Muligens alenemor til to barn :(

[Anonym bruker]

Vel, har et barn, venter nr to. Samboeren har ikke tatt del i familielivet siden barnet vårt kom til, hans "samhandling" med barnet er å sitte med ungen (8 mnd) på fanget og se på tv, om jeg ikke sier i fra, så kan han gjøre dette hele dagen. Har hatt mye jobb til nå, og dermed "skylt" på dette for at han ikke har tid til familien sin.

Ble gravid igjen på prevensjon (p-sprøyte) og hadde en lengre diskusjon, hvor jeg sa klart i fra at jeg heller ville ta abort, enn å sitte alene med ansvaret for begge barna, mens han gjorde som han ville (når han ikke er på jobb, prioriterer han heller å være på kaffebesøk hos venner/foreldre, enn å være med meg og ungen vår). Han lovet bot og bedring, ville ikke miste familien sin, og ville hvertfall ikke at jeg skulle ta en abort.

Nå har det roet seg med jobbingen igjen, og jeg gledet meg til han skulle få tid til oss, han tjener ca 3/4 av inntekta når det er sommer, så han trenger ikke jobbe så hardt på vinteren, har bra intekt (vår/sommer alene skaffer nesten 500 000 kr).. Jeg var på 12 ukers kontroll for 2 uker siden, og fikk tidlig UL pga store blødninger, be konstantert risikosvangerskap, og jeg fikk streng beskjed om å holde meg i ro, så godt som det lot seg gjøre med barn i huset. Samboeren var med meg på kontroll og UL, etter dette sa han at jeg kunne ta det med ro, han trengte ikke jobbe frem til jul nå, da vi har nok penger alt.

Så startet det opp igjen i dag, han fortalte meg at han har tatt på seg et oppdrag for 14 dager, som kan bli forlenget. Ble en del diskusjon i dette, og endte med at han stormet huset og dro til en kamerat av seg. Jeg sitter nå igjen og føler at han har sviktet, for så lenge han er borte i 2 uker, så blir jeg alene med alt, vi har ikke familie rundt her, og vennene våre jobber jo fulle dager, så jeg har ikke støtte aparat rundt meg her, og blir da alene med barn og hus, når jeg egentlig skulle ha holdt senga. Blir så frustrert, såret og utrolig skuffet. Vi trenger ikke de pengene han får for dette oppdraget!

Vurderer nå å gå ifra han, flytte til hjembygda igjen, der jeg har familien min, vet de vil stille opp for meg og ungen min, hjelpe meg til fødselen og stille opp når det er behov for det. Er bar så sliten av det hele! han har brutt løfter i 8 månder nå, ser jo ikke akurat ut til at det blir noen forandring i dette, jeg er så fortvilet at jeg så og si konstant gråter, og det er jo ikke bra for barnet vårt, meg eller nurket i magen!

 

Kan noen gi meg innsikt? Er det jeg som overreagerer her? Finnes det noen sjanse for at han endrer seg? Er det virkerlig rett av meg å vurdere å forlate han?

Vet bare ikke hva jeg skal gjøre.. Han var ikke slik før barnet vårt kom til, han var den mest omtenksomme mannen jeg viste om, tok ikke noe jobb fra sommeren var avsluttet til 3 uker etter fødselen, for han ville være der for meg og ungen, var med på alle kontroller og tok nesten alt husarbeidet. Vet bare ikke hvor den mannen har blitt av?! Hvorfor det endret seg så brått..

[Anonym bruker]

Lett avgjørelse!

Hvis du har litt bein i nesen og tenker på barnet ditt som allerde er født så pakker du sakene dine og reiser hjem der du har familie som kan hjelpe deg, for barnefaren hjelper jo ikke uansett!!

Og barnet ditt trenger jo en mor som ikke gråter og er sliten, er jo ikke det stakkars barnet sin feil at faren er umoden og udugelig!

 

[Anonym bruker]

Jeg er ingen ekspert - men er mannen din deprimert ?

 

Håper det ordner seg for deg (dere). :/

[Anonym bruker]

Nei, han er ikke deprimert, virker som om pengene er viktigere enn alt annet blitt. Har hatt noen runder om dette i hele sommer, han sa at nå som vi har barnet vårt, så trenger vi ekstra med penger. Jeg spurte hva som var viktigst for han; pengene eller familien, og han svarte familien, etter nesten 3 minutters tenking. Han beklaget det to dager senere og sa han bare var sliten av jobben, og gledet seg til en rolig høst og vinter hjemme med familien sin.. Og jeg trodde han, for han virket så oppriktig, men hadde han vært det, så hadde han vel ikke tatt på seg 2 uker med jobb nå?!

Det er så ille at ungen vår virket usikker på faren sin i dag, som om h*n slet med å kjenne igjen sin egen far :-/

 

HI

[Anonym bruker]

Vet bare ikke, familien min er veldig "familien først", de mener det er viktig at mor og far holder sammen for ungenes del, at man virkerlig skal ha prøvd alt før man gir opp et forhold. Jeg har vokst opp i den "troa", derfor er det ikke så lett å bare pakke å dra, når jeg vet vi ikke har prøvd perterapi eller noe.

Vet jo at familien vil kunne vise forståelse om jeg forteller alt dette som jeg har skrevet her, men vet ikke om jeg vil klare å fortelle det til dem, de forguder min samboer, for han tar seg så godt av oss økonomisk.

Jeg er "kun" 26 år, han er 31 år. jeg droppet ut av skolen før jeg fikk fullført utdanning, pga problemer med en lærer som ble for innpåsliten i "sexuell" berøringer, og har dermed måtte starte studier på nytt, da det er gått for mange år siden jeg droppet ut. Samboeren min sa at så lenge jeg er student, skulle han stå for det meste av utgifter, og det gjør han jo, men det er ingen grunn til å bli hos han, viktigere med en far til barna, enn en som kan spre penger i fleng :-(

 

HI

[Anonym bruker]

Hold an, ikke kast fyren på dør ennå! Kjøre vene så fort folk gir opp! (Sikter da til anonym over her!)

 

Du får prate ordentlig med ham en gang for alle og høre hvorfor han reagerer som han gjør i dette svangerskapet. Vær veldig tydelig på hva du trenger fra ham. Si også at å stikke av mid i en krangel er utrolig barnslig og uakseptabelt.

Prøv en stund til, er mitt råd, så kan det hende at den gode mannen dukker opp igjen.

Men skjønner at du er frustrert og lei, altså!

[Anonym bruker]

Har prøvd i nesten 8 månder å forklare hva jeg, og barnet vårt, trenger av han. Prøvd å få han til å fortelle hvorfor han oppfører seg så anderledes nå, og da sier han bare at det er viktig med nok penger til å forsørge familien, men med den intekten hans, så forsørger han vel oss og 3 barn til om det måtte være. Blir bare så frustrert..

Når han kommer hjem vil jeg spøre om han er villig til å være med i per terapi eller noe, kanskje det da kan være lettere å nå frem til han, og få han til å åpne seg mer.

Er første gangen jeg føler for å pakke og dra, er ikke av de som slenger ut om det så fort vi blir uenige. Og han vet jo ikke at jeg føler for dette nå heller. Kjenner jeg meg selv rett, så blir det vel noen "runder" til med alt av forsøk før jeg kan klare å gå ut av forholdet. Det er jo snakk om to barn her også.

Kanskje jeg kan ringe min mor, høre med henne om hun kan være hos oss de to ukene han er på jobb, da har jeg i det minste sikret meg litt hjelp, om han velger å ta presjektet samme pokker.

 

HI

[Anonym bruker]

Du kan ikke flytte til en annen kommune med barnet ditt uten samtyke fra faren likevel, så det er ikke så lett...

[Anonym bruker]

Jeg vet det, men så vidt jeg kjenner han (om jeg egentlig gjør det lenger) så ville han godtatt at jeg dro til hjembygda vår, der er hans familie også, det er der vi har røttene våre. Vi er enige i å flytte tilbake dit igjen om noen år, han må bare "sette sine spor" i firmaet, så de kan vurdere han som en av de som reiser ut i europa for å trekke til nye kunder, om han oppnår denne stillingen, vil han at vi skal bo der hjemme, så jeg og ungen(e) har mennesker rundt oss som er til god hjelp..

[Anonym bruker]

22:37 er HI

[Anonym bruker]

Ring din mor du, da får du både støtte og barnepass, og sikkert litt hjelp i huset?

Kan det være at han er veldig samvittighetsfull? At han har store problemer med å si nei til andre når han blir spurt om å ta på seg en jobb? Kan jo være at det føles vanskeligere for ham å si nei til en jobb, enn å krangle med deg.. noen har bare store problemer med å si nei...

[Anonym bruker]

han hadde vel denne jobben når dere ble sammen?? Mange nordsjøarbeidere har helt sikkert koner med risikosvangerskap hjemme, men de kan jo ikke la være å jobbe av den grunn. Mange er veldig opptatt av og tjene penger osv, men dette er jo noe en som regel vet om før en velger å fa barn med disse mennene.

Jeg pleier å reise på "ferie" hjem til mine foreldre når mannen er borte. Synes det er helt topp, og fungerer utmerket.

 

Det dere bør fokusere på, er jo hvordan han bruker tiden når han er hjemme. Snakke ordentlig ut om ting. Kanskje han bør få muligheten til å ha en hel dag alene med barnet deres? Ser for meg at det er du som gjør alt med barnet, og at han rett og slett ikke vet hva han bør/skal gjøre. La han få mer ansvar, og finne ut av ting på egenhånd. Men ikke vet jeg. Synes alt for mange går fra hverandre for lett. Om du fremdeles har følelser for han, ville jeg ha prøvd litt til.

[Anonym bruker]

Nei, det hadde han ikke, han fikk den da jeg var 3 månder på vei med første barnet vårt.

 

Han har fått tilbudet tidt og ofte, om å ha ungen alene, jeg er bedt bort på "jentekveld" med venninner ol, men det ender alltid med at han ikke har tid likevel pga jobben, da er det som regel slik at jeg får beskjeden når jeg er på vei ut døra. Han var hjemme de 3 første ukene med ungen og meg, og fikk en del tid med ungen da, byttet bleier, ga mat (flaskebarn), badet ungen, la ungen for kvelden osv. Men etter de 3 ukene gjør han ingen av delene, virker ikke interesert. Om jeg ikke sier at bleier må byttes, så lar han ungen ha samme bleie på hele dagen, og når jeg sier den må byttes, så overleverer han ungen, og fortsetter å se tv.

Som jeg sier over her, så går jeg nok ikke fra han denne gangen, det er første gang jeg sitter med denne følelsen, så vet jo at det fortsatt er en del som kan prøves/gjøres før man ser forholdet som tapt. Følelser er det fortsatt, men merkbart mindre enn før vi fikk ungen vår, føler vi sklir ifra hverandre, da han stortsett er borte hele tiden, og prioriterer tv og venner fremfor oss når han er hjemme.

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, det hadde han ikke, han fikk den da jeg var 3 månder på vei med første barnet vårt.

 

Han har fått tilbudet tidt og ofte, om å ha ungen alene, jeg er bedt bort på "jentekveld" med venninner ol, men det ender alltid med at han ikke har tid likevel pga jobben, da er det som regel slik at jeg får beskjeden når jeg er på vei ut døra. Han var hjemme de 3 første ukene med ungen og meg, og fikk en del tid med ungen da, byttet bleier, ga mat (flaskebarn), badet ungen, la ungen for kvelden osv. Men etter de 3 ukene gjør han ingen av delene, virker ikke interesert. Om jeg ikke sier at bleier må byttes, så lar han ungen ha samme bleie på hele dagen, og når jeg sier den må byttes, så overleverer han ungen, og fortsetter å se tv.

Som jeg sier over her, så går jeg nok ikke fra han denne gangen, det er første gang jeg sitter med denne følelsen, så vet jo at det fortsatt er en del som kan prøves/gjøres før man ser forholdet som tapt. Følelser er det fortsatt, men merkbart mindre enn før vi fikk ungen vår, føler vi sklir ifra hverandre, da han stortsett er borte hele tiden, og prioriterer tv og venner fremfor oss når han er hjemme.

 

HI