"Angrer" at jeg har fått barn.. Vær så snill ikke døm meg :(

[Anonym bruker]

Ville egentlig aldri ha barn, følte meg ikke så egnet til å være mor, men samboeren min overtalte meg til slutt, og vi fikk barn, joda, jeg er glad i barnet vårt, men eg føler meg konstant irritert over at jeg har "dratt på" meg et barn, vet rett og slett ikke om jeg er egnet som mor! Gir jo barnet det det trenger, men kan aldri si med 100% mening at jeg elsker barnet mitt

Føler meg så slem! Må da være århundres verste mor som sier slikt!

 

Jeg var alltid åpen ovenfor samboeren at jeg ikke ønsket meg barn i det heletatt, så han var innforstått med det fra starten av forholdet. Likevel klarte han å presse gjennom et barn når vi hadde vært sammen i 2 år. Av og til føler jeg bare for å pakke og reise, ungen må da ha det bedre ute en mor som konstant føler hun har valgt feil!?!

Kan noen være så snill og fortelle meg at dette går over?! At jeg en dag vil våkne og tenke at barnet mitt er det beste som har hendt meg! Barnet er snart 7 månder.

Første tiden var jo egentlig fin den, helt til det "gikk opp" for meg at dette var mitt barn! At jeg faktisk har ansvar for dette barnet til det er minst 18 år!

[Anonym bruker]

fødselsdepresjon kan faktisk vare i årevis, prat med noen profesjonelle om dette! ønsker at du en dag opplever å "våkne" opp å kjenne deg som en ekte løvemor:)

[Anonym bruker]

Her har du bare en ting å gjøre, og det er å ta deg sammen! Søk hjelp, finn noen å snakk med, men ALDRI la barnet ditt få følelsen av å ikke være ønsket!

 

Selv om du ble "presset", er barnet helt uskyldig i dette, og et dårlig forhold til mor kan skade det for livet. Det var ditt valg å bli gravid, samme hva som var grunnen til det, og det er ditt ansvar å ta deg av barnet!

 

Hvis du føler det er best du drar og overlater hovedomsorgen til far, må du vite at du plikter til å følge opp samvær - du kan ikke bare glemme at du har satt et uskyldig barn til verden. Å være voksen betyr å ta konsekvensene av handlingene dine!

 

 

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Uff, sånne ting er ikke noe gøy. Jeg kan ikke si helt sikkert at det går over da jeg aldri har ært i den situasjonen selv. Men jeg syns mange av de tankene du lufter høres ut som tanker veldig mange mødre (og fedre) tenker, uansett om barnt var ønsket. Det ER en stor omveltning i hverdagen, og det tar tid før man virkelig forstår at den der har jeg ansvar for liksom.

 

Jeg elsker barnet mitt, over alt, men innimellom har jeg også lyst til å pakke kofferten og gjøre det JEG vil i noen uker. Når du har disse tankene, tenker du at du at du ville savnet barnet for mye til å faktisk forlate det, eller er ikke dette noen faktor i det hele tatt??

 

Jeg syns du skal ta en prat med noen, få time hos psykolog f.eks. Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi det kan være lurt å få hjelp til å sortere tankene dine, og hjelp til å takle situasjonen. Det kan jo bære at du bare trenger litt tid, om det så er 2 uker eller 2 år, på å instille deg i familie situasjonen.

 

Uansett hva du gjør, masse lykke til! Og prat med noen om det!

[Anonym bruker]

Vet du hva: Så fort dette barnet ikke er en baby lenger, men et fint lite menneske du kan snakke med, er jeg sikker på at du kommer til å synes det er greit allikevel og at du ikke ville vært foruten.

 

Hva legger du i å elske da? Hvis du mener at du ikke er sikker på om du elsker barnet. Tenk litt på det: Hvem er det du vet med 100% sikkerhet at du elsker? Hva gjør at du elsker vedkommende? Er du like sikker på det hele tiden?

 

Jeg savner ofte tiden uten barn, jeg ser med misunnelse på vennene mine som er barnløse og frie, som reiser på spontane ferieturer og satser på karrieren. Allikevel ser jeg jo at jeg aldri ville fått denne friheten om jeg hadde reist fra barnet mitt. Da ville jeg jo for alltid tenke på det jeg hadde gitt opp, sett med misunnelse på venninner med godt forhold til ungene sine og tenkt på hvor barnet hadde vært.

 

Barnet er en del av deg, enten du liker det eller ei. Det vil fortsette å være en del av deg selvom du reiste fra det.

 

Hva er det i livet ditt som ville vært bedre? Er det friheten du savner? Den vil du få tilbake når barnet blir større. Babytiden er ikke bare idyll og kos, men den er verdt strevet. Når babyen ikke lenger er en baby, men er barn, kommer du til å føle det annerledes.

 

Kjærlighet kommer i mange former, jeg er sikker på at du elsker barnet ditt.

[Anonym bruker]

Hei! Leit at du føler det sånn, og jeg vil ikke dømme deg eller komme med stygge kommentarer selv om jeg overhodet ikke kan forstå deg eller sette meg inn i din situasjon. Ikke kan jeg si det går over heller, for jeg har aldri hatt det sånn.

 

Jeg synes du skal oppsøke en lege og snakke med han, du kan ha fødselsdeperesjoner. Legen har taushetsplikt, og du trenger ikke være redd for barnevern etc om du er åpen til han og forteller, du vil få hjelp om det er fødselsdep.

 

En ting du ALDRI må gjøre (har en bekjent som til tider gjør dette..) Aldri etter noen glass vin fortell andre hvordan du har det, det kan komme feil ut og folk kan leke forståelsesfulle der og da, men sannheten er at du vil bli dømt av enhver mor med uttalelser som "jeg angrer" "jeg føler ikke jeg elsker h*n" osv.

 

Har du prøvd å reise bort en uke eller helg? kan kanskje mannen være behjelpelig med å ha ungen mens du drar bort, kanskje du kjenner på savnet da og alt vil endre seg?

 

Også må du se på andre ting rundt deg, er forholdet ditt bra for deg? får du tid til å slappe av? har du det bra med deg selv?

 

Håper du får hjelp til å løse problemet ditt, det må være forferdelig å ha det sånn.

 

 

[Anonym bruker]

hei du!

etter noe som føltes som en eviglang permisjon uten de rette følelsene på plass, pakket jeg kofferten og dro til en annen kant av verden for noe uker. Pappaen passet barnet. Der fant jeg merkelig nok fort ut at jeg lengtet ekstremt etter de to hjemme, og da jeg kom hjem lærte jeg å jobbe med hodet mitt og nå er alt herlig:)

[Anonym bruker]

Fødselsdepresjon? Føler meg teit som spør, men hva er det?

 

Jeg elsker jo samboeren min, men det vil jo være anderledes uansett vil jeg tro.. I starten elsket jeg barnet vårt, så ikke for meg hvordan det ville være uten h*n, mens nå ser jeg det lett for meg :-/ Har enda ikke vært borte fra det, så vet ikke om jeg vil savne h*n om vi er avskilt en stund, kanskje jeg må prøve det? Om jeg ikke savner ungen, så må vel det bety at jeg ikke ønsker barnet?

 

Prøver det jeg kan å ikke la ungen vår få følelse av at jeg ikke er glad i h*n, leker og pludrer og alt som andre mammaer gjør, sitter bare med en knuggende følelse av at jeg har gjort en brøler ved å få barn =( Er så frustrerende, spesielt når vi er med på barselgruppa vår, man ser jo kjærligheten lyser ut av øynene på mødrene når de ser på barnet sitt, jeg er konstant redd for at de vil oppdage at jeg ikke sitter med samme glede når jeg ser barnet mitt, jeg ser bare ansvar og... medfølelse? Barnet er jo så lite og uskyldig =(

 

HI

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen.. må bare si at først og fremst skal du ikke la noen dømme eller se ned på deg for følelser og tanker du sitter med.. Det beste er å få det ut og få pratet om det. Nytter ikke å tie fordi "det ikke passer seg" å tenke sånn!

Jeg fikk en datter for 6år siden og er nå gravid på nytt.. gikk hele svangerskapet å angret, hun kom til verden og jeg fortalte ett par av mine nærmeste om at jeg angret og fikk så hatten passet. På grunn av reaksjonene rundt meg ble jeg sint og stengte folk ute.. jeg følte meg ikke deprimert, men skuffet over at jeg hadde tatt en avgjørelse på å få barn når det ikke var det jeg egentli ville.

Hos meg er det blitt mye bedre med årene, heldigvis.. Nå er jenta mi 6år og vi har en fantastisk kontakt Er til tider redd for å starte på nytt, nettop for at jeg kjenner følelsen fra forrige gang melder seg.. Men å se lillejenta mi snakke til magen og fantasere om alle plasser i verden vi skal ta med lillebror å vise han.. det får alt negativt til å forsvinne <3 morsfølelsen kom rundt 12mnd forrige gang.. nå ønsker jeg at den kommer med en gang , men er forberedt på å gå minst like lenge..

 

Ønsker deg lykke til videre, ta kontakt med noen du kan snakke med og bare få det ut..

Finnes ikke unormalt å gå med sånne tanker.

Lykke til og stooor klem fra meg

 

[Anonym bruker]

ufølsomt og tragisk svar!

[Anonym bruker]

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:66503::1:5647:22:::0:0

 

Her står det noe om fødselsdeperesjoner, les der og se om du kjenner deg igjen. Det er ingen unormal følelse, og mange mødre sliter med dette. undersøk du, også får du hjelp det ordner sg. Prøv å dra bort litt også, og om du ikke har savner det så betyr ikke det at du ikke bryr deg men mest sansynlig vil du jo savne det :)

[Anonym bruker]

slik du forklarte det nå høres det veldig ut som en fødselsdepresjon! Ring helsesøster eller legen din og spør etter en samtale.

 

Kjenner du deg igjen i noe av dette:

 

http://www.nettdoktor.no/graviditet_foedsel/artikler/barsel/foedselsdepresjon.php

[Anonym bruker]

Hva er egentlig grunnen til at du ikke ønsket barn? Er det ansvaret? Rutinene? Ikke få realisert seg selv eller noe helt annet? Kanskje er det ikke så farlig å få barn som du trodde om du lærer å se de mulighetene du har.

 

Jeg ble alene med barn, og trodde at det nå ikke skulle kunne bli noe mer reising på meg.....hvordan skulle det gå med et barn? Vel vi har alt reist mye og nå venter jeg nummer 2 og vurderer å bo et år i utlandet så kan du rett og slett være skremt av noen? Livet er ikke over selv om du har fått et lite barn.

[Anonym bruker]

Takk til dere som ga info om fødselsdepresjon her. Tror kanskje jeg bør ringe legen min jeg.. Var en del som stemte over ens med mine tanker og følelser.. Tusen tusen takk!

 

HI

[Anonym bruker]

Vet ikke helt, har bare aldri hatt lyst til å få barn, ikke av slike grunner du nevnet, har bare ikke følt meg som et morsemne.

 

HI

[silje+1]

Signerer 14:52!!

[Anonym bruker]

Hvorfor MÅ det være fødselsdepresjon? Kan det bare ikke være slik at noen rett å slett ikke ønsker barn?

 

HI: Jeg vet om en annen mamma som føler det helt likt som deg. Selv nå når barnet er blitt 5 år sier hun at barnet aldri skulle vært til. Hun gir barnet mat, kos, rene klær, leker og ja det meste som alle andre mødre gjør. Men er enda ikke slik glad i barnet som alle andre rundt henne forventer hun skal være. Alle vil ikke bli mødre og alle passer ikke som mødre. Denne mammaen har selv sagt at hadde det ikke vært for presset fra familien og vennene hadd hun adoptert bort barnet ganske tidlig slik at h*n ville fått et mye bedre og kjærlig liv. Hun er ikke deprimert eller feiler noe som helst. Hun vil bare ikke være mamma. Enkelt og greit