Barn som er redd for at vi skal dø.

[Anonym bruker]

Har en 5-åring som plutselig har fått skikkelig angst for at vi skal dø før henne. Prøver så godt vi kan å trøste og si det er lenge til osv.

 

Hun sliter med å sovne på kvelden på grunn av dette.

 

Har dere tips til meg? Noen flere som har det sånn?

[Teline]

Du kan gjøre lite annet enn å trygge dem best mulig. Nå var jo vår situasjon litt spesiell siden faren faktisk døde, men jeg har fokusert på at veldig få mammaer og pappaer faktisk blir så syke at de dør, faktisk så sjelden at det ikke er noe å være redd for. At jeg er frisk, at jeg passer på meg selv og at han ikke trenger være redd for dette. Men som sagt, her døde jo faktisk en av foreldrene.

[Anonym bruker]

Jeg husker at jeg var veldig redd for at foreldrene mine skulle dø da jeg var lita. For meg hjalp egentlig ingenting da jeg var i den perioden. Det eneste som trøstet var at foreldrene mine mer eller mindre garanterte at de ikke kom til å dø -selv om man aldri vet.

 

Datteren min på 4 hadde en periode der hun sa det til meg hver kveld at jeg ikke måtte dø. Syntes det var vanskelig å takle og visste ikke hvor dypt jeg skulle gå inn på at alle skal dø osv pga hun ikke forstår omfanget.

 

Tror man må være flink til å lytte og berolige og stille spørsmål fremfor å svare da det er vanskelig å gi et svar til så små barn.

[Anonym bruker]

Uff:( husker lillebroren min hadde en liten periode som har var livredd for og dø når han var på den alderen.

Min mor bare pratet med han, og sa at han ikke skulle dø nå, og at det var kjempelenge til. Tror ikke det er noe mer du kan gjøre. Trøst deg med at det går over.

[Anonym bruker]

Alle barn er vel redde for at mamma og pappa skal dø, en redsel som ofte forfølger oss hele livet helt til den dagen det skjer. En mamma og en pappa kan nemlig tilby barnet sitt noe helt unikt, en absolutt betingelsesløs kjærlighet. Jeg vet at når mamma dør, så mister jeg den kjærligheten.

 

Barn oppdager på et eller annet tidspunkt at det kan skje, at vi er dødelige alle sammen. Mange barn blir redde for å dø selv og døden er et tema både titt og ofte hos de fleste barn.

 

Det gjelder å formidle til barna sine at det her helt normalt å være redd for at dem man er glad i skal dø. Det er likevel såpass sjeldent at barn og unge voksne dør at man ikke kan gå rundt å bekymre seg over det, selv om det er normalt å tenke tanken en gang i mellom. Ta barnas følelser på alvor og svar så ærlig og godt på spørsmål som du klarer. Fortell gjerne om dine egne tanker om dette da du selv var barn.

[Anonym bruker]

Jeg hadde altid en skrekk for at foreldrene mine skulle dø.. Jeg så altid for meg at pappa ble syk osv. Han fikk kreft og døde. Jeg ble da livredd for at mamma skulle dø. Få år etter døde hun.

 

Barn kan ha spesielle evner..

[Anonym bruker]

Min datter hadde panikk for det for noen år siden, hun var 4 da. Hun hadde nettopp mista noen som stod henne veldig nær av kreft i magen, så når noen fikk vondt i magen så ble hun hysterisk.

Hun var veldig redd for at jeg skulle dø. Snakka med helsesøster om alt det her, og hun sa at det var helt i orden å ta en liten hvit løgn å si at mamma skal alltid være her, jeg skal aldri dø. De vil skjønne det når de blir større uansett.

 

[Anonym bruker]

Død er en absolutt vanlig bivirkning av livet. Alle barn er redde for at foreldrene skal bli syke og dø. At noen barn dessverre må oppleve det betyr vel ikke av den grunn at de kan delta på klarsynte barn!

[Anonym bruker]

Takk alle sammen. Og min medfølelse til dere som det har skjedd hos. Ja man vet aldri. Men får bare prøve å roe han ned så godt det lar seg gjøre.

 

 

[Anonym bruker]

Jenta mi var der ei stund før hun begynte i 1.klasse og nesten hele det første året. Jeg husker jeg var sånn selv da jeg var rundt 7 år. Livredd for at mamma og pappa skulle dø og at jeg skulle "sovne stille inn" for det uttrykket hadde jeg hørt og var da livredd for å sovne for da kunne det jo hende jeg ikke våknet igjen.

 

Skolen var ikke akkurat behjelpelig i forhold til min datter for jeg snakket med læreren hennes om dette, at hun snakket en del om døden for tiden og hvordan best gå fram der. Tror hun læreren så på det som omsorgssvikt og gud vet hva jeg for hun så på det som unaturlig at en 7 åring var redd for døden ...noe jeg selvfølgelig vet det ikke er.

 

Vel, for min datter fungerte det å snakke ærlig med henne. Jeg husket så godt hvordan det var selv jeg og da jeg var veldig liten hjalp det å ha barnetro og det å vite konkrete ting om døden.

 

Min datter har sin barnetro, selv om jeg ikke er kristen lar jeg henne ha sin barnetro fordi jeg husker hvor trygt det var å virkelig tro på Gud og engler, et liv etter døden osv. Så den rørte jeg ikke ihht. min datter.

 

Men vi snakket anatomi vi faktisk. Min datter elsker å lære og er en logisk unge så jeg forklarte henne rett og slett om kroppen, og at kroppen vår er rett og slett for sterk til å bare dø sånn helt uten videre, ingen gjør det sa jeg. Det trøstet henne. Angsten forsvant med at jeg repeterte det for henne, kroppen er rett og slett for sterk til å dø. Noen er syke og kan dø av det, de fleste blir friske igjen og så dør man når man er gammel og kroppen er veldig svak. Ingen dør helt uten videre her i huset, ikke jeg ikke pappa og ikke du, det er kroppene våre for sterke til go det gjelder alle mennesker.

 

Mulig hun tror hun og vi er udødelige nå ....men men, la henne tro det Realitetene kommer tidsnok ...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Høres ikke godt ut for jenta di det der, stakkars.

 

Det jeg ville gjort er å stillt spørsmål rundt angsten, type "Hva skremmer deg mest med det?" "Hvorfor tror du at du er så redd for det nå?". Det kan jo faktisk være det at hun tror at hun må bo på gaten hvis dere dør, slik som gatebarna i fattige land? Jeg ville ikke glattet over angsten, men stilt med undring til den og stilt spørsmål rundt den. Det hjelper ofte mye å få prate om det en er redd for.

 

Så ville jeg forklart at sjansen for at det skulle skje dere noe er veldig liten, og på en måte forklart at hvis noe skulle skje med dere, så ville det gått bra med henne og evt søsken og resten av familien.

 

Håper at det ordner seg for henne, tror de fleste har en slik periode som liten.