Hvilke tanker har du om å få et barn med Downs symdrom? u/t

[Anonym bruker]

...

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke ønsket det eller villet det. Selvsagt kan man ikke gardere seg mot sånt, men det hadde medført en stor sorg for meg og en vurderign av om det var interessant å beholde barnet.

 

Jeg har mye erfaring med barn med Down og ønsker det ikke på noen måte.

[Anonym bruker]

Jeg er redd for å få et barn med downs syndrom.

Ikke fordi jeg ikke ville ha elsket barnet, for det hadde jeg garantert gjort.

Men, for at de fleste med downs syndrom har " ekstra" sykdommer med seg.. Og at det hadde vært mye mer jobb

[Anonym bruker]

Det er jo ikke noe man ønsker seg, de fleste håper vel at barnet sitt er frisk.

Men om det skulle vise seg at fosteret hadde Downs, så måtte vi vel tatt det der i fra, man kan ikke forutsi om man vil klare å bære frem barnet eller ikke. Om det ikke oppdages før etter fødselen, så må man jo bare gjøre det beste ut av det, ville vært et hardt slag, men er viljen der, så vil det jo gå.

[Anonym bruker]

Jeg har en søster med Downs. Jeg ser jo at hun aldri vil kunne få det livet som jeg og mine andre søsken har. Videre er det usedvanlig mye jobb, man har et lite barn resten av livet. Ofte opplever mann også å overleve sine egne sitt eget barn, da folk med Downs sjelden blir mye mer en ca 50 år.

SÅ det ville vært en sorg å fått et barn med downs. Sorg over at live vårt ikke kommer til å bli som man hadde trodd, og en sorg over et barn som ikke kan oppnå det man ønsker for sine barn, som å kjøpe hus, gifte seg, komme inn på gode skoler, reise jorda rundt, og få sine egne barn...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Etter å ha jobbet litt med barn med Downs er jeg ekstremt takknemlig for at mine barn ikke har det. Nå skal jeg ikke ha flere barn, men jeg hadde nok tatt abort dersom jeg hadde fått vite at barnet hadde dette. Man kan aldri spå framtiden, og jeg kan ende opp med barn som blir så skadet at de blir mye mer psykisk utviklingshemmede enn en med Downs. Da vil jeg jo selvsagt fortsette å ta vare på barnet mitt og være like glad i det. Poenget er bare at om jeg kunne, ville jeg velge vekk å komme i en situasjon med et ekstra krevende barn.

 

Jeg kan vel legge til at jeg samtidig er veldig glad for at barna mine ikke ser ut for å ha vansker som AD/HD, Tourettes syndrom, generelle lærevansker osv. Hadde ikke vært mindre glad i dem om de hadde hatt noe av dette, men som lærer ser jeg hvor vanvittig mye både foreldre, og ikke minst tenåringene selv, strever med dette og kjenner jeg er takknemlig for å slippe.

[Anonym bruker]

Jeg hadde noen tanker om det da jeg gikk gravid, og de var ikke positiv.

Livet ville blitt ødelagt, jeg hadde aldri klart det!

 

Så kom barnet mitt da, 4,5 uker for tidlig, så liten, så perfekt... en liten time.

Tiden etter beskjeden er som brent inn i hjernen, dette kunne aldri gå bra!? Livet var ødelagt, jeg kunne/ ville ikke ta meg av dette barnet, ville ikke vedkjenne meg at dette var mitt barn, selv om mammahjertet sa noe annet langt, langt der bak...

Jeg ville sette barnet bort, rømme fra alt sammen og begynne på nytt.

 

Når jeg ser på mitt lille solbarn med de smale skrå øynene som ler mot meg hver dag, tenker jeg: Hvor dum går det an til å bli, dette er jo langt fra verdens undergang- jeg er verdens heldigste mamma ;o)

[Anonym bruker]

Fikk en liten klump i halsen jeg nå.. Godt å høre at du føler deg som verdens heldigste )

[Litj-Karin]

Hadde blitt glad jeg!

[Anonym bruker]

Det er så klart ingen ønskesituasjon, men jeg tenker at det kunne vært verre. Heller et barn med down syndrom enn ingen barn!

Mennesker med down syndrom er mye mer selvstendige i dag også i forhold til for noen år tilbake.

Trist å tenke på at man risikerer å overleve barna sine da :-(

[Anonym bruker]

jeg hadde blitt knust....