Tilfeldig valgt, men er dette egentlig noe gøy?

[Anonym bruker]

For meg så virker det bare slurvete, og jeg fatter ikke at venninna mi gidder å utlever seg sånn som hun gjør. Kall meg en "bad friend", men jeg legger det ut likevel;)

 

 

Det er skummelt å snike seg til litt tiltrengt søvn når man er alene med ungene... Det har jeg erfart! Når man ligger på sofaen og kjenner søvnen tar overhånd er det utrolig hva man sier ja til!

 

Da eldstemann var ett par år så hadde han en tendens til å stå opp alene uten å vekke meg, og denne flinke gutten min satte på tv`n selv, og hadde kosestund med gårsdagens godterier helt til det var tomt. Da kom han inn og vekte meg, og jeg stod opp. Ikke alltid like enkelt å våkne etter å ha brukt natten til å få barnet til å sove, og en morning hadde jeg ganske enkelt ikke ork til å stå opp... Langt utenfor min drømmeverden hørte jeg han hele tiden spurte og maste "kan jeg få, mamma?" Jaaada, gryntet jeg hver gang, helt til jeg panikkslagen spratt ut av senga i halvørska og lurte på hva jeg hadde svart JA til!! Der inne på stua satt denne gutten full av tran, og det var små fotmerker av tran over hele leiligheten! Teppet fløt over av melk, og jeg erklærte dette til ett katastrofeområde! Litt småforbannet på meg selv, så begynte jeg å vaske gulv og tepper vel vitende om at dette faktisk helt og holdent var min egen feil! Jeg prøvde å overse det nye kunstverket av kulepennstreker over skinnsofaen da jeg spurte denne lille tranfylte gutten om han kanskje var sulten..? "Nei, se mamma..." svarte han og åpna den tissevåte bleia si.. "Pøøølse!!!" Opp av bleia dro han ei halvspist grillpølse, og gutten proklamerte at han var ferdig med frokosten... Skulle tro jeg hadde lært etter den gang...

 

Det er utrolig hvor fort man glemmer slike uheldige hendelser når man er trøtt, for her en dag så sneik jeg meg til en halvtime på sofaen mens guttene satt klistra til barne-tv! Yngstemann mista interessa for Hinkel Pinkel så snart jeg hadde sovna, og gjorde alt han kunne for å vekke meg. "Vente litt, mamma er trøtt", sa jeg... "Vil du ha ei rosin, mamma??" spurte han. Jaaa...okei, svarte jeg i ørska... Han putta denne lille tørre rosina i munnen min, og jeg svelgte uten å tygge i håp om at han ville la meg være litt i fred etter dette. "E fant den i trusa!!" sa han!! Denne mammaen spratt fort opp, skal jeg fortelle dere..!

 

 

 

 

Da eldstemann var tre og ett halvt fikk han lov til å vente utenfor bilen mens jeg festa babyen i bilstolen, og en dag så var han plutselig borte da jeg snudde meg for å lempe han også inn i bilen. Jeg ropte høyt og småpanisk etter han, og omsider så hørte jeg han svarte på andre siden av gjerdet: "E kommer mamma! E skal bare snakke ferdig med ho gamle kjærringa her først!!" Den "gamle kjerringa" var omtrent 35 år og så alt annet enn smigra ut... I slike tilfeller har jeg erfart at det beste er å svare helt normalt uten noen dikkedarer, så får denne dama bare bli så sur hun vil.

 

 

Det har ikke vært så veldig mye styr med disse ungene mine, og for det meste så har jeg kost meg godt over disse episodene. Det er kanskje ikke så gøy å spise en "rosin" og ha to dager med oppkast etterpå, og det er ikke så morsomt når barna bemerker at noen har ekstremt stor nese, men barn er barn! Jeg trøster meg med at jeg er noen erfaringer rikere!

[Anonym bruker]

Hehe. Jeg har nå selv stått opp i grålysningen for å smøre en brødskive og sette på Drømmehagen, for så å plante ungen foran tvn, og så gå og legge meg igjen. Heldigvis uten all dramatikken!

[Anonym bruker]

Hahaha, dette var festlig lesing:) En påminner om vi ikke skal sovne mens barna er våkne, kanskje;)