Har samfunnet blitt mer og mer egoistisk sammenlignet med foreldre/besteforeldregenerasjonen vår?

[Anonym bruker]

Tenker da på det med ekteskap, barn, forhold og singelliv. Leser stadig i lokalavisene at par feirer 30 og 40 års bryllupsdag, og de fleste foreldre av mine venner har vært gift eller samboer i mange mange år. De fleste i denne generasjonen har også fått barn før fylte 30 år.

 

Nå til dags hører man overalt - i aviser, her på forumet, og andre steder, at man bør "leve livet" til man er godt i slutten av 20-årene, ikke etablere seriøst forhold "for tidlig", det vil si på 2-3 år, ikke flytte sammen før om enda lenger tid, vente lenge med å få barn til man er "sikker" på forholdet, og at mannen ikke vil gifte seg, er da ikke noe fare siden de to bor jo sammen allerede. Likevel tar over 60% av alle samboerskap og ekteskap slutt etter noen år, ofte ganske fort. Dette til tross for den evinnelige ventingen med alt og "forsikringer" om at det er den rette.

 

Så, jeg lurer på om dere har noe mening om hvorfor det er blitt slik? Hvorfor var foreldre/besteforeldregenerasjon raskere ute med å finne kjæreste, flytte sammen, få barn og gifte seg, og holder sammen fremdeles? Dette selv om de fleste damene i forhold jeg snakker om har enten heltids- eller deltidsjobb ved siden av, så de er ikke økonomisk avhengig av mannen og derfor blir i forholdet sitt. Mange av foreldrene til mine venner viser også stor respekt overfor hverandre, og deres oppskrift (etter deres egne ord) er å nyte de gode tidene i forholdet, og avvente de dårlige i håp om at bedre tider kommer (noe det oftest gjør, de fleste forhold går i berg-og-dal bane).

 

Jeg selv ønsker en gang å finne meg en mann, gifte meg, få flere barn, og etablere meg på nytt. Mitt forhold til barnefaren tok dessverre slutt grunnet hans utroskap, voldelige tendenser og at han nettopp ville leve det glade singellivet mens han var gift, noe som selvsagt ikke fungerte. Da får jeg høre av mine omgivelser at jeg er patetisk, jeg må først være singel i en del år (noe jeg allerede har vært), ikke stresse med eventuell ny mann - la ham rote litt, være fri, date andre, og så velger han sikkert meg til slutt. Ikke "mase", nevne ordet forhold de første månedene/årene, og at det er helt fint å bo atskilt i mange år selv om man er sammen.

 

Så... vil ha synspunkter jeg

[Anonym bruker]

Dette har med holdninger og innlært vanskemestring å gjøre. De fleste i dag har skilte foreldre, vil jeg tro. Dette gir en grei løsning når en møter vansker selv i sitt forhold - en bare går.

 

Mine foreldre er et av de få par jeg vet som fortsatt holder sammen, og oppskriften er HARDT ARBEID. Det har jeg fått innprentet. Og mine foreldre er romantiske som få etter langt over 40 års ekteskap Min eks har dessverre erfaringen at DA GÅR VI. Og da hjelper jo ikke hva jeg har lært.

 

Det har blitt slik pga kvinnefrigjøringen, og retten kvinner har til eget liv. Ikke at det er negativt, men det er gjort litt på en feil måte. De tok ikke med mannen i ligningen, bare egne behov. 70-tallet gjorde mye godt, men også en del dårlig.

 

Det med når en flytter sammen og alt det der, har mindre betydning her. Det har med vilje til å kjempe som er avgjørende. MEN begge parter må ha samme tanke her, ellers er det dødfødt.

 

 

[Anonym bruker]

"Det har blitt slik pga kvinnefrigjøringen... Det er gjort på en litt feil måte. De tok ikke mannen med i ligningen, bare egne behov"

Kan du utdype denne litt? Hva ble gjort feil, og hva burde ha vært gjort annerledes for å ta mer hensyn til mannen i KVINNEfrigjøringen?

[Anonym bruker]

Mennesket har tatt sine valg med utgangspunkt i egoistiske behov siden tidenes morgen. Sånn var det i våre besteforeldres generasjon, i våre foreldres generasjon, og vi er også egoistiske i vår generasjon.

 

Det er bare behovene som er blitt annerledes.

[Anonym bruker]

Det var liksom KVINNEfrigjøring, uten tanke på at de kvinnene levde eller ville leve sammen med menn. Menn ble glemt helt til slutten på 90-tallet. Kvinner fikk kvotering innen mannsdominerte yrker(hva fikk menn her? Ble menn kvotert inn i kvinnedominerte yrker? nei), kvinner skulle være likestilt på arbeidsmarkedet(hva fikk menn her?), kvinner skulle få alt og alt som var.

 

Menn ble glemt, som om de ikke trengte noe for å klare å omstille seg til et samfunn av kvinner og menn på samme linje. Menn hadde lært hjemme(alle menn) at kvinner var kvinner, og menn var menn. Sånt lærer vi ikke våre barn i dag. Men samtidig forventer vi at sønner av eldre generasjoner bare skal forstå!

 

Hadde det ikke vært for opprøret til kvinner på 70-tallet, så hadde enda ikke kvinner hatt det vi nå har. Menn og arv der har vi glemt MYE i alt dette. Vi har bare forventet at de henger med.

[Anonym bruker]

Det var jo KVINNEfrigjøring nettopp fordi det var kvinner som var undertrykte. Det var kvinner som var den tapende part på alle arenaer, kun pga. sitt kjønn. Menn trengte ingen kvotering eller særordninger, de hadde plenty allerede.

 

Når kvinner blir likestilt med menn på arbeidsmarkedet, hvorfor trenger mannen noe ekstra som du sier? Da er det jo plutselig ikke likestilling lenger allikevel. Mener du menn skal ha fordeler i egenskap av sitt kjønn?

 

"Kvinner skulle få alt og alt som var"... Hva mener du? Hva fikk kvinnene som ikke mennene hadde?

 

At noen stakkars menn ikke har klart å følge med i svingene, vel, det får så bare være. Det er viktigere å ha et samfunn der menn og kvinner er likestilte, enn et samfunn der det ene kjønnet skal være mer verdt enn det andre slik at ikke enkelte menn blir forvirra.