Når man ikke liker barnas venner +mor.

[Anonym bruker]

Ordet liker er vel helt feil å bruke her, men la meg forklare:

 

Min sønn på 6år har i det siste lekt mye sammen med en nabogutt. Denne gutten kommer fra et hjem uten de store grensene. Ikke naboguttens feil, men det fører dessverre alltid til konflikter mellom guttene. Nabogutten er svært dominerende. Min sønn er heller ingen engel, men har ikke før vært involvert i noe som nå er dagligdags. Det gjelder mobbing av andre barn (min sønn mobber andre sammen med denne gutten), de slår andre barn, de går til steder de ikke har lov (vel, min sønn har ikke lov til å leke utenfor boligområdet), de gjør skade på eiendom m. m. Min sønn blir også slått av naboguttens eldre brødre. De gjør slikt daglig mot han fordi det er morsomt. Men allikevel vil min sønn leke med broren deres.

 

Jeg synst dette er svært alvorlig. Jeg har hatt flere naboer på døren. De sier alle at de føler de kan snakke med meg, mens naboguttens mor bare trekker på skulderen. Jeg har selv snakket med henne, men hun unnskylder barnet. Sannheten er at hun ikke gidder å oppdra barnet. Hun har flere barn og de er alle like. De gjør bare masse tull. En av sønnene hennes stjal penger hos oss. Noe jeg er ganske sikker på, men hun ba meg bare lete videre da jeg spurte sønnen hennes om han hadde sett pengene. Hun orket ikke å snakke med han engang.

 

Min mann og jeg forteller selvsagt vår sønn hva som er lov. At det er andre regler i nabohuset får de stå for. Jeg nevnte til naboen at barna vår får det verste ut av hverandre, og at de ikke trenger å være såååå mye med hverandre. Men dette vil hun ikke ha noe av. Hun vil ha sønnen ut av huset sitt. Hun vil være alene. Derfor står hun bak gardinene og ser når vi kommer hjem. 17 sekunder etter at vi har parkert bilen står nabogutten der - hver eneste gang. Hun bruker oss som barnevakt.

 

Hva gjør jeg? Jeg vil ikke ha han i nærheten av min sønn. Det blir bare bråk - og det er alltid jeg og mannen som må ordne opp. Jeg vil ha kontroll på barnet mitt. Jeg vil han skal vokse opp som en høflig ung mann. Jeg har de siste ettermiddagene hatt mange unnskyldninger når nabogutten kommer på døren, men synst jo synd på barnet også. Men jeg er så lei av tårer, blod, naboklager, ting som forsvinner osv. Føler meg som fange i mitt eget hjem. Det går ikke å snakke med denne moren.

 

Hva gjør jeg?