Jeg er på randen av nervøst sammenbrudd!!! Tror ikke jeg takler de tre barna mine!

[Anonym bruker]

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Tror det beste for alle hadde vært om jeg bare hadde stikki fra alt og alle!

 

Har tre barn. 5 år, 2 år og 17 dager.

 

2-åringen trasset som bare det. 5-åringen er i en slags "pre-pubertal" tilstand. Og babyen gidder rett og slett ikke å sove. Jeg jobber hele dagen med å få han til å sovne.

 

Hver eneste kveld ved leggetid er det trassing fra 2-åringen. Og 5-åringen hører ikke etter!! Hver eneste kveld ender i tårer... Både hos meg og barna.

 

Jeg sover ikke på nettene pga babyen som er urolig og har stort sugebehov men nekter smokk! Bare puppen som gjelder.

 

Jeg er så ekstremt sliten!!!! Fatter ikke hvordan jeg skal klare dette med tre små barn!!!!!!

 

I kveld toppet det seg!!! Jeg sa masse stygge ting som jeg egentlig ikke mener! Elsker jo barna mine overalt på denne jord!!

 

Nå bare gråter jeg. Klarer ikke å slutte. Aner ikke hvordan jeg skal gripe an ting eller hvor jeg skal starte!!

 

Hvordan i h... skal jeg klare å følge opp tre barn??!

 

Ja, jeg har en mann inne i bildet, og han gjør sitt beste. Men alle tre barna er ekstremt mammadalter, så det meste faller likevel på meg...

 

Nå har jeg så ekstremt dårlig samvittighet overfor de skjønne barna mine. Tenker at de sikker hadde hatt det bedre uten meg...

 

Jeg er en person som aldri har likt å gråte foran andre, og jeg tror heller aldri mannen min har sett det.

 

Nå ligger jeg på gulvet inne hos de to største og tårene bare triller... Vet ikke hvordan jeg skal klare å gå ned til han og vise min tilstand...

 

Han har babyen sovende på fanget, og snart våkner han vel og skal ha pupp igjen...

 

Jeg er så JÆVLIG sliten!!!!!!

[Anonym bruker]

Hei.

 

Be mannen din om hjelp med en gang. Ring venner og familie og fortell hvor sliten du er. Tre barn er TØFT!! Jeg vet hvordan du har det.

 

Mine er "store" nå , 2,2 og 4 men det var TØFT da de to minste var små.

 

 

Skjønner deg så godt!!

 

Klem!!

[Anonym bruker]

Huk inn en venninne eller et familiemedlem og kom deg ut på en lang gåtur med ipoden og noe bra musikk. Så tar du en lang dusj og legger deg ned og slapper av. La huset flyte. Prøv å sove litt på dagtid. Ikke slite deg du, det har ingen av dere god av.

 

Jeg skjønner også hvordan du har det, gikk i koma i 3 år, jeg....husket ikke hvilken dato barna hadde bursdag, hvilken årsmodell bilen var, hvilken side av veien jeg skulle kjøre på, hvilken dag det var... sov ikke en natt på 3 år, minstemann var våken hvertfall 5 gager hver natt, og hele søvnmønsteret mtt ble ødelagt. Men det fine er at DET GÅR OVER..... Nå er vi over kneika og minstemann har rundet 4 år og du verden så deilig det er nå.

 

Få litt tid til deg selv. Det har både du og barna godt av. :-)

[Turtelduen]

Hei!

 

Som 5 barnsmor skjønner jeg deg veldig god!

Har du noen i bhg?

 

Min løsning har vært at dem har begynt i bhg ved 2-3 års alderen, så får barna aktivisert seg og kommer hjem til en mor som er klar for dem. Også har jeg og de minste slappet av hjemme som best vi kan.

 

Huset har fått vært i fred i den værste tiden. Kan ikke gjøre både og.

 

Kanskje droppe fullamming også, så kan du få deg et avbrekk?

Vet hvor en sliter med dårlig samvittighet om en slutter helt med pupp, men det kan være en god ide...?

 

Du må nødt til å få litt avlasning i form av litt alenetid, kanskje du og mann og baby kan ta en helg eller noe?

Det hjalp meg da jeg knakk helt etter 5 mann... To helger etter hverandre med bare babykos og mannekos gjorde at jeg kom meg i rett kjøl igjen. :-)

 

Lykke lykke til!!

[Anonym bruker]

Kjære HI! Jeg vet akkurat hva du går igjennom. Har 4 barn, og de tre minste er 5år, 3 år og 8 måneder. En baby som sover 10 minutter av gangen (har gjort fra dag 1, og gjør fortsatt), og de på 3 og 5 krangler og slåss så busta fyker VELDIG ofte, særlig nå etter å ha hatt så lang ferie. Virker som om de rett og slett er lei av å være oppå hverandre. Den eldste er i puberteten, med alt som følger med. Det kommer til å ende med at de enten tar livet av hverandre eller meg. F.eks så sitter jeg og skriver med en hånd fordi babyen sover på den andre armen min. Legger jeg henne ned så våkner hun bare..

 

Heldigvis har jeg snille og hjelpsomme foreldre som lar meg få litt pusterom innimellom, og det er gull verdt. Kanskje dine foreldre eller svigerforeldre kunne tatt barna litt sånn at dere kan få litt tid for dere selv?

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om meg selv. Jeg har det helt likt, bare at her vet mannen hvordan jeg har det. Har tre barn jeg også der minste er 5 mnd. Jeg tenker hver dag at jeg ikke orker en dag til. I tillegg har minste noen problemer som krøller til psyken min enda mer.

 

Jeg har lyst til å rømme fra alt. Noen dager orker jeg nesten ikke å være i nærheten av barna mine. Vil bare vekk. Sove. Slippe å bekymre meg for minste. Sove enda mer. Føle meg avslappet i kroppen. Jeg slapper aldri av.

 

Så... vet hvordan du har det. Ingen trøst akkurat, men... får tro det er noen andré her som har noen trøstende ord til oss...

[Anonym bruker]

Skaff deg avlastning! Det er ikke noe galt med deg!

 

Ta en alvorsprat med mannen din. Hva kan dere gjøre? Kan han ta med seg de to eldste ut om ettermiddagene? Har dere svigers i nærheten til å bistå dere? Andre som kan brukes? Trillepiker i nærområdet?

 

Du må få deg en natt med skikkelig søvn. Å vekkes kontinuerlig er TORTUR!

 

Jeg føler med deg, men her må du selv ta tak, fortelle verden hvordan du har det og ta imot den hjelpen andre kan tilby. Du fortjener det og barna dine fortjener det

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det første du trenger er litt akutthjelp. Du må våge å vise hvor sliten du er og be om hjeelp. Med så kort tid siden fødselen er jo kroppen din helt i ulage enda og du trenger mye hvile.

 

Få noen til å ta seg av barna i morgen, enten må de eller du ut av huset. Minsten kan få mme hvis du ikke kan pumpe deg - og så SOVER du!!

 

Når du har fått litt søvn setter du og mannen dere ned og legger en plan. Hvem kan støtte dere og når er behovet størst? Trekk inn alt du har av nettverk, jeg er helt sikker på at de blir kjempeglade for å hjelpe til!

[Ugl@]

Du er slett ikke alene HI, jeg er selv 3barns mamma og kjenner meg alt for godt igjen i det du skriver. Da jeg fikk minsta så hadde jeg en på 9år som virkelig var prepubertal, pluss ei på 1 1/2år som krevde mye, mannen jobbet i tillegg mye. Jeg snakka med familien, så både svigers og foreldrene mine steppa inn å avlasta meg litt. Mannen tok sitt og vel så det når han først var hjemme, da fokuserte jeg på tre ting, sove, amme og spise. Jeg prioriterte også å få meg en og annen venninne kveld eller cafè-tur for å lade opp litt. Det hjalp på det også.

I tillegg snakka jeg med en familieveileder via helsestasjonen. Det var en tøff tid, men vi kom oss alle igjennom det. Nå er minsta 4år, tida har gått utrolig fort, kansje en fattig trøst for deg nå, men jeg skal love deg at det kommer bedre tider. Den første tiden er aller verst ofte, men etterhvert som du kommer inn i rutinene så blir det en vane og du finner løsninger på de mest utrolige utfordringer og problemer.

 

En annen ting jeg lurer på er om du kan være borti en fødselsdepresjon? Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å snakke med legen din, det kan tenkes at du kan sykemeldes og at mannen kan få ta over permisjonen din en periode så du får mer hjelp og avlastning nå i begynnelsen.

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, jenter!

 

Faktisk veldig godt å høre at det er/har vært flere i samme situasjon. Jeg føler meg så alene...

 

Greia er den at de to eldste faktisk er i bhg. Likevel er jeg dønn sliten når de kommer hjem. Er nemlig ikke så lett å få sovet ut på dagen så lenge jeg må jobbe så sinnsykt for å få minstemann til å sovne og siden han ikke liker å ligge alene.

 

Vi har ingen foreldre i nærheten som kan avlaste. Jeg er dessuten for "feig" til å spørre folk om hjelp. Klarer det bare ikke! Da må de tilby seg å hjelpe først...

 

Vet ikke om jeg har fødselsdepresjon. Sliter generelt med depresjoner innimellom, men vet at jeg i hvert fall er sykt deprimert nå. Synes også det er vanskelig å gå til en lege å snakke om hvordan jeg har det. Men kanskje jeg burde gjøre det...

 

Og jeg vurderer faktisk å begynne litt med flaske. Da får pappaen større mulighet til å hjelpe også.

 

Sliter veldig med konstant dårlig samvittighet også!!! Overfor alt og alle...

 

Dette livet er bare too much for meg!!

 

Klemmer tilbake til dere alle

 

HI

[Anonym bruker]

Du skriver at minsten ikke liker å sove alene, kan du legge deg ned med han på dagtid og sove sammen? Bedre enn ingenting, og hvis det får han til å sove så syns jeg samsoving er bedre enn ingen søvn.

 

Kan du skaffe deg en barnepike? som kan hjelpe deg noen dager/timer i uken? Du sier du ikke liker å spørre folk om hjelp, men hva med barnepike mot betaling?

 

Og kan du alliere deg med andre foreldre i bhg til barna, arrangere slik at ungene dine kan bli med andre venner hjem innimellom? og omvendt, min erfaring er at når mine barn har med venner hjem så aktiviserer de seg selv på egenhånd.

 

Ta tak i mannen din, hvis han har normal arbeidstid så får du han til å ta i et tak når han er hjemme, middag, bading og legging med de største.. så tar dere i et tak sammen etter barnas leggetid og tar en rask sjau i huset.Da går husarbeidet raskt.

 

Kan du komme deg ut på en gåtur alene på kveldstid? dagtid med minsten? kom deg i bedre form, trening og frisk luft gir deg mere overskudd!

[Anonym bruker]

Hvorfor tar ikke far seg av de største?? Legging, stelling osv. Trodde det var det som var normalt jeg.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har også 3 tette. Eldste var rett over 2,5 år når tredjemann kom.

Men Jeg har det nok ikke å tungt som deg (heldigvis, phu), men jeg skjønner deg absolutt når det gjelder det og spørre andre om hjelp. Det er jeg også for "feig" til å gjøre. Men av og til spør mannen min om ikke hans familie kan ha de 2 eldste (på 3 og 1,5 år) Jeg synes det er lettere, fordi da er det han som spør på en måte Og ikke at det er meg som har tatt vann over hode. Jeg føler folk tenker at "ja det var det vi visste, de klarer ikke de så tette!" Så derfor har jeg sjeldent barnevakt. Kansje 2 ganger i halvåret. Men må innrømme at det hadde vært deilig med litt mer fri... Men så sliten som du er, så må du bare spørre! Det tror jeg kanskje til og med jeg hadde gjort..

 

Lykke til! De blir større og det blir bedre:)

[Anonym bruker]

Hei kjære deg!!

Først vil jeg bare si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, jeg har tre tette gutter. Særlig den følelsen med at nå klarer jeg ikke en eneste dag til, den hadde jeg nok mer eller mindre hver dag i ett år. men nå er minste snart tre, og jeg begynner å komme ovenpå igjen. fortsatt er jeg sliten innimellom, fortsatt synes jeg det er tungt, men det er mye bedre enn det var. Kanskje det kan væreen trøst for deg...

Jeg synes virkelig at du må forklare mannen din eller noen i familien om hvor sliten du er, så du slipper å gå på en skikkelig smell.

Har du økonomi til det kan du ansette en vaskehjelp som kan komme noen timer i uka, så slipper du å tenke på det hvertfall. Ikke se på det som ett nederlag å fortelle noen hvordan du har det... det er jo så mange som har det på samme måten...

Du må tenke på det som er best for ungene dine, og det er ikke at mamma skal gå rundt å ha det så vondt som du har det nå.

Sender deg masse varme klemmer og håper du klarer å fokusere på en dag av gangen

masse lykke til ;)