Er det normalt å være SÅ ferdig med å få barn?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg har vel ikke akkurat lagt skjul på at babytiden ikke er min favoritt. Da jeg selv var barn og tenåring var jeg helt uinteressert i babyer og småbarn (opp til ca 4 år), men har alltid likt store barn og ungdom. Etter at jeg selv fikk barn, er jeg mye mer velvillig innstilt til andres babyer og småbarn, men er fortsatt ikke slik at jeg bare må holde og dikkedere med andres små.

 

Etter at vår nr 2 kom, var vi lenge i tvil om vi skulle ha en nr 3. Jeg synes det var så deilig at de to eldste endelig begynte å bli litt større og mer selvstendig, men så endte vi opp med at vi ville ha en nr 3. Noe vi aldri har angret, men det ble en veldig tøff tid. Han hadde kolikk, vognskrekk og lakenskrekk og måtte generelt over bæres nesten kronisk første halvåret. Ble helt låst til huset siden han vrælte bare han så en vogn omtrent, og likte seg heller ikke så godt i bæretøy. Og så var han veldig sosial og "hang i skjørtene" (buksekanten kanskje) på meg hele tiden. Så da jeg uplanlagt ble gravid med nr 4 brukte jeg halve svangerskapet bare på å klare å glede meg litt. Da hun kom gikk det greit i starten, men så begynte alt trøbbelet med sovingen. I tillegg har hun vært dobbelt så aktiv som de tre storebrødrene tilsammen. Nå er hun bikket 2 år, og har roet seg litt, og sover bitte litt bedre, så nå føler jeg at ting løsner veldig! :-)

 

Uansett, jeg har helt siden hun ble født følt meg ferdig med å få barn. Men følelsen blir bare mer og mer intens jo mer tid som går. Det er sånn at når jeg ser gravide, så synes jeg nesten synd i dem. Og når jeg ser noen med babyer så synes jeg veldig synd i dem. Selv om jeg vet at de fleste av dem sikkert er veldig lykkelige med babytiden sin (vet jo at de fleste er det). Nå i helgen var vi på besøk hos noen med en baby (sin første) på 5 måneder. Kjempesøt og veldig skjønn baby, så blid og rolig, men likevel så ble jeg nesten helt uvel bare ved å se en baby og tenke på hva om prevensjonen skulle svikte...? Har den sikreste som er, så er ikke akkurat noen reell risiko for det, men likevel, blir helt dårlig bare jeg tenker på det. Og så tenker jeg at dette er deres første, og de vil antagelig ha flere barn, og så blir jeg så uendelig glad for at jeg er ferdig! At det ikke er jeg som må igjennom det babystyret flere ganger. Er faktisk en ren lykkefølelse bare det å vite at jeg er ferdig. At jeg aldri noensinne i hele livet igjen skal måtte ha en baby.

 

Alle venninnene min er mer der at de sier at du føler seg ferdig med å få barn, men skulle det kommer flere, så er det helt greit. De er også babysjuke med jevne mellomrom. Så jeg føler meg litt alene om å føle det slik som jeg gjør. Så veldig intenst ferdig liksom. At man til og med nesten får angst bare av å se en baby, hehe... Men det er kanskje flere som har det slik? Vil til slutt bare legge til at selv om jeg ikke liker babytiden, så har jeg hele veien vært veldig glad i barna mine også når de har vært babyer, og har kost med dem, samsovet med de som har trengt det, trillet på, bært på, sunget fot, kysset på, trøstet i evigheter osv, så det er ikke slik at jeg har hatt uvilje mot dem personlig, bare ikke trivdes med situasjonen å ha en baby.

[Anonym bruker]

Ikke så intenst som deg kanskje, men jeg føler meg også SÅ ferdig med å få barn. Jeg synes synd på nybakte foreldre og gravide, akkurat som du. Er SJELEGLAD for at det ikke er meg :-) Evig nok med 2.

 

Jeg har rota litt med prevensjonen, gikk tom for p-piller og var treg med å bestille meg legetime for å få satt p-sprøyta, slik at det ble en ufrivillig 2 måneders pause i prevensjonen. Heldigvis er mannen min like skrekkslagen som meg med tanke på flere barn, så vi gjennomgikk en sølibatperiode i frykt for å være uheldige å bli gravide.

[Anonym bruker]

Haff, send noen tanker til meg og da, for jegvil ha litt av den følelsen! Jeg er desp etter barn nr 2, men gubben er fortsatt litt på vent

[Gjest Yunie]

Jeg er SÅ ferdig med barn. Jeg ser på mine fettere som begynner å bli voksne at jeg syns synd på de som skal ha barn, hehe. Barn er herlig, misforstå meg rett. Men jeg er SÅ ferdig med å få flere barn. Hører jeg en nyfødt kny så tenker jeg "er så glad det ikke er meg". Jeg er som deg, lykkelig over å være ferdig. ALDRI mer baby!! HATER babytiden. Virkelig. Bedre med store unger

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er akkurat der jeg også. Det er så deilig å vite at jeg er helt ferdig med kvalme, svær mage, halsbrann, bekkenløsning, nattevåk, brystbetennelse, pumping... Å herregud, JA, og jeg tenker på de vennene våre som ikke har barn, som skal gjennom dette sjokket (som det er å ikke sove på 2 år og aldri kunne snu ryggen til i 2 sek).

 

Har aldri vært spesielt opptatt av babyer, og husker da jeg venter nr to og skulle holde babyen til ei veninne, at jeg tenkte, herregud, skal jeg gjøre dette hele neste året.....Kjente jeg fikk panikk. Hehe. Nå skal det sies at babytiden var flott og vi hadde mange gode opplevelser sammen. Men jeg er glad jeg nå kan gjøre litt mer sammen med barna mine og at jeg får mer og mer tid til å være tante også.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Å, det var litt godt å se at det er flere som også er SÅ ferdig :-)

 

Jeg synes også det er deilig å kunne finne på litt mer som familie igjen nå, og ikke alltid måtte dele oss opp. Gleder meg til vesla blir enda litt eldre, synes fortsatt det er litt for travelt for min smak, og litt for mye styr om nettene, men det går seg jo mer og mer til.

 

Har dere det også slik at når dere står der med minsten, og så kommer det en eldre person bort og sier "jaja, du må nyte tiden nå som de er små, du får den aldri tilbake!", så har du egentlig mer lyst til å svare "og heldigvis for det!", enn å jatte høflig med? ;-)

[Anonym bruker]

Ehh... Alva, du har FIRE unger, selvfølgelig var det på tide at du også fant ut at det ikke er din oppgave å befolke verden alene.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Er litt treg av meg jeg ;-P

[Anonym bruker]

Alva, jeg bruker å svare "og heldigvis for det" og jeg har bare ett barn:)

 

Nyyt babytiden, sa de - barnet skreik hele første året, fortsatte med å være klengete og fullstendig mammadalt det neste (samtidig som det skreik og var trassete) - så jeg gidder ikke å skjule at jeg er veldig glad de første to åra er over;)

[Anonym bruker]

Hahaha, tenkte litt som 20:51 her da jeg leste overskriften ;P Jeg er uplanlagt gravid med nr. 2 nå, mini vil være nesten 2 år når han (mest sannsynlig) får en søster eller bror. Kjenner jeg gruer meg til spedbarnstiden, og me nr. 2 så er det STOPP, jeg orker ikke mer enn 2. Mtp at jeg er 32, og vi kom igang sent var det egentlig greit med "uhellet" men det blir litt travlere enn hva vi hadde tenkt en stund fremover...

 

Gleder meg til de blir så store at vi kan gjøre masse gøye ting sammen!! Men blir ikke mer enn 2 - da har jeg gjort mitt.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det som deg etter nr to. Fikk nesten angst ved tanken om graviditet og babyer. Men "sørget" litt over at jeg aldi skulle være gravid igjen og få en splitter ny baby.

 

Da yngste var 5 år ble han storebror. Hele svangerskapet gruet jeg meg til den forferdelige spebarnstiden, amming, våkenetter osv....men den tiden kom aldri. Vi har kost oss glugg i hjel med vesla og det har vært nydelig. Nå er ho over to år og vi har falt til ro som familie. Jeg har en ren lykketid å se tilbake på fra hennes spebarnstid....men jeg føler meg ferdig. Sørger ikke over å ikke skal være gravid igjen og ikke ha flere babyer. Jeg er ferdig og tilfreds. Uten angst

[Anonym bruker]

Her er vi begge som deg; fulltsendig ferdige med barn.

Vi har "bare" 3 barn, riktignok - men har INGEN som helst planer om å få noen flere, så her har vi "løst problemet" ved at mannen har sterilisert seg. Frykten for sviktende prevensjon ble så hemmende for sexlivet at vi ikke så noen annen løsning. Og hvorfor sysle med prevensjon når det finnes en slik løsning? Dersom du virkelig er HELT ferdig med barn, kan jeg virkelig anbefale sterilisering. Da er du fullstendig sikker på at det ikke, under NOEN omstendigheter, kan komme flere barn. Med mindre den ikke-steriliserte parten er utro, selvsagt... men isåfall er det vel ikke KUN et evt svangerskap som er hovedproblemet... :-/

 

Elsker mine tre barn over alt på denne jord, men ønsker hverken dem eller meg selv så "vondt" at det blir flere i denne familien. Vi har mer enn nok med hverandre og oss selv, og hverken trenger eller ønsker flere å bruke tid, energi og overskudd på... :-)

[Anonym bruker]

Jeg har bare to,men er ferdig som få.Men har jobbet i barnehage og det er ett bra prevensjonsmiddel for meg iallefall

[Anonym bruker]

hehehehe... velkommen i klubben

 

Jeg har visst siden minste kom at jeg var ferdig som rugemaskin En kjenner det bare, og vet det Kjenner godt igjen det med å nærmest syns synd på de som går gravide.

[Gjest eelis+kian ♥]

Errh, jeg ønsker meg en skokk med unger, gjerne 3-4 stykker, men jeg vil VELDIG gjerne hoppe over det første året. Dette andre året har vært greit med sønnen min. Når han lærte å gå og prate ble jo alt som en lek. Han er ikke særlig turbo, en stille og rolig liten fyr som ser positivt på livet og stort sett smiler og leker for seg selv. Helt ok, med andre ord. Dessuten er jeg jo alenemor (og det passer meg, tro det eller ei, helt perfekt!), og får en velfortjent pause fra alt en dag i uka og annen hver helg ;-)

 

Så jeg ønsker meg mange barn. Jeg bare blir helt dårlig av å tenke på at jeg må ha en baby for å få store barn. Hehehe.

[C.L.H85]

He he, du høres ut som moren min;) Hun er så glad for å være bestemor, men er evig takknemlig for at hun selv ikke skal ha mere babytid.

 

Har selv min første på 5 mnd og merker at babytiden har jo sin sjarm, men er jo ganske slitsom med lite søvn, bekymringer og en baby som har kiss. Jeg har heller aldri vært super interessert i andres babyer, eller veldig opptatt av småbarn(selvfølgelig er jeg interessert i min baby;). Har aldri egentlig vært spesielt babysyk av meg, selv om mange av vennene mine er det. Jeg ville ha barn og tuppa er absolutt planlagt, er vel bare ikke helt på tuppa når jeg ser en baby. Må innrømme at jeg gleder meg litt til at bertemor ikke er så TOTALT avhengig av meg mere og klarer å spise selv, snakke litt og skjønner litt mere;) Vil også ha nestemann relativt tett, slik at jeg har babytid og småbarnstid "overstått" i løpet av en 5 års periode.

 

Ikke misforstå synes hun er en helt herlig baby og kanskje jeg blir litt sånn typisk babygal med nestemann;) Dette er jo min første så har sliti litt med å finne min mammarolle og synes det var tøft i begynnelsen.