huff...dårlig samvittighet...er jeg en dårlig mamma?

[Anonym bruker]

Noen ganger blir jeg så lei meg for jeg synes alle andre foreldre virker å ha en tålmodighet som er uendelig lang. De bare smiler og smiler og sier nesten aldri nei eller avbryter noe som helst. Barna får f.eks gå til og fra bordet, forsyne seg med hva de vil uten å spise opp noe, søle alt de vil, rote med alt mulig som ikke er leker osv osv. Uansett hva barna gjør så bare smiler de, overser og "velger sine kamper" som de kaller det. Selv er jeg ikke av den typen. Jeg prøver å la datteren min (3,5 år) få utvikle seg, prøve ting, være med på ting, bestemme en del selv osv. Men jeg greier liksom ikke å bare smile og le av alt hele tiden. Jeg irrettesetter henne en god del (hun er en ganske så aktiv og bestemt frøken). Tillater f.eks ikke at det vandres rundt under måltider, at det grises unødvendig med maten helt greit at hun søler litt, hun er jo ikke så stor ennå, men grising og klining med maten sier jeg nei til. Hun må være med å rydde opp lekene sine før vi går på badet om kvelden. Hun får beskjed om å spørre med pen stemme hvis hun sutrer om noe osv.

Jeg synes ikke det er så fælt å si nei til ting hun ikke skal få eller få lov å gjøre. Får ikke vondt i mammahjertet selv om hun protesterer eller furter litt. Egentlig er jeg veldig enig med meg selv i at den måten jeg oppdrar jenta på er den rette for meg, men av og til så blir jeg liksom usikker når jeg sammenligner meg selv med andre mammaer (og noen pappaer). De virker liksom å tolerere hva som helst. Bare fortsetter å smile og prate selvom 2-3 åringen f.eks står og slår på mamma, drar i håret eller slikt. Sånne ting er jeg veldig bestemt på at jeg ikke aksepterer. Men noen ganger så lurer jeg på om jeg forlanger for mye av jenta mi og at det ikke er bra for henne. Noen ganger tenker jeg at kanskje det er best å være sånn snill mamma som alltid smiler og sier ja....?

[Anonym bruker]

jeg er nok ganske lik deg og vil mene at det er normalt å lære barna normal oppførsel og folkeskikk:)

Her sier vi takk for maten og spør om vi kan få før vi tar ting ol

[Anonym bruker]

Høres ut som du har en god oppdragelse. Jeg prøver også og holde visse rammer, men de sklir gjerne ut når vi har besøk. Da er jeg opptatt av at vi skal ha det hyggelig enn å håndheve regler som går utover trivselen og det sosiale med gjestene. Det kan sikkert derfor virke som mye mer blir tolerert enn det det egentlig blir

[Anonym bruker]

Å være en mamma som alltid smiler og sier ja er ikke bra det heller!

 

Finnes en mellomting, og jeg syns det hørres ut som om du balansere det ganske så bra

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg er akkurat som deg, og blir faktisk ganske irritert på slike mødre som du beskriver. Barn av mødre som alltid smiler og sier ja, evt med veldig forsiktig stemme "nei, men lille venn, ikke slå mamma..." og så ikke gjennomfører noe som helst av konsekvenser du sier at kan komme, blir som regel de barna jeg i mitt stille sinn kaller for ufordragelige drittunger. Barn som tror hele verden er til for dem, og at de kan gjøre alt de vil, for det har jo ingen konsekvenser likevel.

 

 

[Anonym bruker]

Det beste er ikke å være en mamma som alltid smiler og sier ja. En god mamma setter grenser for sitt barn, oppdrar sitt barn, lærer sitt barn hva som er rett og galt, viser omsorg for sitt barn både ved å gi det oppdragelse, grenser, kos, klem, ja, nei osv. En god mamma og en god pappa gir barnet sitt de redskapene barnet trenger for å bli et godt menneske og en god borger i et samfunn.

 

Jeg vil tro, utfra det du skriver, at du er en god mamma og at barnet ditt vil takke deg for det:-)