Er litt bekymret for samboeren min...

[Anonym bruker]

Han har den siste tiden blitt FRYKTELIG distré, og det blir bare verre. Han er ganske bekymret for det selv også.. Denne helgen har vært helt ekstrem. På fredag skulle han ta med seg minstemann til hjembyen sin, og jeg skulle levere junior til ham i byen før toget gikk. Skulle i samme slengen ta med meg en del bagasje for ham, og vi diskuterte klokkeslett for når han skulle ringe rett før han gikk ut av døra. Han foreslo en tid, jeg sa det var bedre med en annen tid, men at jeg istedet kunne sende mld når jeg var hjemme, så kunne han ringe da.. Han ringer til den tiden han hadde foreslått og husket ikke at vi hadde blitt enige om noe annet i det hele tatt.. Så sender han meg en mld på kvelden og spør om jeg har noen planer dagen etterpå, det hadde jeg, men det var planer han visste GODT om og som jeg hadde snakket om i evigheter. Han kunne ikke huske hva det var selv om han virkelig prøvde.. Idag fikk jeg ny melding fra ham etter han hadde prøvd å ringe meg, og lurte på om jeg sov. Selv om jeg og eldstemann var i et selskap vi alle egentlig skulle i, og som han har visst om i månedsvis.. Han glemmer alt mulig, og jeg begynner å lure på om det er noe galt? Hva kan det i tilfelle være? Vi har en temmelig tøff hverdag med et kronisk sykt barn som er til utredning og det blir lite søvn og mye styr, men jeg vet ikke om det kan ha så stor innvirkning på hukommelsen?

[Anonym bruker]

Ikke for å skremme deg, men dette hørtes akkurat ut som min pappa månedene før vi fant ut at han hadde kreft i hjernen

 

Det begynte med at han først glemte småting, som å betale regninger, kjøpe smør når han var på butikken, glemme å vanne blomstene når min mor var utenbys ol. Og dette var ikke likt han i det hele tatt.

Etterhvert begynte han å glemme andre ting - større ting, som feks en morgen ringte jeg han og spurte om han kunne hente meg hos kjæresten min (jeg var bare 17 år da, og hadde ikke lappen). Han sa at det kunne han, han skulle bare handle først. Jeg ventet og ventet, men han kom aldri. Jeg ringte han og spurte om han var på vei, men da var han hjemme igjen og kunne ikke huske at han hadde sagt han skulle hente meg.

Han glemte også ting som var blitt gjort, ting som var blitt sagt. Han glemte hva han selv hadde sagt. Feks sa han en dag at han skulle vanne blomstene på graven til min bror, men det hadde han ikke gjort og han kunne heller ikke huske han hadde sagt han skulle gjøre det.

 

Etterhvert blei det verre og verre,og det endte med at han glemte hvem vi var (familien), og han glemte hvem han selv var.

 

Han døde 2 mnd etter han fikk diagnosen.

 

 

Håper virkelig ikke det er det samme som skjer med din mann. Det er det sikkert ikke Men ville absolutt fått sjekket det ut.

[Anonym bruker]

Sikkert ingen trøst, men sånn er min mann også, og jeg har ofte tenkt at det muligens kan være noe galt med hukommelsen hans...han glemmer nesten alt!

[Anonym bruker]

Han sa idag at han skulle få det sjekket ja.. Vet det er vanlig for menn å være litt distré, men dette har liksom eskalert over tid, og denne helgen har jeg virkelig blitt bekymret. De tingene han glemte i helgen var liksom sånne ting han virkelig burde huske. Såpass svært at jeg ble såret over at han glemte det, liksom.. Og det var skummelt at han ikke kom på det uansett hvor hardt han prøvde.. Kan jo være at han bare er sliten, men er vemmelig.. Her om dagen skulle han sette på en vask, og jeg ga ham en beskjed rett før jeg gikk angående det, det hadde han selvfølgelig glemt da han skulle sette på vasken.. En annen dag skulle han rydde mens jeg var ute, men hadde glemt det.. Jeg har jo tenkt at han "glemmer" det med vilje, men blir jo usikker nå.. Takk for svar, krysser fingrene for at det ikke er farlig.. Trist å høre om pappaen din forresten.

[Anonym bruker]

Vil berre nemna at det er kjempevanlig å få hukommelsestap når ein har vore i ein krevande situasjon over tid, som i dokkar tilfelle med søvnmangel og utredning for kro isk sjukt barn.

Det er rett og slett ein overlevelsesteknikk som kroppen gjer automatisk, for å ikkje slita seg heilt ut og møta veggen. Ein klarer ikkje alltid ta inn alt på ein gong, og så forsvinn noko av den normale hukommelen og ein periode. Det kan og vera ein del av ein sorgreaksjon (ikkje nødvendigvis at nokon dør, men følelen av tap kan og vera det at ting ikkje går slik det var "planlagt".)

Når ting jamnar seg litt ut vil nok hukommelsen ta seg opp igjen, og det blir betre att.

Dersom det aukar på er nok ein tur til fastlegen eit lurare steg, her inne synsar me mykje... :-)

Lykke til!