men den dagen hun har oppdrag til dem, da er det plutselig INGEN som kan jobbe likevel! Passer ikke! Hun får rett og slett ikke tak i folk til å jobbe.

 

Det er fint med velferdsstaten, men det har gått for langt. Vi er blitt en nasjon med late, egoistiske og arbeidssky døgenikter med slett arbeidsmoral. Et folk som krever og forventer at samfunnet skal betale når vi selv ikke vil jobbe.

 

Det er vel kun i Norge man kan få penger nok til seg selv og barna sine uten å jobbe for dem, og klage over at man ikke får nok...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23:30

 

Arbeidsledige er personer uten inntektsgivende arbeid, men som forsøker å skaffe seg arbeid og kan begynne i arbeid straks. Prosenten regnes av arbeidsstyrken.

 

Altså de som ikke er arbeidssøkere er ikke registrert som arbeidsledige.

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er snart 43, har jobba i mange år, og har en rygg som er totalt utslitt. Er tidligere operert for prolaps, men det som er feil baki der nå, det kan de ikke gjøre noe med. I tillegg har jeg prolaps igjen, og den har jeg gått med i over to år. Høyre skulder er operert to ganger, og fortsatt ikke bra. Allikevel vil jeg gjerne tilbake i full jobb, bare jeg kan finne ut hva kroppen min kan tåle. Jeg kan ikke sitte lenge av gangen. Står jeg stille, da sovner det ene benet mitt pga ryggproblemene. Kan ikke løfte tungt, og siden jeg prøver å avlaste høyrearmen mest mulig, så får jeg stadig senebetennelse i venstre arm... Kontorarbeid funker ikke, kommer fra en jobb innenfor regnskap/økonomi.

 

Har hatt praksisplass en god stund nå, og er over på en attføringsbedrift for å teste ut restarbeidsevne. Vi er i gang med å finne ut hva jeg kan jobbe med, men jeg er i tvil selv om jeg klarer 100%. Og det synes jeg er noe dritt, har hele tiden vært bestemt på at jeg skal klare det...

 

Da jeg gikk over på rehabilitering som det het da, så gikk jeg ned fra en årsinntekt på 400 000 til snaut 250 000,- pga at den siste (store)lønnsøkninga kom det året jeg først ble sykemeldt...Det er sykt merkbart. Husleie, strøm og mat har ikke blitt nevneverdig billigere. Den enste utgiften jeg slipper er kjøring til jobb, og da snakker vi om to kilometers arbeidsvei....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reiser meg og applauderer for 23:42! (men litt lavt for å ikke vekke barna)

 

Men vær forsiktig så det ikke går helt galt. Ikke press deg selv så du ikke fungerer hjemme. Det er der du trengs mest!

 

HI (som skal legge seg for å komme seg opp i morgen)

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Faller jeg under kategorien din da? Jeg er alenemor med alle stødnader utbetalt ( OS, dobbel bt, bidrag på knappe tusen kr, stødnad til banretilsyn) MEN, jeg studerer fulltid iom at jeg ikke kan jobbe videre i det yrket jeg egentlig er utdannet innen. Jeg ønsker meg en 8-16 jobb.. Hvem vet hvor lenge jeg blir alene med barnet mitt? Jeg ønsker ikke å være en turnusmamma mens jeg er alene. Jeg er student og har knappe 16 utb, men så er ikke stipend/lån gått igjennom enda. Med 8500 i leie + strøm, og 2500 i barnehageregning sitter vi igjen med knappe 5 tusen igjen til mat og andre utgifter. Det er ikke mye penger når man har øvrige regninger og betale!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

00:00

 

Jeg snakker om de som ikke gidder å gjøre noe for å komme seg i jobb, så nei, du faller ikke under kategorien min. Du gjør da noe aktivt for å komme deg i arbeid? Du bruker jo stønaden på "rett måte" ved å ta nytte av den slik at du i fremtiden kan komme deg i jobb.

Det jeg er i mot er de som mottar alt dette, men som in løpet av de 3 årene (eller til yngste barn er 8 år) ikke har gjort noe for å forsøke å komme seg i jobb og de forsøker heller ikke etter dette.

 

Trøtt HI.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...