Dillemaer om både egg- og sæddonor benyttes

[Gjest Pippi9]

Hei,

Jeg savner en debatt på etiske dillemaer knyttet til bruk av både egg-/sæddonor? Hvilke tanker har dere rundt dette, og spesielt for barnet som vokser opp? Jeg spør siden jeg selv opplever dette som fremmed, men vurderer det siden jeg har små sjanser med egne egg. Barnet vil jo da ikke ha noen biologisk forankring i sin familie. Er det riktig? Jeg dømmer ingen og tror ikke det ernoen som er rett eller galt i en slik sammenheng - men hva har dere tenkt rundt dette?

[tingeling71]

Satt akkurat her og leste noen innlegg og begynte også å savne en liten debatt rundt dette.

 

Bruk av sæddonor alene ser jeg ikke så mye galt med. Flere gynekologer har sagt til meg at dette ser de ingenting galt med, de underbygger det med at før i tiden gikk damene på byn og fikset det vha. en intetanende mann de fikk med seg hjem. Jeg synes det er både ryddigere og sikrere å gjøre det vha. sæddonor.

Så tenker jeg, er det egentlig noen forskjell på å bruke egg donor enn sæd donor? Egentlig burde det jo ikke være det. Det er jo bare en dæsj med gener begge deler og begge deler er nødvendig for å lage barn. Men likevel blir det en forskjell synes jeg. Det kreves medisinske metoder for å få egget ut og dermed litt mindre naturlig.

 

Jeg har selv blitt gravid med IVF. Inseminasjon syntes jeg var helt greit og uproblematisk å forholde seg til, men det funket ikke for meg. IVF ble for meg å nærme meg grensen for hva jeg synes er greit for min egen del. Rett og slett fordi jeg mener at man må la grensen gå ett sted for hva man kan godta. Men det var mine egg, det var vel det som gjorde utslaget. Lenger enn det tror jeg nok ikke jeg hadde syntes var greit for min egen del, da hadde jeg havnet i et etisk dilemma jeg ikke kunne stått for. Bruke både egg- og sæddonor for å få mitt høyeste ønske oppfyllt - jeg tror ikke jeg hadde greid å gå over den grensen. Det har kun med min egen etikk å gjøre, de som får barn på denne måten blir minst like gode foreldre som hvem som helst andre. Og de elsker nok barnet sitt mer enn noe. Jeg føler vel litt rundt det at barnet ikke har noen genetisk forbindelse kan være noe problematisk, det er liksom nok å frata et barn sjansen til å bli kjent med sitt faderlige genetiske opphav. Jeg synes det blir litt feil. Når det er par som gjør dette og går for surrogati forstår jeg ikke helt hvorfor man ikke kan adoptere i stedet? Kan være grunner til at det ikke går også selvsagt.

 

Jeg forstår jo det sterke ønsket som ligger bak de valg som blir gjort, men før eller siden må man stoppe litt opp og spørre seg selv om det virkelig ikke er noen annen måte å finne lykken på?

[singel_IVF]

Jeg har også tenkt på dette, syns det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror det er lett å mene en ting når man står på sidelinja, men at det kan føles litt annerledes når man står midt oppi det. I utgangspunktet syns jeg vel ikke det er riktig å frata et barn muligheten til å kjenne hverken en av eller begge de biologiske foreldrene. Likevel har jeg gjort IVF med anonym sæddonor, og blitt gravid. Ønsket var så stort at jeg ikke kunne la være. Jeg fikk ikke muligheten til å bruke åpen donor, og dette syns jeg egentlig er trist, sliter litt med det, spent på hvordan det kommer til å bli.

 

Jeg ser faktisk heller ikke bort fra at jeg kunne ha benyttet meg av embyoadopsjon/både egg- og sæddonor dersom jeg ikke hadde blitt gravid med egne egg. selv om jeg har en slags formening om at det er feil overfor barnet, tror jeg ikke jeg hadde greid å slå meg til ro med barnløsheten. Dette er en utrolig egoistisk tankegang, men ønsket er så inderlig stort.

Ettersom jeg vet hvor stort ønsket om barn kan være, greier jeg ikke å ta stilling til hvorvidt det er "riktig" eller "feil" å bruke både egg- og sæddonor. mener det må være slik som den enkelte føler er rett for seg. De som velger dette, ønsker barnet så sterkt at jeg antar det vil få en minst like god oppvekst som mange andre barn, uansett gener.

 

[Gjest Pippi9]

Takk for fine innlegg :-)

Hører gjerne fra dere som har tatt valget også!

[Hattifnatta]

Jeg tror dette er en slik ting man ikke helt kan vite noe om før man plutselig må ta stilling til det selv.

 

Jeg ser flere som syntes det med åpen donor var det viktigste gå over til IVF og anonym donor på veien f.eks.

 

Det inderlige ønsket etter barn er for de fleste ikke noe som kan erstattes med noe annet enn nettopp et barn. Jeg er heldigvis ikke oppi en slik problemstilling selv, men jeg har tenkt mye på hvor langt jeg er villig og gå. Og det er langt...

[Anonym bruker]

Jeg ser på det som en slags adopsjon, adopsjon av gener. Og siden jeg ikke har noe imot å adoptere et barn, har jeg ingen problemer med å "adoptere gener", dvs. bruke egg- eller sæddonor.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe imot at begge deler benyttes, men synes derimot alder på den som går for ED har mest å si. Ett sted må lizzom grensa gå.

[Anonym bruker]

Jeg hadde også små sjanser med egne egg og det tok tid for oss å bli klare for ED. Det vi tenkte er at det blir som en annen her svarte, det blir adopsjon av gener, men vi er så heldige å få med oss svangerskapet. Det er umulig å forutsi hvordan barnet vil tenke rundt dette, like lite som en kan forutsi jvordan barn vil tenke rundt vanlig oppvekst og barndom generelt. Livet gir ingen garantier, enten det er med egne eller andres egg. Men, det avgjørende for oss er troen på at det beste utgangspunktet et barn kan få, er å være ønsket. Vi vil også være helt åpne med barnets bakgrunn og gjøre det til en del av historien fra tidlig av. Og nå, som jeg er 7 mnd på vei, tenker jeg ikke på dette barnet som noe annet enn vårt eget. Og jeg føler stor takknemlighet for at noen andre har gjort det mulig for oss å oppleve dette. Det er kanskje den viktigste følelsen jeg sitter igjen med av alle - dette barnet kunne aldri blitt til uten hjelp fra andre. Og det, det er jeg takknemlig for.