Jeg føler kanskje at noen her inne kan svare meg med bakgrunn...

[dutta*2]

Min svigerinne har aldri likt meg noe mer enn særlig. Hun har alltid slitt med noen ekstra kilo, jeg har ikke akkurat hatt det problemet. Jeg har alltid sagt nesten alt som har falt meg inn (litt sympati har jeg jo), hun har alltid følt at hun ikke har kunnet det. Min manns og hennes foreldre brukte lang tid før de "godkjente" mannen hennes, mens jeg skled rett inn. (Når man er 30 er det kanskje enklere å komme med et nytt familiemedlem enn når du er i begynnelsen av tyve årene).

 

Svigerinnen og mannen har vært gift siden 2003 og har prøvd å få barn siden 2006. De har heller ikke lyktes.

 

I januar 2010 bestemte jeg og mannen min oss for at vi sluttet på p-pillen og lot skjebnen bestemme. Vi tenkte vi godt kunne begynne å prøve uten at vi MÅTTE lykkes med en gang. Det viste seg at vi ble gravide allerede i midten av februar. Vi fikk i desember -10. Selv om jeg etter det har gått på mini-pillen (med pinlig nøyaktighet), har vi blitt gravide igjen og har termin i februar -12.

 

Sist gang prøvde vi å fortelle denne nyheten på mykest mulig måte for deres del. (Blir egentlig litt rart, for for oss var jo dette en kjempe glede.) Hun reagerte veldig tungt. Hun har ikke holdt gutten siden han ble født og de ga klar beskjed om at de ikke ville ha verken bilde eller vitale mål når han ble født. Jeg følte meg veldig skyldig i at hun hadde en tøff periode da. Jeg snakket en del med søsteren som kunne fortelle en helt annen historie når hun fikk sine to (den siste ble født i 2009).

 

Så til problemet: Hvordan i all verden skal vi fortelle dem om nyheten denne gang, for å vente til ungen blir født blir for dumt. Samtidig hvordan kan jeg uttrykke at jeg forstår hennes side av saken, men at jeg likevel vil se bittelitt engasjement overfor tantebarnet.????

[To tette <3]

Hei

 

Gratulerer med baby på vei!

 

Nå vet ikke jeg helt hvordan svigerinnen din har det, men jeg kan forestille meg at dette er problematisk for henne.

 

Vi var ufrivillig barnløs i 4 år før vi lykkes på 3. forsøk, ble så spontant gravid da babyen var 7,5 mnd. Så jeg føler meg veldig heldig som har fått baby og nå har en til på vei

 

Jeg kan nå bare si det jeg tenker, som sagt vet jeg ikke følelsene til svigerinnen din. Men jeg tenkte på dette med at du vil ha litt engasjement. Jeg tror ikke hun er i stand til å gi deg (barna) det. Jeg tror hun vil, men ikke kan. Jeg husket selv at jeg ble glad for at mine venninner/familiemedlemmer fikk barn, men innerst inne klarte jeg ikke å engasjere meg helt i barna. Jeg følte at jeg var glad for at de fikk barn, men jeg hadde en mental sperre ved å involvere meg for mye. Hvis dere har en liten utone dere imellom tror jeg at denne følelsen vil bli enda sterkere.

 

Når det gjelder å fortelle det, så si det som det er, like tidlig som andre for vite det. Kanskje ikke i plenum akkurat, men hva om mannen din ringer henne og forteller det? Ikke la de høre det fra andre eller bli utelatt informasjonen i hvert fall. Ikke forvent glede på deres vegner, forvent at dette er tung informasjon å ta inn for dem.

 

Når hun sier at hun ikke vil ha bilder og data osv, så bare respekter det. Bare si at det skal dere selvfølgelig respektere, kanskje dere også kan begrense hva dere forteller om barna, eller inngår en avtale om at de spør når de lurer på noe ang barna, eller at de sier fra når de har fått nok informasjon, hvis det vil fungere? Dette handler ikke om dere eller barna deres, men om svigerinnen din sin vansklige situasjon.

 

Jeg tror at ting vil endre seg når de lykkes med å bli gravid selv. Da håper jeg at du også da vil la ting i fortiden være, og møte dem med åpne armer og da dele ting som angår graviditet, fødsel, babyer og barn med dem. De fleste lykkes med å bli gravid, men jeg tror ikke mange føler at de lykkes når prøvingen står på og drar ut i år... Jeg kunne sverget livet på at jeg aldri noen gang ville oppleve å bli gravid og få barn etter som årene gikk, nå sitter jeg her med snart to tette...

 

Lykke til videre i svangerskapet og håper at det ordner seg for svigerinnen og mannen hennes

[dutta*2]

Noen ganger kjennes det ut som det går mer på at det er akkurat mine barn. Vi har vært veldig respektfulle og tålmodige. Vi har ikke sendt bilder, info eller noen ting om guttungen vår (som er felles) men eldste mann som mannen har fra før og søsterens to vil hun gjerne leke med og høre om i bøtter og spann.

 

Vi føler at de barna vi får er en kjempe glede. Jeg skulle egentlig vært steril. Da jeg var atten oppdaget de at jeg hadde umoden livmor som tilsier at den ikke skulle være i stand til å bære et foster. Jeg ble straks satt på hormoner som skulle forsterke livmorens vekst de siste årene før det på en måte ble uaktuelt. Høyre siden utviklet seg heldigvis, men har derfor bare 50-50 sjanse for å bli gravid. Dette gjør at jeg har litt kompliserte svangerskap... Når vi derfor har lyktes så godt er gleden kjempe stor...