Hvordan var mødre før i tiden da? Når de hadde vett til å ikke sende barna sine i barnehagen fordi de ventet flere barn. ??

[Anonym bruker]

Mange sier at vi mødre ikke klarer å være hjemme med barna våre lenger og ta vare på dem og gi dem den stimulien de trenger, men hva mener dere med lengre??? Tror dere at mødre før i tiden satt på gulvet og lekte med 2 åringen og aktiviserte han konstant på dagen? Eller at de dro på åpen bhg eller i parken for at han skulle sosialiseres med andre barn? neppe,, Barna ble sosialisert med de andre barna i nabolaget da de var ute og lekte, mens mor gløttet ut av vinduet under klesvasken og matlagingen.

 

(sier ikke at alle var slik, men flertallet)

 

Da jeg var liten og dette gjaldt alle barna i mitt nabolag, ble vi ikke spurt om vi skulle gå ut for å leke litt. Mamma ble ikke med ute for å dytte meg på husken i timesvis eller sitte sammen med oss i sandkassen for å bygge sandkaker, Nei, det var mer slik; Nå skal dere kle på dere å gå ut. JEg roper når det er middag. Ikke noe spørsmål. Og det beste av det hele, VI LIKTE DET. Vi ville ut å treffe andre barn og leke med dem. vi hang etter storesøsken som prøvde iherdig å riste av seg innpåslitne småsøsken, eller noen ganger var vi kanskje heldige å fikk være med på leken.

 

Som visa om blåbærturen sier, vi tar med oss lillebror og kjellemann og mari, så går vi ut i skogen for det er så mye bær. Ikke noe spørsmål om Mamma kunne være med oss i skogen for å se etter blåbæra..

 

Hehe.. vet at jeg sikkert blir slaktet her nå, men jeg bare synes at denne curlinggenerasjonen har gått litt langt. Alt skal liksom dreie som om barna. Vi skal aktivisere dem, ta dem med på turer, vi skal legge til rette for sosialisering og vi skal gjøre alt for dem. Det er en skam om vi ønsker tid for oss selv, for det har vi jo valgt bort med å få barn. Og hva feiler det kvinner som ikke ønsker å ha små barn med lubbne fingre som går og klasser og drar utover leker på stua når vi skal ta helgevasken??

 

Barna har ikke vondt av å være borte fra mamma og pappa og lære seg og bli selvstendige mennesker. De har det ikke grusomt i barnehagen hvor de får leke med jevnaldrende barn istedet for å hjelpe mamma og kaste bæsjebleier i søpla fra den skrikerungen som kom for noen mnd siden og tar opp all deres tid.

[Anonym bruker]

Før var det slik at barnehagene ikke ga plass til barn under 3 år så da hadde foreldrene ikke noe valg. Hadde de hatt valget så ville de kanskje valgt å sende barna i barnehage?

Selv var jeg hjemme med morfar da jeg var liten for mamma måtte jobbe.

[Anonym bruker]

hehe... du blir ikke slaktet av meg

 

Eneste forskjellen om jeg skulle fortalt dette, er at jeg var storesøster som iherdig prøvde å riste av meg lillesøster(som er 3,5 år yngre enn meg)

 

OG vi hadde hjemmeværende mor, som vasket og styrte på hjemme hele tiden. Nedvask av hus minst 2 ganger i året, storvask hver fredag, hjemmelaget mat fra bunnen HVER dag(+til høytider), sying og lapping av klær til alle oss barna.

 

Husker hun av og til leste for meg på sengekanten. Knerten, Aurora og slike bøker. Og så hjalp hun oss med lekser. Men leke? næææh.... Det husker jeg ikke noe av..... hun hentet oss om kvelden, når hun mente vi var ferdig å leke for dagen, men det var det

[Anonym bruker]

13:58 : Samme her. Jeg måtte alltid passe på lillebror (4 år yngre) fordi mamma aldri hadde tid. Hun vasket, ryddet, bakte, lagde mat, sydde, strikket, lagde mer mat osv. hele dagen, hver dag, hele året. Leke? Nei, det hadde hun ikke tid til. Vi ungene fikk være ute og jeg måtte passe lillebror. Og slik var det for de andre ungene også. Vi som var eldst var barnevakten på dagtid og passet de små.

[Anonym bruker]

Dette innlegget skriver jeg under på HI! Skrev et lignende innlegg her for ikke så lenge siden under tittelen "Til dere som tror at foreldre brukte mer tid på barna sine før", eller noe i den duren.

Folk er ganke lettvinte når de romantiserer fortiden. Hvis vi går tilbake til 70-tallet f.eks, da jeg vokste opp, brukte foreldre i gjennomsnitt 20 minutter på ungene sine daglig, ifølge forskning. Og likevel: De færreste i min generasjon føler noen form for savn eller tap.

Vi ville ikke ha de voksne med i leken. De skulle være stødige, trygge voksne vi kunne løpe til med skrubbsårene våre, de skulle ikke være lekende barn. Leken var vårt eget, hemmelige barndomsparadis.

[Anonym bruker]

Dette stemmer nok godt, men det var jo også problemer i forhold til det. En gutt jeg kjente frøs mesten i hel fordi ingen turde å si at de hadde bundet ham fast i et tre i skogen bla. En veninne druknet nesten i en bekk ol. Min mor ble sett på som overbeskyttende fordi hun gjorde det til sin bissniss å vite hvor vi var i stedet for å sende oss ut klokken ni og hente oss inn 16.00...

 

Mobbere hadde frie tøyler osv.

[Anonym bruker]

Liker!!

[Anonym bruker]

Det er jo helt i orden at man skal vite hvor barna er fra tid til annen, og poenget med innlegget var ikke at vi skal sende ut barna våre å la de ta vare på seg selv resten av dagen heller, men at det må være mulig å finne en mellomting. Vi trenger strengt tatt ikke å gi all vår tid til barna bare fordi vi har valgt å få barn. Vi må ikke sitte på gulvet å leke med 2 åringen som går hjemme med mamma i flere timer hver dag. Alt med måte er nok moralen min. Har sett for mange innlegg her inne hvor mange skriver: Hvis du ikke har tid og overskudd til å leke og ta vare på barna dine selv, så kan man la være å få barn. Vi får da jammen meg ikke barn bare fordi vi har lyst til å legge livet vårt på hylla. Vi får barn fordi det er en biologisk prosess og formere seg, og hos kvinner spesielt blir dette et instinkt som slår inn slik at vi får lyst på barn. Men det betyr da ikke at vi ikke kan unne oss alenetid, eller at vi ikke kan ta øynene av barna i noen minutter/timer i løpet av dagen.

 

[Anonym bruker]

Signerer denne hi Jeg hadde det også slik, og er født i 84

 

Endelig er det noen som kan få sagt det!!

[Anonym bruker]

Til 14:34

 

Ja, men da er det vel ikke så galt med barnehage til eldste når der kommer søsken Ikke alle har bare 1 år mellom barna, vet du

 

På 70-tallet hadde heller ikke hjemmeværende mødre tid til å springe etter avleggerne hele dagen. De som var fra 3-4 år var ute alene med venner, de. Med en mor som kikket ut jevnlig.

[Anonym bruker]

14:11: det ser jommen meg ut som om det er flere som romantiserer fortiden. Du skriver "De færreste i min generasjon føler noen form for savn eller tap.Vi ville ikke ha de voksne med i leken. De skulle være stødige, trygge voksne vi kunne løpe til med skrubbsårene våre, de skulle ikke være lekende barn. Leken var vårt eget, hemmelige barndomsparadis."

 

For det første generaliserer du noe helt vanvittig. De færreste? Åssen veit du det?

 

Og for det andre, "Leken var vårt eget, hemmelige barndomsparadis"? Hallo! Ja, det var kanskje det innimellom, men - og jeg kan bare snakke for meg selv, jeg vil understreke det - jeg husker da virkelig at jeg syntes det var ekstremt stas de gangene mamma og pappa tok seg tid til å leke med oss. Sånn jeg husker det var det ikke særlig ofte, men det varierte vel da som det varierer nå. Ikke minst vil jeg tro opplevelsen av dette varierer med alder. Om du er 7 og blir satt til å passe lillebror på 4, tror jeg ikke det nødvendigvis er snakk om noe "hemmelig barndomsparadis". Om du derimot er 12 og får lov til å løpe rundt på byggefeltet i skumringa, kan det godt være det er både paradis og hemmelig. Eller det motsatte, dersom man opplever mobbing eller annet slik det er vist til over her.

 

Poenget mitt er at du romantiserer akkurat like mye som dem du kritiserer for å romantisere.

[Anonym bruker]

Vet du hva, 15.19? Jeg skal gi deg den. Det var enorm generalisering fra min side.

Jeg retter herved setningen opp i tråd med den opprinnelige intensjonen min: "De færresete jeg kjenner fra min generasjon ... "

 

Skulle jeg komme over undersøkelser som sier noe objektivt om saken, legger jeg ved link.

 

Det siste avsnittet ditt skal jeg ikke gripe fatt i, da jeg ser at det dreier seg om et tolkningsspørsmål. Kort sagt: Du tolket meg ikke helt riktig.