Jeg må bare gi gi gi gi gi gi... og andre bare tar tar tar tar! Jeg har et stort ønske om å KUN ha meg selv (+barna) og tenke og ta vare på!!! Jeg er dritt lei alt og alle, faen i helvete!

[Anonym bruker]

Jobb, mann, hus, "venner", + jeg er syk... det flommer over! Holdt på å besvime da jeg syklet hjem fra jobb i går, jeg fikk et enormt press i meg (vondt press), jeg er lei meg, oppriktig - og det merkligste er jeg vet ikke helt hva det er som gjør meg så opprørt!

 

Jeg blir psykisk og fysisk uvell av andres MAS! Jeg vil ikke ha noen ønsker om hva folk ønsker fra meg, jeg vil være i fred!!!! Jeg vil kose meg selv, jeg vil kose meg sammen med barna - jeg vil ikke ha andres "krav" hengende over meg. Blir dårlig av det! Kjenner det bare bygger seg mer og mer opp i meg!!!!!

 

Min mann og, jeg vil bare være i fred fra han. Energi-vampyrer, han og ANDRE! Jeg vil IKKE ha sex med han, jeg vil ikke rydde etter han, jeg vil heller ikke hjelpe han eller synes syndt på han når han er syk og div!!!

 

Så hva gjør dette meg til? EGO!!!???!!! Javel, da ER jeg ego da (( Jeg orker faen ikke mer!!!! Jeg vil være i fred (sammen med mine små to søte snille herlige barn).

 

 

Har foresten bygget seg opp over tid dette her (over 1 år kanskje), men nå.... vet jeg ikke hva jeg gjør snart! Får jo "anfall" etter en arbeidsdag... ikke normalt!

[Anonym bruker]

Det høres ut som du trenger en god klem og en LANG pause - start med et legebesøk. Så kan han sykmelde deg fra det du KAN ta pause fra, nemlig jobben.

Ta følelsene dine på alvor, dette er ikke bare litt sliten. Dette er nærmere avsvidd (ikke utbrent, da finnes det ikke rester å berge...).

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Takk for det du.... jeg får bare helt fnatt! Jeg vil være i fred, fra alt og alle (ikke barna). Det kan være så lite som at min snille mann spør om jeg kan hente noe å drikke til han - så føler jeg meg nærmest "Brukt". Idiotisk, men når jeg ikke orker hente et glass vann til meg selv en gang - hvorfor i helvete skal jeg hente til han. Jeg sier det selvfølgelig ikke til han, henter fint et glass med noe å drikke til han - siden jeg IKKE klarer å si nei uten få få super dårlig samvittighet!

 

Alt tømmer meg for energi, en dag på jobben tar helt knekken på meg. Jeg blir så sliten jeg klarer ikke grine, snakke eller noe... jo, foresten -. jeg SPISER!!!! Masse spiser jeg, selv om det smaker dritt! Må bare fylle på på på!!!! Ja, jeg trøstespiser jo... uten at jeg vet hvorfor da.

 

Takk for svar, godt å lufte tanker/humør litt i kveld kjenner jeg!

[Anonym bruker]

Har vært der du er nå i perioder.

Du må ta tilbake deg selv og sette grenser. Men først trenger du hvile og tid til reorientering.

[Anonym bruker]

Blir veldig glad om du forteller litt mer... Jeg aner ikke hvordan jeg skal "hente meg inn igjen"...

 

Jeg kjenner bare jeg er fulll av ett eller annet vondt Holder på å eksplodere av vonde følelser!!!!

[Anonym bruker]

Vet du hva? Dette innlegget kunne jeg skrevet rett før sommeren. Jeg ble pluselig akutt syk(ikke fordi jeg var utslitt, men pga en hissig bakterie). Jeg ble lagt inn på sykehus og ble liggende i flere uker. Og hva skal jeg si? Selv om det var slitsomt å være så syk, så var det deilig å være for meg selv! Lå i tillegg på isolat så fikk ikke ha besøk av noen. Savner barnet mitt noe vanvittig men slapp alt mas fra alle andre. Mannen måtte ta av seg hverdagen(han klaget etterpå hvor slitsomt det var, jaaa kanskje du nå skjønner hvorfor jeg ofte er sliten).

 

Når jeg kom hjem fra sykehuset meldte jeg meg ut av det sosiale livet og mannen måtte stå for store deler av husarbeidet. Sakte men sikkert tok jeg tak i hverdagen igjen, men på MINE premisser. Jeg har klart å sette foten ned. Jeg tar ikke lenger alt husarbeidet, jeg forventer og krever at mannen bidrar mye mer enn før. Jeg lar meg ikke lenger bruke av venninner som trenger en "psykolog" dag som natt. Har nok fornærmet en del folk i det siste, men det får være så.

 

Jeg råder deg til å ta tilbake livet ditt! Si mer nei, det passer ikke. Krev mer av mannen din osv. Ingen takker deg for at du er altmuligkvinnen.

[Anonym bruker]

1. Du trenger en sykemelding. Lengre enn to uker.

2. Du trenger det som før i tiden ble kalt "husmorferie". En uke eller to helt for deg selv et eller annen sted du foretrekker. Hvis det gir deg mer energi å ta med ungene, så la det bli deg og ungene.

3. Når du har fått pusten tilbake, er det lettere å planlegge de grepene du må gjøre i hverdagen for å kunne fungere.

[Anonym bruker]

Kunne skrevet dette selv!

Det jeg gjorde var rett og slett å gi beskjed til de rundt meg om at jeg har stilt opp for alle andre i alle år uten å få noe tilbake! Det var en dag som var viktig for meg, det ga alle rundt meg blanke i. Ga beskjed om at jeg er lei av å gi å gi å aldri få noe tilbake. Fikk faktisk høre at det var greit å forståelig.

 

Noe jeg derimot ikke har gjort er å sykemelde meg fra jobb, men jeg er nær ved å gjøre det! Funker ikke i hverdagen!

Høres ut som at du kunne ha godt av sykemelding. Kanskje tilogmed dra bort en helg med venninner for å bare kose deg å slappe av.

[Anonym bruker]

Takker for svar alle sammen. Har snakket med legen, han sier jeg burde sykemelde meg 100% over lengre tid, han er ikke fastlegen min, men en overlege jeg har i forhold til kronisk sykdom.

 

Men, det er ikke lett.... har ny jobb og greier, kan ikke bare sykemelde meg over lengre tid sånn. Men skal roe meg, si nei til ALT fremover, bare jobbe og være hjemme og kose meg med de små. Har sagt i fra til mannen min hvordan jeg føler og har det, han er forståelsefull som vanlig... <3

 

hilsen HII

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om mitt liv også.

Da er så godt å få noen tips om hvordan man kan tas tilbake hverdagen sin!!

 

Det skal være min oppgave frem til jeg begynner å jobbe igjen i nov, jeg skal finne meg selv igjen!!