Gå til innhold

Hvorfor tror mange at jeg er mislykket kun fordi jeg er alene?


Anbefalte innlegg

Har vært alene en god stund nå, uten noen umiddelbare utsikter til å finne meg noen (på grunn av diverse som jeg ikke vil gå inn på her). Samtidig har jeg to herlige unger, som gjør det bra intellektuelt, har mange venner, er med på diverse aktiviteter som jeg følger opp. Jeg selv har en god utdanning, god jobb, ordnet økonomi og er engasjert både i interessante hobbyer, lokalsamfunnet og politisk arbeid.

 

Likevel blir jeg sett på som mislykket av svært mange, nettopp fordi jeg ikke har en mann eller far til mine barn. Vanligvis kommer sånne holdninger fra damer som ble mødre svært tidlig, ikke har utdanning eller høyt lønnet jobb, men har kjæreste/mann.

 

Er jeg virkelig så mislykket?

Fortsetter under...

Det kommer mye an på hvordan du fremstiller deg selv. Hvis du stadig er ute etter nye menn så virker det jo ikke som om du er tilfreds med situasjonen din. I tillegg har du sikkert lett for å ta deg nær av kommentarer som egentlig ikke er vondt ment. Jeg har ikke inntrykk av at holdninger som de du beskriver er så veldig vanlige..

Nei...!!

Du følger opp ungene dine:) Du har ordnet økonomi,utdanning jobb å slikt :) Ikke sånn som mange andre sliter med!

Du er overhode ikke mislykket!!!!

 

Tipper på at de som synes å mener det bare er misunnelig på deg jeg!!

 

Ståååå pååå vidre!!! :):)

 

Å god hilsen fra en som synes alenemødre er tøffe når de har tatt en avgjørelse!!

 

Jeg har ikke en høy utdannelse, ei heller høy lønn. Men jeg har en jobb jeg elsker, barn jeg elsker og en mann jeg har vært gift med i lange tider.

 

Alikevel syns jeg ikke du er mislykket. Du er på mange måter mer vellykket enn det jeg har. Hvis man skal måle lykke i hvorvidt man har en mann eller ei, så er man rimelig sneversynt, synes nå jeg.

Så lenge du er tilfreds med den situasjonen du er i, så syns jeg ikke du skal ta deg så nær av slike ting, jeg.

 

En mann er ikke alt!

Jeg vil heller påstå at du er veldig vellykket som har klart dette på egen hånd :)

 

Jeg også har vært lenge alene, har skapt min egen arbeidsplass(som går bra), eier hus med lite lån, følger opp barna, og har gjort som jeg har ønsket. Har aldri hatt det store ønsket om å treffe en mann, men nå har jeg kjæreste. Han kommer nok til å forbli kjæreste i lang tid, for å flytte sammen vet jeg ikke om passer for meg :)

 

Så du er da ikke mislykket. Lykken avhenger da ikke av en mann? Og jeg får fnatt av de som tror at lykken avhenger av en mann......

Jeg er alene med to små og skjønner på en måte litt greia, fordi det er noe jeg tenker på selv innimellom. Jeg har god jobb, høy lønn, bor fint, har råd til det meste jeg vil av klær, ferier, ting til ungene, har fin familie, skjønne barn, gode venner, er flink i mange ting - allikevel er det av og til jeg blir uendelig trist fordi jeg ikke har kjæreste, at jeg ikke har "klart det". Men så tenker jeg at herregud, jeg har alle disse tingene og et godt liv og så skal jeg tråkke på meg selv bare fordi jeg akkurat i disse tider ikke har en mann..?

 

Nei, stå på, vi er ikke mislykket!

Annonse

Åh... dette traff meg midt i mellomgulvet...

 

Jeg er også alene, har god utdannelse, har alltid vært ressurssterk, orden på økonomien, osv, men jeg ble syk! Og da var det gjort.

Jeg har levd på Nav i flere år nå, har ingen utsikter til bedring av situasjonen med det første.

Jeg brukte laaaangt tid på å akseptere situasjonen og klare å synes at jeg var flink som hadde gått ned med søpla idag. Jeg møter stadig dømmende mennesker som påpeker at jeg ser jo ikke syk ut, noe må du vel kunne jobbe med? Det er kjempetungt.

Mitt hovedfokus er jo at barna og jeg har noelunde gode dager og at alle får frisk luft hver dag, men mange av disse dagene foregår jo ved hjemmet. (Barna er under skolealder.)

Aldri i verden om jeg hadde trodd at JEG av alle skulle havne der jeg er nå!

 

Det har vært en årelang kamp med meg selv for å føle at jeg ikke er mislykket, selv om jeg er syk og ikke kan fungere som alle andre. Jeg klarer nå å se at barna mine har det fint, og da er det greit, på en måte.

 

Så nei, du er IKKE mislykket! Du er kjempeflink, og burde nyte hver dag. :-)

Husk på HI , at de fleste her på disse forumene er deprimerte, hormonelle monstre, som slenger ut all sin frustrasjon.

 

Det som blir slengt ut her, må man bare overse, mye av det blir rett å slett for dumt.

 

Er selv alene, og føler meg slett ikke mislykket bare fordi at noen andre "perfekte" skapninger her inne, mener det.

Det er mye en blir kaldt misslykket for. Jeg har ett lavstatusyrke, og utifra det har jeg blitt sett på som misslykket. Men når jeg forklarer hvorfor jeg har det så ser de litt andeleses på det. Jeg jobber der jeg jobber siden jeg ikke trenger å jobbe fulltid, jeg kan lett byttevakter om det måtte trenges. Jeg vil bruke tid sammen med ungene nå som de er små. Jeg blir ikke rik, men jeg tjener nok til at hverdagen går rundt.

 

De fleste rundt meg som ikke kjenner meg, tror jeg lever sammen med far til mine barn. Når ungene sier at det ikke er pappa blir folk ganske så paffe, for det ser ut som han er far til mine barn. Han er som en far til de.

 

 

Jeg kunne latt meg bli tråkket på om jeg ønsket det, men jeg føler ikke jeg blir sett ned på. Vi har valgt det livet vi har og er kjempe fornøyde med det. At jeg ikke er sammen med far til barna er til det beste for oss, men andre får mene hva de vil mene om den saken.

Jeg var alene en liten tid etter jeg forlot barnefaren, og den tiden var så kort at det var ikke så mange som rakk å komentere den. (jeg skulle ikke få meg noen ny kjæreste, men plutselig sto mannen i mitt liv forran meg og siden den dagen har vi holdt sammen. Så hva livet bringer er ikke lett å gjette på forhånd.

Synes du gjør det bra jeg :) Du prioriterer jo tydeligvis oppfølging av ungene dine, fremfor å løpe byen rundt etter en mann i livet, han kommer når tiden er inne for det :) Hev hodet høyt når noen kritiserer deg, og forklar at du ikke trenger en mann i livet ditt for å ha det bra, burde stoppe snakket dems for en stund.

Ingen alenemødre skal føle seg nedverdiget fordi de er alene med barna sine!

Vel HI det er nok DU som føler deg misslykket så kanskje ikke du føler deg så velykkete alikevel innderst inne??

Det at du lister opp både god utdannelse,økonomi,interesser osv vitner jo bare om at du har et behov for å si at: "jeg er velykket jeg selv om jeg ikke har en mann"...tror nok dette handler mest om deg selv.

 

Jeg har en mann men føler meg søren ikke mer velykka enn alenemødre, samt det er snakk om kvinnfolk som ikke gjør en dritt med livet sitt, tar seg dårlig av barna sine og skifter menn hele tiden!!

 

Hvem har sagt at man trenger en mann for å være lykkelig?? deg selv?

 

bare lurer jeg...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...