Hva hadde dere gjort? Har tenkt og tenkt i åresvis...:/

[Anonym bruker]

Har vært sammen med mannen min nå i 8 år. Men de siste par årene har kjærlighets følelsene mine for han forsvunnet. Har ikke lyst til å kysse han, ta på han, ha sex med han...blir irritert over det meste han sier, og klarer ikke ha en samtale med han. Vi har blitt enige om å prøve..og ja, nå har vi prøvd i flere år..men følelsene mine er IKKE der de skal være Men vi har det fint sammen som en familie, han er en utrolig flink pappa til barna, og flink i hjemmet, ja rett og slett så er han en perfekt mann..men JEG har ikke følelser på DEN måten lenger. Føler at jeg ødelegger hele familien om jeg går ifra han... Dette sliter veldig på meg, og den siste mnd har det toppet seg. Jeg er helt uttafor, har gått ned 5 kg på 4 uker, og har bare lyst til å sove.. Hva gjør jeg?? Jeg vet vel egentlig at jeg bør gå ifra han,men... Uff! Trenger noen trøstende ord, og noen råd...:/

[Anonym bruker]

Jeg har dessverre ingen råd å komme med. Utenom at du må tenke på deg selv også!!

 

Lykke til med valget!

[Anonym bruker]

Har det på noe av den samme måten.

Har kommet fram til at man vet hva man har, men ikke hva man får, og han er en fantastisk mann og pappa. Har da valgt å bli da han ellers er alt jeg ønsker meg.

Det er best for oss som en familie, vi er utrolig glade i hverandre og følelser kan komme tilbake.

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra min samboer da jeg hadde det slik, vi var sammen i 7 år og jeg hadde ikke de rette følelsene for han de siste årene. Vi har et kjempegodt forhold idag, som venner.

 

Jeg fikk det utrolig mye bedre etter jeg dro. Ikke med en gang, for jeg slet med dårlig samvittighet og angst for å være alene, men etter et halvt år så begynte jeg å blomstre opp og 2 år etterpå fant jeg mannen i mitt liv.

 

Jeg valgte å dra så tidlig som mulig siden vi hadde ei datter og jeg ville at hun skulle slippe å gå igjennom "skilsmisse" når hun var større, så hun husker ikke at jeg og pappa har vært kjærester. Hun sier at jeg og pappa er søsken hun, for vi sier det til henne at vi elsker hverandre som en bror og søster, ikke som kjærester. Derfor kommer vi alltid til å være venner.

[Anonym bruker]

Det går opp og ned her i verden! Sånn er det bare. Jeg synes du skaylder både deg selv, ungene og mannen og forandre innstilling. Søk gjerne hjelp, men ikke fortsett i det samme sporet du er i nå. Du har allerede bestemt deg (høres det ut som) for at slaget er tapt, du høres ut som om du har gitt opp uten å prøve. Og det er feigt!

[Anonym bruker]

Jeg synest ikke man kan si at jeg ikke har prøvd, når jeg har blitt i forholdet i 2 år og hatt det sånn... Vi har jo prøvd nå, i 2 år! Vet ikke hvor lenge det er vanlig å "prøve" jeg, men... Føler nesten at jeg har bestemt meg, ja..men det er fordi jeg ikke kan gå sånn lenger. Jeg blir jo helt ødelagt. Og jeg synest faktisk det er feigere å bli, bare fordi man er redd for å bli alene, og "kun" skal tenke på alles beste... Kan man leve i et kjærlighetsløst forhold resten av livet?...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg vet hva jeg hadde gjort og hva jeg gjore når jeg var i samme situasjon som deg. Jeg gikk, men brukte 3 år før jeg klarte å gå. Men jeg hadde det på samme måte som du, klarte ikke å ta på han, ha sex med han var uaktuelt, jeg unngikk han fysisk og tente ikke på han mer. Han var som en bror for meg enn en kjæreste. Og dette tappet meg så mye for energi, var så ufattelig sliten og manglet krefter. Omsider klarte jeg å gå og det var det lureste jeg noengang har gjort. Har ikke angret en eneste dag, det eneste er at jeg ikke gikk mye før. For både han og jeg hadde fortjent å begynne ett nytt liv så lenge før istedet for å sitte å tviholde på noe vi begge viste ikke ville fungere. Når jeg hadde sagt fra til han og tatt et valg følte jeg at 1000 kg var borte fra skuldrene mine og jeg ble så mye gladere. Fikk kommentarer på dette etter at jeg hadde flyttet, at jeg så så mye gladere ut. Og jeg var jo det også

 

Ser at mange ber deg om å bli. Men se for deg 1 år frem i tid, 2 år, vil du klare å leve slik som nå? Vil du klare å snu følelsene dine for han? For det er du nødt til om du skal være sammen med han. Ingen fortjener å være i et forhold uten følelser, hverken du eller han. Tenk på deg selv, ikke på alle andre. Var her jeg feilet, jeg tenkte på hva alle andre ville tenke. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver og dessverre tror jeg du vet hvilket valg du har allerede har tatt. Nå må du bare gjennomføre det valget, er det som er vanskeligst. Men det går bra Ønsker deg masse lykke til!

[Anonym bruker]

Okei nå må dere forstå litt!!

 

Å holde sammen pga ungene er å overlate altfor mye ansvar til noen som ikke har bedt om å bli født. Om mine foreldre hadde kommet til meg å sagt at vi kun var sammen pga dere så hadde jeg blitt knust!

 

Barn vet og merker mer enn vi tror!! Når mamma har det bra så har de det bra og det samme med pappa.

 

Synes du det er rett ovenfor din mann å bli i et forhold du vet ikke funker lenger? Det er det absolutt ikke!!!

 

Om ungene ikke ser at dere er kjærlige som å kysse å kose på hverandre så lærer dere de at sånt ikke er naturlig og de vil selv stille spørsmål til hva kjærlighet er..

 

Bli voksen sier jeg!!! Det beste for dere alle sammen er å skille lag før dere ender opp med å hate hverandre og i tillegg ha unger som er utrygge. Et brudd vil alltid være vondt,men dere kommer sterkere ut av det og når dere ikke får frem det beste i hverandre så er det ingen vits i å gå rundt grøten lenger.

[Anonym bruker]

Hva med å jobbe for forholdet, slik man gjorde før i tiden. Det er mye en kan gjøre for å få tonen tilbake.

Jobb for familien din, sier nå jeg.

[Anonym bruker]

Det hjelper ikke å bare bli, dere må få hjelp til å endre på ting. Gå i parterapi! Dere har festnet i et mønster og du irriterer deg bare over ham. Dette er jo ikke uvanlig, men heller ikke umulig å få snudd. Hvis han ellers er en flott mann og pappa ville jeg ikke ha gitt opp før jeg hadde prøvd parterapi.

 

Det å bli i to er ikke å gjøre noe for å løse opp i problemene... ei heller å tvinge seg til å kysse, føle begjær e.l.

 

En skilsmisse knuser noe grunnleggende både i dere voksne og i barna, noen kan leve fint med det, men for andre blir det et stort sår... Vet at dette ikke er noe skilsmisseforeldre vil høre, men av egen erfaring som skilsmissebarn og med mange venner som også har slitt etter skilsmisser både som barn av og som voksne (selvfølgelig sliter ikke alle!) er det verdt å ha med i betraktningen.

 

Lykke til :-)

 

[Anonym bruker]

å tenke og tenke hjelper lite. Hvis du i tillegg prøver å tvinge deg til å føle noe du ikke føler hjelper det enda mindre.

 

Jeg synes du burde ta kontakt med familievernkontoret og få med partneren på parterapiet. Da kan dere få funnet ut i roten til at følelser har dødd ut og blitt borte og fått forandret på satte mønstere.

 

Før dere har fått hjelp utenifra i ihvertfall i ett år ville jeg ikke ha tenkt på å gå.... en skilsmisse er en stor belastning, ikke minst for barna!

 

Du skal ikke tvinge deg til å føle noe du ikke føler, men ta deg selv seriøst og ta tak i problemene. Samtidig så har du valgt å få barn med denne mannen og ønsker vel å kunne tilby dem en trygg borg å vokse opp i?

[Anonym bruker]

Har dere aktivt prøvd å få tilbake en gnist, eller har du bare vært der i to år og sett om det ble bedre sånn helt av seg selv? Synes dere bør prøve å få hjelp utenfra før du bestemmer deg. Det virker kanskje håpløst, mengresset er ikke nødvendigvis grønnere på andre siden og det høres ut som om mannen din har mange gode kvaliteter - det er ikke lett å finne en god mann heller (og ihvertfall ikke en som i tillegg er pappa til barna dine - han er det faktisk bare én av )

 

Lykke til!