Noen som kan gi en trist sjel noen råd?

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd endel vonde og tragiske ting de siste årene.Har blant annet mistet min mor,har en far som har uhelbredelig kreft og sliter fryktelig med ufrivillig barnløshet(får mest sannsynlig aldri barn).Problemet mitt er at det virker som om ingen av veninnene mine bryr seg eller har noen medfølelse.De vet hva som foregår,men det kunne tydeligvis ikke brydd dem mindre.Dette er veninner fra tidlig barndom og det sårer meg fryktelig.Jeg er heldigvis lykkelig gift med en snill og forståelsesfull mann,men savner veninnene mineJeg tenker masse på dette og det tar fra meg nattesøvnen...har jo endel å tenke på.Er 34 år,så det er jo ikke så enkelt å bare få seg ny venner.Er det noen som har noen råd til meg?

[Anonym bruker]

Uff, blir helt kald av å lese innlegget ditt. Det er jo alles største skrekk, det du har opplevd. Skjønner godt at du er skuffet over vennene dine. Kan det tenkes at de 'skremmes vekk'? Altså at de blir redde når alvorlige ting som dødsfall og kreftdiagnoser plutselig kommer nær? Har du fortalt noen av dem om skuffelsen din? Jeg tror ikke noen av dem mener å være dårlige venner, de vet kanskje bare ikke hvordan de skal forholde seg. Det kan iallefall være en forklaring, men noen unnskyldning er det jo ikke.

Sender litt love i din retning, kjære deg.

[Anonym bruker]

Mitt råd er å bruke venninner til venninner og bearbede alt du sliter med hos psykolog. For mange kan din situasjon virke skremmende og det gjør at folk trekker seg unna. Jeg har selv opplevd det, men i en annen setting en deg selvsagt.

 

Så min anbefaling er:

Ta det første skrittet med kontakt. Vis at du fremdeles er deg.

Finn en psykolog som du kan få hjelp til å sortere i "skuffene" i hodet.

 

[Anonym bruker]

Jeg støtter rådet til hun over, skaff deg professjonell hjelp og la venninner være venninner.

Jag har en venninne som har opplevd mye av det samme som deg. Jeg er utrolig glad i henne, men hver gang vi er sammen dreier samtalen seg KUN om hennes ulykke, og det gjør dessverre at både jeg og flere andre venninner trekker oss litt unna. Synd, men slik har det blitt.

 

Kanskje venninnene dine prøver å muntre deg opp med å konsentere seg om andre ting når dere er sammen?

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal følge rådene du får her, og så vil jeg bare ønske deg lykke til!!!! Dette GÅR bra =)

[Anonym bruker]

Tja, jeg er annie Nr en og er bare delvis enig i "psykologsvarene". Gode venner er vel der i vonde tider også. Men utover det er det kanskje ikke dumt å skaffe seg en psykolog, for du har virkelig opplevd mer enn de fleste på kort tid.