Klarer nesten ikke vente..

[MAXlykke *gutt utenfor magen*]

Hei alle fantastiske mennesker

 

Jeg sitter her igjen foran pcen og sjekker alt på min vanlige "runde".. Uansett, så må jeg sjekke dette forumet daglig. å syns det er veldig spennende å følge med alle andre i samme situasjon.. Det er jo helt utrolig at det er blitt sånn i nåtiden at man kan nesten få barn uansett åssen situasjon man er i.. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått muligheten til å få gå gravid, føde og ikke minst å få en fantastisk flott sønn Selv om min samboer er steril..

 

Vi venter fortsatt på et brev om at vi endelig er nestemann i køen på Riksen for søskenforsøk.. men jeg kjenner at suget er så stort etter å få et barn til, at det preger store deler av livet.. Jeg veit ikke om det er fordi vi er i denne situasjonen, at det blir sånn.. for hadde jeg kunnet velge, så hadde vi garantert hatt en til nå.. Men det jeg tenker på, er om jeg noengang kommer til å bli kvitt denne følelsen? Eller er det noe jeg kommer til å tenke på for bestandig? Hører jo stadig om folk som er så å si "avhengig" av å få barn.. å hele tiden ønsker seg fler.. Mens jeg aner ikke om dette er en vanlig følelse, som går over? eller om det er situasjons-berettiget?

Kanskje noen kjenner seg igjen?

 

Uansett så håper jeg så inderlig at jeg får oppleve det å få en til.. å at alt går som det skal.. gruer meg så forferdelig til å kjenne på alle følelsene rundt prøvingen og ikke minst å sette sprøyter (IIIK)..

 

Men alt i alt er vi veeeldig fornøyde med lille gutten vår.. som er frisk og rask! Ingening er bedre enn det.. å som sagt, så er jeg forferdelig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å bli mamma.. Får satt mange ting i perspektiv..

 

Er også mektig imponert over alle dere som er i verre situasjoner og som ikke gir seg.. Man SKAL følge drømmen..

 

Masse lykke til alle sammen )

[To barn og hest]

Heisan! :-)

 

Jeg har hatt det samme suget etter ett barn til siden jeg fikk mitt første barn for 5,5 år siden. Det å få barn var mye bedre enn jeg hadde trodd på forhånd, og jeg ville ha flere, gjerne mange. Så da jeg ved et uhell ble gravid med nr to, var jeg ikke lei meg et sekund, selv om bf ikke hadde noe positivt å bidra med og jeg ble helt mutters alene med alt sammen.

 

Og nå har jeg da to flotte, friske barn, og burde jo virkelig være fornøyd med det, ikke sant?

Men sånn var det bare ikke, og årene går og vi blir jo ikke yngre noen av oss, og på et tidspunkt må man bare ta et valg; Et siste barn eller ikke? Jeg valgte å gå imot masse fornuft og gode argumenter og satte igang prosessen.

Om jeg får dette siste barnet mitt eller ikke, vet jeg jo ikke, mine små spirer dør jo stadig, men jeg prøver i hvert fall å gjøre det jeg vil og det som er rett for meg. Det å reise til Danmark og bli inseminert har vært en fantastisk bra ting for meg. Jeg har følt meg bedre for hver tur, og det har hjulpet meg i forhold til andre ting i livet mitt. Det ER viktig å gjøre det som føles rett for DEG. Da faller mye annet på plas også.

 

For min del tror jeg at dette suget vil avta etter et evt 3. barn. Kan jo ikke be om mere da, synes jeg.

Jeg har en venninne som bare har ett barn, og som tidligere følte at hun "ikke hadde født alle barna sine enda". Nå er dette ene barnet blitt 9-10 år og hun sier at nå er det greit, hun har slått seg til ro med at slik ble det, også innerst i sjelen, men det har jo tatt endel år da.

 

Det å få barn med hjelp "utenfra" er også veldig anderledes enn å få barn på naturmetoden, og det er klart at det kribler å sitte å vente på å gå igang med en ny runde. Å være i en slik prosess er kjempekrevende, og ganske umulig å sette seg inn i for de som ikke har prøvd selv.

 

Til sjuende og sist tror jeg det viktigeste er å vite med seg selv at man gjorde alt man kunne for å få det til. Man får ikke gjort mere enn sitt beste. :-)

 

Lykke til på ferden! :-)

[MAXlykke *gutt utenfor magen*]

Takk for svar "to barn og en hest"

 

Jepp.. det er merkelig hvordan alt plutselig blir satt på hodet.. er bare så vanskelig å sortere tanker å drømmer i en sånn situasjon.. aner ikke om jeg hadde tenkt sånn om jeg kunne fått barn på naturlig måte.

 

Drømmer har vært så enkel som å finne en man elsker, få barn å leve lykkelig.. Plutselig blir alt satt på hodet, å man etter år med prøving tenker det at "tenk hvis han ikke kan få""da går jeg fra han".. så ser man at når det virkelig skjer, så tenker man annerledes.. å begynner å tenke at det er en "mening" men det.. at man ikke skal ha barn, eller at man skal hjelpe de som trenger det.. så allikevel velger man å gå den veien, bare fordi man ønsker å oppleve det å gå gravid, føde osv.. Tenkte at eg kunne gjøre det første gangen, så kunne vi heller velge en annen metode neste gang.. men egoismen tar over, å jeg klarer ikke tenke på at jeg ikke skal få oppleve det igjen... kan det egentlig kalles egoisme? eller hva kan man kalle det? Dette er tanker som gnager altså.. men jeg klarer ikke annet enn å glede meg, over det at jeg kanskje får oppleve det igjen.. å ikke minst glede meg over den friske og nydelige sønnen jeg har fått

[bamby]

Hei jenter!

 

Godt lese om deres tanker rundt dette, det sviver godt her og i perioder. Jeg er nå kommet til at det er rett for meg reise til Danmark for barn nr.2, ønsket om søsken til lillejenta mi står sterkt i fokus! Hun er nå 4 år!

 

Har vært en gang, skal dra igjen i morgen for forsøk nr.2, denne gang med hjelp av otrivelle for sikrere timing!

 

Synes dere reflekterer bra rundt emnet donorbarn(fy for et ord egentlig), synes ikke det er egoisme så lenge en har evne til ivareta alle barnets behov på beste måte, da er det kjærlighet ikke egoisme som råder spør du meg

 

Lykke til videre i prosessen!

[MAXlykke *gutt utenfor magen*]

Det var veldig fint sagt bamby.. ja, det er absolutt mye som svirrer! Åssen gikk forsøk nr 2? krysser fingrene for deg

[bamby]

 

Heisann! sviver godt spesielt i ventetiden etter inseminering...

 

Vel skal vel egentlig ikke teste før om to dager, men har testet negativt til nå så da er det nok det:)

 

Hvordan går det med deg?

[MAXlykke *gutt utenfor magen*]

Huff.. det er leit bamby Skikkelig kjipe følelser i sving da ja.. Bedre lykke neste gang

 

Med meg går det greit... kommer nok ikke i gang med no før om ett års tid regner jeg med.. så her går det mye i venting

 

Masse lykke til videre