Sette grenser for baby på 8 mnd

[Gjest]

Skal man sette grenser for babyer? I hvilke tilfeller, og hvordan viser dere at dere setter grenser?

 

På 8-mnd kontrollen hos helsesøster fikk jeg oppfordring om å sette grenser for dattera mi, at utprøvingen starter nå. Var når jeg var på tur ut døra så spurte ikke så mye mer, men tenkte litt i etterkant på hva helsesøster egentlig mente med det.

 

Det jeg kan komme på er mest ift å være bestemt på at barnet skal sove når det er natt, og ting de tar/putter i munn som man må ta fra dem hvis de ikke får spise på/leke med. Annet? Hva gjør dere andre i forhold til grensesetting av smårollinger på ca 8 mnd?

[Anonym bruker]

Hei!

har en sønn på 8 mnd og har begynt å sette litt grenser.. Han driver å spytter/spruter med tunga mens han spiser mat og da ser eg på han og sier nei bestemt... Usikker på om han skjønner det... kommer ofte ett lurt glis... men tenker att det kan være greit å lære kva nei er så tidlig som råd! Han hyler mye også-elsker å lage høye lyder.. med matbordet prøver eg å få han til å være roligerer!!

Er min første så eg har egentlig ikkje mye peiling på hvordan en skal sette grenser osv...

 

Men er i hvert fall der eg har behov for å si fra til han min!!

 

har også hele tiden vært bestemt på att når det er kvelden og me først har gått opp på soverommet skal han ikkje få komme ned igjen!! Han kan være sur fordi me har besøk f.eks og vil ikkje legge seg! En gang tok eg han ned igjen og sleit i 2 uker etterpå! Så da blir me heller på soverommet og trøster osv til han har sovna-roa seg!!

 

Er nok veldig heldig å ha en kjempegrei og tolmodig gutt som syns det meste er helt ok... Han er kjempelettvind!

 

[LilleBjella]

Det er vel og bra at de lærer tidlig hva nei betyr. Men jeg ville rådet deg til å kanskje allerede nå velge dine kamper. Hvis alt blir nei, så mister det sin betydning.

 

Vi sa bare nei (prøvde i hvert fall) når han gjorde noe som kunne være farlig i begynnelsen. Som stikke fingrene inn i kontaktene, ta på peis/ovn, velte glass, osv. Grising med maten hadde jeg bare ignorert. Og rost veldig når han var flink med bordet. Spesielt så tidlig.

 

[mammasgull:)]

Vi har lameller som går helt ned i gulvet, som vesla elsker å leke med. Sier strengt nei når hun tar etter dem, og tror faktisk hun har skjønt greia. Hun tror nok sikkert bare det er en slags lek da, siden hun smiler fra øre til øre når jeg er streng i stemmen, men når jeg ikke smiler tilbake pleier hun å krabbe en annen plass og finner noe nytt å leke med. Om hun går og plukker på andre ting jeg ikke liker, plukker jeg henne bare opp og legger henne en annen plass. Kan bli for mye "nei"i løpet av dagen ellers. (lamellene koster en del, så derfor vil jeg lære henne at de river vi ikke i, allerede nå)

Ellers snakker jeg bare strengt/forklarende til henne om hun tuller/sutrer veldig.

 

Har lest et sted at for hver gang en sier nei, skal en si ja seks ganger. Kan jo være en grei regel å følge.

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Synes denne er så bra (kopiert fra en gammel tråd her inne på DIB), om oppdragelse av 1-åringer ;

 

Her kommer sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det fler enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåringen igjen...

 

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

 

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den.

 

Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

 

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

 

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

 

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

 

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....

 

En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."

 

---

 

(Delvis sitat:)

Det ligger vel allerede i kortene at det å kjefte på ettåringer ikke har så mye for seg. De husker ikke hvor galt det vil gå til slutt, har problemer med å klare å tenke at hun skal la være før hun har begynt, og klarer ikke stoppe seg selv når de har begynt. Men man må jo drive med noe opplæring.

 

Det sparer likevel mange for mye slit å fjerne ting som er fristende eller farlige, ting som de ikke klarer å ligge unna. F.eks. kan man sette sperre foran bøkene i bokhylla, ta platene bort fra gulvhøyde de månedene dette står på. Og sette en stol eller noe større og tyngre foran stereoen på dagtid. Osv. Men barn er forskjellige. Noen trykker aldri på stereoen eller drar bøker ut av bokhylla, mens andre nesten ikke gjør annet. Å undersøke ting er en medfødt tilnøyelighet som barn har og det går over etter noen måneder.

 

Barnet ditt lærer mest av å se på deg og etterligne det du gjør, og ikke så mye fra det du sier. Og barnet tar mye lettere imot beskjeder (sett ned den vasen) enn forbud (du får ikke lov til å løfte opp vasen). Når du har sagt et par ganger "sett ned vasen" og ingenting skjer så går du bort og "hjelper" barnet å sette den ned (fysisk, helst uten å være sint) og sier "Sånn ja", "bra" eller noe liknende når det har blitt slik du ville. Å avlede er veldig effektivt. Utrop som "hvor er bamsen" virker veldig bra, når du ser at den lille er på vei mot TV, eller når hun gråter i frustrasjon fordi du har nektet henne å få noe. Gerhardsen sier til slutt at rådene er først og fremst ment som hjelp så ettåringene kommer gjennom dette klåfingrete stadiet uten for mye frustrasjon.

[*Lissi*]

Jeg løfter/fjerner datteren min på 8 mnd. vekk fra tingen/situasjonen. Sier nei rolig innemellom. Som regel sier jeg ikke så mye enda.

Ser enkelte foreldre sier nei til det meste. Sikker på at barnet tror de heter "nei" til slutt:-)