"Hei! Hvordan går går det?" Noen tanker rundt dette utsagnet.

[Vicky 83]

Når man treffer folk er det svært vanlig å spørre "Hvordan går det" idet man møtes. Egentlig er det et grusomt spørsmål hvis man sliter psykisk. Det forventes liksom at man skal si at det går bra. Hvis man har det bra kan man svare enkelt og ærlig at det går bra. Har man noen mindre problemer, for eksempel at man knapt sover om nettene på grunn av barn eller at det er mye stress på jobben, kan man fortelle om det. Hvis man derimot har det skikkelig dårlig blir man nesten nødt til å lyge og si at det går bra. Hva skal man ellers si? "Jeg er dypt deprimert og ser for meg at livet hadde vært bedre for de rundt meg om jeg var død. Hvordan går det med deg?" Alvorlige ting er det vanskelig å slippe ut på den måten, og de du snakker med har kanskje ikke mulighet til å respondere på en god måte. Dermed blir det bare ubehagelig for alle parter.

 

Er det noen andre som har tenkt på dette?

[ny vestfold]

Hvorfor ikke si det som det er,når noen spør?har du dårlig dag,så si det,den som spør må regne med å få svar.

 

for en tid tilbake,fikk je nesten daglig slike spørsmål,noen dager var jævlige svarte jeg enkelt å greit : at har hatt bedre dager,eller jo kunne hatt det bedre,går bra på tross av situasjonen er som den er.

 

 

[Tante Blås Squaw]

All verden trenger ikke vite hva jeg sliter med, de fleste orker ikke forholde seg til det heller (no hard feelings!).

 

Til mine tre nærmeste venniner forteller jeg hvordan det EGENTLIG står til.

[Gjest ronja røverdatter]

Men hva skal man ellers si når man møter folk man ikke har sett på noen dager eller lenger? Det er jo vanligvis bare en måte å innlede en samtale på, en måte å åpne en mulig samtale på også. Det ville jo være fryktelig kjedelig å bare si "Hei" - og så kan man ikke spørre om noe videre fordi den andre kan ta seg nær av det. Akkurat "Hvordan går det" er noe av det mest nøytrale man kan spørre om.

 

Alt etter situasjonen så er det jo opp til en selv hva en vil svar. Og om man lyver litt, eller pynter litt på sannheten, så er ikke det noe problem. Man trenger ikke å si "Jo takk, kjempebra" om man ikke har det kjempe bra. Man kan svare "Ikke så verst", "Litt opp og ned" "Litt dritt akkurat nå, men ...." "Jo, takk.." og ønsker man ikke utbrodere er det jo bare å sende spørmålet tilbake "Og med deg?"

 

Om jeg har tenkt over dette? Ja, det har jeg. Og jeg mener fremdeles at det er noe av det beste og mest nøytrale man kan innlede en samtale på. Man spør ikke om en konkret ting som kan være støtende eller vanskelig eller pinlig, man gir den andre en mulighet til selv å bestemme svaret og det går an å "lyve" om du vil uten å lyve.

 

 

[lille sprelle]

Jada, det er det flere som har tenkt på.

Jeg trenker at dersom det er noen nære som spør, så svarer man skikkelig, hvis man orker.

 

Ellers, "takk som spør", det rusler, ikke værst eller lignende - ja om man ikke har det bra da!

 

Begrepet er i hovedsak en høflighetsfrase og man skal ikke legge for mye i det om man ikke vil.

[Gjest Yunie]

Johan Borgen har skrevet en utmerket novelle om dette. "Hvordan har du det egentlig" tror jeg den heter.

 

Jeg hater "Hvordan har du det? - det er meningen å svare "bra" for ingen vil høre hvordan du "egentlig" har det. Har tenkt masse over dette.

[meg & to små vampyrer]

Er bare å svare ærlig om man orker, eller si noe meningsløst tilbake om man ikke orker...

[Gjest Filifjonka]

Jeg tror ikke det er noen i hele verden som sier dette for å være grusomme med hensikt. Det er small-talk-automaten som slår inn, og derfor kommer vi med slike innprogrammerte fraser. Omtrent som en venninne av meg som har tvillinger. Da de var små og satt i vogn sa omtrent alle hun møtte: "Oi, er de tvillinger?" Når det eneste mulige svaret var ja (alternativt "Nei, du ser nok dobbelt").

 

Ja visst, spørsmålet er egentlig meningsløst fordi svaret er gitt på forhånd: Det forventes at man skal svare "Bare bra, takk. Og med deg?" eller noe i den stilen. Men det er slett ikke vondt ment. Det er konversasjon, en måte å starte opp en liten samtale på. Man viser at man gjenkjenner den man møter, og at man er litt nærmere enn bare "si hei og gå videre-stadiet".

 

Jeg ser jo selvfølgelig poenget ditt, at spørsmålet kan være ubehagelig på dårlige dager. Men hadde det vært noe bedre om folk vek unna og gikk over på den andre siden av gata når de møtte deg, i frykt for å si noe galt?

 

Jeg tror at noen ganger må vi se litt på hensikten bak, ikke bare på den ordrette betydningen av det folk sier.

[♡ A & E ♡]

Jeg tenker vel egentlig slik at det er bedre at de spør enn at de ikke gjør det

[Mandalas]

Ja, dette har jeg tenkt mye på. Jeg syns hele det "åpningsutsagnet" er utrolig tåpelig egentlig. Hvorfor skal man spørre hvordan det går, når alle uansett svarer "bra"? Helt ærlig så skjønner jeg det ikke. Ikke leder det videre til en større samtaleheller, siden begge parter bare bruker et ord for å svare, evnt "det går bra". Det gir liksom ingenting, absolutt ingenting å bruke eller motta den frasen når man treffer noen.

[Gjest ronja røverdatter]

Det er klart det åpner for videre samtaler, om partene ønsker det. Det er ikke gitt at man svarer " Takk, bare bra". Alt etter hva man vil og hvem man møter kan man svare litt mer utdypende, uten at man nødvendigvis går helt ned i kjelleren og henter opp hemmelighet.

 

 

[animal]

Bekrefter jo egentlig bare at psykisk sykdom fortsatt er veldig tabu.

 

Tenk så deilig hvis folk kunne svart ærlig på slike spørsmål, på den måten hadde vi fått mer åpenhet og forståelse i samfunnet. Vi har jo ingenting imot å svare ærlig ved fysisk sykdom, hvis man er sykemeldt for smerter og skader i et bein for eksempel. Sykdom er sykdom, uansett hvor det stammer fra.

 

Men skjønner deg også. Når jeg får slike spørsmål prøver jeg å være så ærlig jeg kan, men ser jo litt ann hvem det er som spør.

[Love my kidz]

Når jeg ikke vil innrømme at jeg har det dårlig så sier jeg "det går greit", og så snakker jeg om det som ER positivt. Hvis vedkommende står meg litt nær og skjønner at jeg pynter litt på situasjon, så sier jeg litt mer. Men hvis jeg plutselig møter på noen "gamle" bekjente så holder jeg virkelig maska

[Junifrue]

Har ikke tenkt så mye over det før, men når jeg tenker etter er det jo et spørsmål man nesten "må" svare positivt på, ellers "klager" man. Da jeg var gravid slet jeg med beggenløsning så og si hele svangerskapet, så når jeg fikk spørsmålet svarte jeg "joda, jeg overlever" eller "det går nå". Det gikk jo ikke bra, jeg hadde jo vondt, så hvorfor ikke bare si sannheten, men kanskje på en fin måte?

[Gjest ronja røverdatter]

Jeg er ikke enig i at det har noe med at psykisk sykdom er tabu eller ikke. Jeg kjenner da flere med kroniske fysiske sykdommer som heller ikke nødvendigvis utbroderer sykdommen sin til bekjente de mer eller mindre tilfeldig møter.

 

Om en god venninne av meg spør hvordan jeg har det, får hun da svar på det. Om en mer perifer venninne eller en bekjent spør, får hun antageligvis bare et "jo, ikke så verst / jo, takk det går fint"-svar. Dersom jeg ikke der og da har lyst til å spre detaljinformasjon om min virkelige tilstand.

[fjell og fjord]

når man deler problemer med andre så blir det lettere...

så bare fortell om du har det ikke bra så mye så mulig - til dem du kjenner litt godt( ikke til allle)

synes jeg

 

ja , pynter litt på fasaden med fremmede og

[jippijegharfødt]

"Hvordan går det" er egentlig bare en høflighetsfrase og ikke noe jeg legger så mye i. Jeg sier automatisk "Jo det går bra. Hva med deg?". Så kommer det selvsagt an på hvem man snakker med om jeg legger til noe positivt eller negativt som opptar meg for tiden.

 

Å snakke om ting som at man sover litt dårlig på grunn av små barn eller at det er stress på jobber er i grunn ganske overflatisk og kan snakkes om til de fleste hvis det passer seg sånn. Depresjon syns jeg er ganske personlig og alvorlig og derfor ikke noe naturlig tema når man møter bekjente.

 

Har tenkt på det mange ganger at det er ganske unødvendig å spørre hvordan det går når det er sånn at man ofte ikke mener det. Sier ofte "håper det går bra med deg" i stedet.

[little old lady hoo]

Jeg hadde to tette gutter som var svært like da de var små. Hver gang vi møtte andre som vi ikke kjenner så godt fikk vi spørsmål om det er tvillinger. Mulig de syns svaret var åpenbart, men det var de altså ikke

[Pjuskesnusken]

Har tenkt på dette selv, har vært en del smådeprimert, og merker jeg har skikkelig problemer med å svare at "joda det går bare bra", når det egentlig er helt motsatt.. men man kan jo ikke si til gud og hvermann at man har det jævlig heller.. Så blir mye juging her gitt.