Han vil ikke lenger..

[Julymom2015]

Jeg er 21 år gammel, og som mange andre babysyk.

Mange av venninnene mine propper ut unger i hytt å pine rundt meg for tiden, men jeg sitter her alene, med en samboer som ikke vil, vi har vært sammen i 1,5 år straks, å jeg har ikke gått på p-piller på straks 1 år, fordi vi skulle prøve sist å bli gravid, men så mistet vi i vår i uke 6-7. Etter det så har det blitt slik at han ikke vil. Ca 3 mnd etter SA'en så forlangte han at vi skulle begynne med kondom igjen..å vente litt.. jeg sa til han at det var greit over sommeren, men i dag når han på nytt drar frem kondomen når vi skal ha sex, så faller lysten min, å det blir ikke noe sex, ergo, vi har sex kansje 1 gang i mnd, å det med kondom..

Jeg har vurdert å gå fra han pga dette, siden jeg ikke vil tvinge han, men vi tydeligvis ikke deler de samme fremtidsønskene, unnskyldninger er bo/jobb situasjon osv..

Hva skal jeg gjøre ? Jeg føler at jeg er fanget i et forhold der jeg ikke har noe jeg skulle sagt, jeg blir gang på gang overkjørt..å det nytter heller ikke å snakke med han :s

Noen i samme situasjon ??

[Anonym bruker]

Halloooo, du er 21 år!!! Forhåpentligvis så er samboeren din mer fornuftig enn deg, du bør holde på han! Hva med utdannelse og jobb? du vet at du ikke får mange pengene hvis du ikke har jobbet før du går i permisjon? Ta en realitycheck, tror nok ikke "alle" rundt deg får barn, av de som er i samme alder? Og om det er slik, så vær den fornuftig eog vent fire fem år før du tenker påd et igjen, bli ferdig med utdannelse og få deg en god jobb.

[Julymom2015]

Ehm, jeg ER i fast jobb, å det er han også, så økonomien er ikke noe å si på egentlig, vi har en samlet økonomi på rundt 35 - 40 000 i mnd...

Jeg har ingen utdannelse ennå pga jeg ikke helt vet hva jeg ønsker og bli...

[Thalila]

Jeg er selv 21 år. Er nå gravid med min første. Jeg måtte vente på samboer fordi han ikke ville. Vi har vært ilag siden jeg var 16 og han 17.

Men enda var han ikke klar. Jeg måtte smøre meg med tålmodighet.

 

Spørsmålet ditt er ikke om du skal gå i fra han. Men om : VIL du ha barn med HAM? Vil du kanskje det skal være noen andre? Ønsker du å dele fremtiden din med han. Om du ønsker å dele livet, om du ønsker han som pappa så kan jeg ikke forstå at du vil gå i fra han bare pga dette.

 

Jeg snakket litt nå og da om baby, snakket litt stillt for meg selv. Så fikk vi et vennepar som har baby. Og det var etter en stund der han omgikk den litt at han pluttselig bestemmte seg for å "komme" inni meg. Det tok nokså 6 mnd før jeg ble gravid. Men tenk over om det er han du ønsker er far, ønsker å ha et hus med, å ikke ta et utgangspunkt på at han ikke vil. Han vil nok ha en men ikke enda.

Hva skjer om du går i fra han d? Da må du først finne deg en ny kjærete , lære å bli kjent, å være i lag og få den ANDRE kjæresten til å ville. Tenk over det.

[Anonym bruker]

Skjønner at du har veldig lyst på barn, selv om du bare er 21 år. Men mitt råd er at det ihvertfall ikke hjelper å mase! Gi han heller tid, for om du maser vil han automatisk tenke på dette som negativt.

 

Det viktigste er vel om han vil ha barn i det hele tatt. Du sier at du kanskje vil gå fra han - Er han ikke verdt å vente på? Hvorfor er du sammen med han, er det bare for å få barn? (Jeg bare spør)

 

Så vidt jeg kan huske hadde dere akkurat et brudd, så jeg skjønner godt at han vil bruke tid, se på det som positivt, han vil bare deres og barnets beste ;-) Er vel bedre å bruke litt tid på det, og vite at du/dere har gjort det rette, enn å angre senere og kanskje bli aleneforeldre.

 

I ventetiden, så kan du jo heller nyte livet uten barn, gjør ting du ikke har like stor mulighet når dere får barn.

 

Ang sexlivet, kanskje du bør vurdere p-piller igjen, sånn at dere kan få et sexliv. Det hjelper sikkert ikke på babylysten hans hvis dere ikke har et bra sexliv.... Bare noe du kan tenke på

 

Ønsker deg ihvertfall lykke til!

[Julymom2015]

Jeg er visst veldig dårlig på å forklare ser jeg..

Nei, jeg ønsker ikke BARE å gå fra han pga han ikke vil ha barn med meg, det er mange ting som spiller med her, jeg føler at han stiller ganske så høye krav til meg når det gjelder veldig mye..å det er mange krav som jeg ikke klarer å gjøre heller, han forventer både det ene og det andre og vil helst at jeg skal ha TOPPintekt og vi skal ha kjøpt eget hus osv.. å helst sitte med 2 biler til 200 000 pr stk og i tillegg ha råd til barn uten å måtte jobbe oss ihjel..

Han vil også¨helst at ting skal skje NÅ, så fort som overhodet mulig, selv om jeg prøver å¨forklare han at å få en ny jobb her i denne byen her, det tar T-I-D !! Dette av den enkle grunn at han ikke liker jobben min, liker ikke jobboppsettet mitt...synes jeg jobber feil og for lite..

Jeg har spurt han om han ikke kan bytte jobb å om vi ikke kan flytte til et annet sted, og det er han ikke villig til, han vil ikke gjøre noe, men forventer at jeg skal gjøre ALT han ber meg om til en hver tid for at han skal være fornøyd med meg..

Jeg overrasker stadig med små gaver og middag og strøkent hus til han, men jeg får ALDRI noe tilbake, jeg føler at hvis jeg skal ha et kyss, så er det JEG som må ta initiativ, det er JEG som må BE om det nesten ! Jeg får ingenting uten å ta initiativ eller BE om det selv... jeg føler det som at han ikke bryr seg lenger, som at han ikke interesserer seg for meg, som at jeg bare er her...

Har klødd meg flere ganger i hodet å lurt på om det er verdt det, å sitte her dag ut og dag inn, uten at noe skjer, for JA det var slutt, å NEI det blir ikke bedre, men jeg elsker jo han, å jeg klarer ikke å gå fra han, fordi jeg har heletiden troen på at det skal bli bedre, å at vi skal komme oss over "knekken" vi har hatt i det siste, men det skjer jo ikke Så kom faen ikke å si til meg at jeg er umoden å at jeg bare er hos han hvis han vil ha barn med meg, for det er MYE MYE mer som spiller inn her, og som jeg er bekymret for, å NEI, jeg hadde ikke skrevet det her hvis jeg IKKE ønsket barn med fyren !

 

[Julymom2015]

Så sånn egentlig så kunne jeg gjort om overskriten til; "Mannen jeg elsker og ønsker og ha en fremtid med, gir totalt faen i meg..."

[Mamma i lykkerus]

Jeg kan ikke forstå hvorfor du skal vurdere å gå fra ham pga dette?

 

Du skriver at du føler deg overkjørt, la meg fortelle deg hvordan jeg ser på det for å få deg til å se det litt fra et annet perspektiv.

 

Juli 2010 ble jeg plutselig gravid, det var ikke meningen. Min samboer og jeg hadde vært sammen siden mars 2010. Vi ble begge sjokkerte og knust, samtidig som vi vurderte å beholde barnet. Tilslutt ble vi enige om å ta abort, en tårevåt periode, veldig tungt for oss begge. Vi dro på sykehuset og på venterommet følte jeg plutselig at dette var helt feil. Jeg hadde hatt barnet i magen i 8-9 uker og følte kjørlighet til det allerede. Allikevel gikk jeg inn til legen og ble undersøkt og gjorde meg klar for abort. MEN, det var ingen hjertelyd, jeg hadde altså abortert allerede. Vi var helt ødelagte en lang stund, alt ble bare for mye.

Samboeren min låste seg inne i seg selv og det gikk tydelig inn på han. Han var redd og knust.

 

Tiden gikk og rundt juletider snakket vi plutselig om det igjen, at vi følte vi manglet noe som vi hadde "hatt". Vi ble enige om å forsøke på nytt og nå har jeg noen uker igjen til termin. Poenget mitt med å dele dette med deg er at du må forstå hvor viktig det er at han er klar. Hvis han ikke er klar er det ikke sikkert han klarer å støtte deg på den måten han ønsker/bør. Han kan ha blitt skremt og fått problemer med dette psykisk. Og dersom du elsker han må du forstå det. Dere må prate ut om det, ikke gjør som så mange gjør å lur/tving han inn i et svangerskap. Tror du virkelig det da blir slik man drømmer om?

 

Å gå gjennom et svangerskap sammen er en tung jobb. Spesielt for mannen! Du aner ikke hva de går igjennom. Det er så viktig at dere er enige og klare. Du trenger han i og etter svangerskapet. Jeg ville aldri gått gjennom et svangerskap med en som ikke ønsket det, du trenger å vite at han gleder seg slik som deg.

 

Jeg håper virkelig at dere blir enige og finner ut av det. Men ikke mas, si foreksempel at du føler at dere bør snakke ut om aborten som har skjedd. At du føler at det er et kapittel dere bør lukke. Det kan hjelpe han til å lege seg selv og bli klar.

 

Lykke til!

[Julymom2015]

Tro meg jeg har prøvd, men det er som å snakke til veggen, han vil ikke snakke om aborten, han vil ikke snakke om barn i det hele tatt..han snakker ikke om det i det hele tatt..

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med Høygravid i lykkerus!

 

En ting som slår meg etter å ha lest det du har skrevet. Hvordan kan du ønske å få barn med en som har så mange "feil/krav". Å få en baby kommer ikke til å løse problemene deres!! Vil du ikke heller løse de først? Vil du virkelig få barn nå som ting er sånn? Ser for meg at du er mye lei deg og skuffa for disse tingene, og det er sikkert kjempefrustrerende at han krever og krever og ikke gjør noe selv!

 

Det kan ikke hende at han er lei seg pga aborten da? At det er derfor han ikke vil snakke om det? Gutter snakker ikke alltid like lett om følelsene sine som vi jenter gjør, så kanskje dette er måten hans å sørge på. Ofte tar det lang tid før jeg kommer gjennom til min kjæreste.

 

Du har jo sikker prøvd å snakke med han før, så det er vel ikke noe vits i å si: Sett deg ned å snakk ordentlig med han.

 

Kanskje han rett og slett ikke er mannen i ditt liv, selv om du elsker han og gjerne vil ha det fint med han. For det skal ikke være sånn i et forhold, at den ene krever og den andre må fikse opp!