Fagforening

[Anonym bruker]

Ser det er flere i et par andre tråder her som ikke ser poenget med å organisere seg.

 

Hvorfor vil dere ikke organisere dere i relevant fagforbund? Er ikke alle rettighetene vi har som arbeidstakere verdt såpass at vi skal være organisert og være med i arbeidet for å trygge og videreutvikle rettighetene?

 

Gleder meg som en liten unge til den dagen lønnsoppgjørene gjelder for de som er medlemmer av aktuelle fagforbund, mens de som til da har vært gratispassasjerer ikke får nyte godt av økte lønninger, framforhandlede rettigheter osv!

 

Jeg ser på det å være medlem i relevant fagforbund som en selvfølge.

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv; de jeg har vært borti i arbeidslivet som er pro fagforening har oftest vært de største kranglefantene og konfliktskaperne på arbeidsplassen. Et evig mas om rettigheter hele tiden, men aldri snakk om hva de selv skal bidra med på arbeidsplassen.

[Anonym bruker]

Dytt!

Jeg vil gjerne ha flere synspunkter på dette - interessant å se hva folk mener!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg ser også på det å være organisert som en selvfølge og jeg har alltid vært medlem av et fagforbund. Å stå utenfor og alene er ikke noe alternativ for meg og jeg ønsker å være med på å bidra til forandring, opprettholde og ha en ekstra sikkerhet. Å være en gratispassasjer er ikke noe alternativ for meg.

[Anonym bruker]

Er det noen synspunkter å hente på dette i dag?

[Anonym bruker]

Dette har jeg sterke meninger om, ja.

 

Vi har kjempegode rettigheter som arbeidstakere i norge. Disse rettighetene har man enten man er organisert eller ikke, jeg nevner i fleng: rett til sykepenger, rett til ammefri, rett til tilrettelegging, oppsigelsesvern, rett til ansattrepresentasjon i styret osv. Det er lett å glemme at disse rettene på ingen måte kom uten kamp, og at vi alle er fagforeningene en stor takk skyldig.

 

Jeg kjente en gammel mann som stolt kunne fortelle at han hadde fått sparken fra omtrent alle industriarbeidsplasser i bygda som følge av sitt arbeid med å organisere de ansatte. Han hadde satt sin egen økonomiske trygghet til side i år etter år for å sikre kollegaene sine rettigheter og en lønn å leve av, og han ville gjort det samme igjen. Først utover 50-tallet hadde det blitt "akseptert" av fabrikkeierene at arbeiderene organiserte seg.

 

Det er lett å tro at rettighetene våre er skrevet i stein, men faktum er at de er under press. Det skal ikke mer enn et regjeringsskifte til før vi igjen blir presset med større adgang til midlertidige ansettelser og karensdager ved sykdom. Vi er avhengig av sterke fagforeninger for å stå imot presset, og vi har alle et ansvar for å være med å sette makt bak kravet om å beholde våre retter som arbeidstakere.

 

Så til det som blir sagt over om kranglefanter som er mer opptatt av hva de har rett til enn hva de kan bidra med. Det er opp til fagforeningsmedlemmene hvem man vil ha til tillitsvalgte, og på mange arbeidsplasser er det disse figurene som får vervene, siden de ofte mer enn gjerne melder seg frivillig mens alle andre bare er glad til for at de slipper unna. Og da har man på mange måter seg selv å takke. Det betyr ikke at det er fagbevegelsen det er noe feil med, men samholdet og innsatsviljen blant kollegaene...