Gråter berre ser pappaen sin.

[Miaz + lille luringen]

Hei! Eg har ein sønn på 3 mnd i morgen og i dei siste 5 vekene har han berre skreket når faren holder han eller skal bytte på han. Men det har berre blitt verre. No kan faren snakke til han mens eg holder han og det tar berre nokre sekunder til han går i fra fornøgd til å skrike. Eg skjønner virkelig ikkje kva som har skjedd, for far har gjort nett det same som mor. Har prøvd alt, kle fra mor på far, har pumpet meg så far kan gje fra flaske, men da skriker han noko enormt. Veiver med armane og sparker med beina. Føler eg har prøvd alt og eg er tom for ideer, og kanske snart for mot også. Faren er blitt lei og orker ikkje å ta han lenger for det blir berre skrik. Eg får nesten ikkje tid for meg sjølv i det heile tatt. Det er faktisk kun faren som han skriker slik av. Ingen andre.

Spurt på helsestasjonen men ikkje mykje hjelp og få der. Ho skulle snakke med noen sa ho om det Og ringe meg opp att og det var to veker siden.

Er veldig oppgitt og sliten. Og eg veit at faren er veldig lei seg sjølv om han ikkje viser det. Han lurer egentlig på om det er sønnen hans, ikkje det at han tviler på meg. For det er hans sin sønn uten tvil.

Skulle så gjerne kunne gått ein plass uten at min sønn må sove eller at eg må ta han med for ein time.

 

Nokon andre som har vert bort i liknande og har tips til kva vi kan gjere????

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Her var det slik en stund, bare motsatt, gutten gråt så fort jeg hadde han, og var blid som en sol hos faren sin. De to har fått et veldig knyttet bånd, da samboer/far hadde mest med gutten å gjøre på barsel.

Eneste som hjalp her var at jeg måtte gå og vugge på gutten og prøve å roe han, uansett hva så var det jeg som måtte få han rolig, kunne ikke "lempe" ungen over til far når jeg ble frustrert og lei meg. Det var ikke lett, pågikk vel noen ganger daglig i en uke, før vi så bedringer ved det. Når han var ca 3 månder aksepterte han meg fullt, og det var ikke noe strev at far var på jobb lenger. Er en hard og vond kamp å oppnå likevekt mellom foreldrene, og tror nok gutten altid vil være en "pappadalt".

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Sånn er jenten min på 4,5 mnd når hun er trett, og spesielt på ettermiddag og kveld. Sambo prøver å legge henne ofte, men hun vil rett og slett ikke.. hun skriker og hyler helt til sambo blir så lei seg at han roper på meg. Hun roer seg på sekundet jeg tar i henne, og prøver sambo da å si noe eller gi henne et kyss på kinnet, HYLER hun! Hehe, syns så utrooolig synd på han, men det er helt sinnsykt at en liten klump kan holde på sånn.

 

Jeg prøver å trøste han med å si at når hun blir litt eldre, så kommer hun til å bli en skikkelig pappadalt, for han breler hun vekk allerede! Han er enig i at hvis han prøver annenhver/hver dag litt, så kommer hun tilslutt til å godta han.. jeg er litt hønemor også da, og vil helst ikke at hun skal skrike i en halvtime før jeg tar over, for det er virkelig hyling og det gjør vondt i mammahjertet mitt... noen ganger får han lagt henne faktisk, og det er utrolig deilig for meg:) Om morning/dag i helgene er det ingen problem, så da har jeg muligheten til å stikke av:)

 

Jeg har egentlig ingen tips til deg, for vi er i samme situasjon selv.. meeen når det er sagt, så nyyyyyter jeg å være #1 akkurat no for plutselig kan det snu.. jeg var og er fortsatt(hehe) en pappajente, så jeg tror det blir bedre med tiden:)