Flere som føler seg som idioter i sosiale sammenhenger?

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å være i selskaper ol. der det er mye folk, uten å "banke" meg selv opp etterpå. Sier/gjør mange dumme ting, mangler evnen til å konversere med folk jeg ikke kjenner godt. Dersom jeg dummer meg ut på et eller annet vis, glemmer jeg det aldri, plager meg selv med dette i evigheter. Dette er såpass slitsomt at jeg helst velger å være alene dersom det er en mulighet. Flere som har det sånn?

[Anonym bruker]

Du er ikke alene.

[Anonym bruker]

Ja, dessverre! Trives ikke i selskaper ol. der jeg ikke kjenner folk, har faktisk takket nei flere ganger. Skulle ønske jeg ikke var sånn...

[Anonym bruker]

Jeg vil heller si at jeg føler meg ganske ukomfortabel, er dårlig på small talk og den slags. Jeg er blitt flinkere med årene, men synes det er en utfordring å bli kjent med nye ja.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, nei... men, jeg kan trøste deg med at for de fleste vil dette bli bedre med årene!

 

Jeg er 35 år og har det tidvis sånn fremdeles, men i MYE mindre grad enn da jeg var yngre. Da jeg var fjortis var jeg så sjenert at jeg ønsket å synke i jorden for hvert skritt jeg tok, og for hvert ord noen ytret i min retning. Alt sosialt var en plage, og da særlig hvis det var voksne mennesker som snakket med meg.

 

Da jeg var litt eldre, 20 +, opplevde jeg at det var forventet at denne sjenansen måtte gi seg snart, men den gjorde egentlig ikke det. Den akutte sjenansen gikk vel kanskje gradvis over, men den gled over i en sosial angst, der jeg tvang meg selv til å konversere, svare på spørsmål osv, men følte meg som verdens dummeste! Jeg hatet meg selv etter sosiale sammenkomster, og særlig familieselskaper! Jeg kunne være direkte flau over meg selv i månedsvis, noe som gjorde det verre igjen å møte de samme neste gang. Det var akkurat som det bare ble verre og verre, og jeg sank ned i en myr av selvbebreidelser og selvforakt!

 

En periode var jeg svært deprimert og gjorde mange oppdagelser om meg selv. I bunn og grunn handlet dette om elendig selvfølelse for min del... og jeg måtte ta litt oppgjør på en måte med en del av mine egne antakelser og tanker om meg selv... Jeg jobbet steinhardt.. Hadde masse angst, både sosial angst og panikkangst...og var dypt deprimert.. Var en periode psykotisk også. Dette varte vel, med smått og stort, i ca. 5-6 år...

 

På andre siden av sykdommen min har jeg faktisk kommet ut med en større bevissthet, og jeg kan nå være sosial, også i familieselskaper som har vært min største utfordring, uten å ha veldig vondt i magen i ettertid. Jeg kan slappe av med at jeg kanskje sa en liten dum ting, men mest av alt: jeg sier færre dumme ting fordi jeg slapper av i øyeblikket.. på en helt annen måte..

 

Hvor gammel er du HI? Jeg tenker at dette har med erfaring å gjøre i tillegg til selvfølelse. Jeg vil bare ønske deg masse lykke til. Jeg tror at du vil merke en bedring i dette du også, slik jeg har gjort. Det kan tenkes at det ikke oppleves som en trøst nå, når du står midt oppi det, men... uansett.. Massse lykke til :-)

[Anonym bruker]

Ja, jeg også! Føler meg egentlig ganske god på å være sosial med de jeg kjenner, men rundt litt ukjente folk er jeg dum. Ingen hører på meg når jeg snakker, og ingen spør meg om noe. Alle andre synes å prate godt ilag, men jeg kommer meg ikke inn i samtalen, og blir sittende å høre på andre. Synes foresten at mange ukjente er ganske frekke, og snakker myyye om seg selv.. Det klarer ikke jeg.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen her, ja.

 

Liker meg best alene eller sammen med nærmeste familie..