Noen unge mødre her?

[Anonym bruker]

Jeg er 17 år og venter min første i januar 2012. Jeg er så spent på hvordan dette skal gå, og skulle så gjerne ønske at jeg kjente noen andre unge mødre .... Jeg har kjæreste på 21 og vi er glade for dette barnet, får støtte av venner og familie, men føler at ingen forstår min situasjon: Midt under videregående opplæring og gravid... Gleder meg såå til å se gutten, skal gjøre mitt beste for å bli en god mamma!!

 

Noen andre unge mødre her, som har lyst til å fortelle litt om graviditeten/barnet/-a, kjæresten, hvordan det er å være foreldre osv? Er så mye jeg lurer på og er spent på, men selvfølgelig gleder meg til :-)

[Anonym bruker]

Er vel nesten ikke sett på som ung mere, er 22 år med en to åring. Jenta kom en uke før min 20 års dag.. Graviteteten gikk helt greit. Alt var nytt og spennende.. Og det å se en voksende mage er bare helt fantastisk. Familielivet det første 1,5 året gikk GREIT, men hadde en barnefar som tok mindre og mindre ansvar.. En lat slask Det ble slutt imellom oss for et år siden, er man ung har man vel statistikken imot seg når det kommer til parforhold og barn inni bildet. Han tar veldig lite ansvar den dag idag, og jeg har tenkt flere ganger at jeg angrer på at jeg valgte å få barn med han.. Selvom jeg elsker barnet mitt høyere enn noen ting. Jeg greide å fullføre lælingtiden min med barn, håper du også greier å fullføre utdannelsen din Det å være forelder er både slitsomt og vakkert på samme tid, men det finner du nok ut av.

[Anonym bruker]

Ja, jeg er en ung og vakker, runder snart 40

[Gjest eelis+kian ♥]

Jeg var 19 da jeg fikk sønnen min, han er nå snart to år og jeg er 21 :-)

 

Jeg er alenemor og har aldri vært sammen med pappaen til barnet, men det går helt fint likevel. Trives som alenemor, kunne ikke tenke meg noe annet. Det er fint å være mamma, men veldig slitsomt til tider. Men det har vært enklere enn forventet, i hvert fall for meg. Jeg fikk en drømmebaby etter en drømmefødsel, og han er enda en drøm å ha med å gjøre ;-) Fine lille store gutten min!

 

Send meg gjerne en pm!

[Anonym bruker]

jeg var 18 når jeg fikk min første unge. det var hardt. hadde nettopp flyttet med typen min og fant fort ut at vi ventet barn. vi gledet oss veldig men har møtt på en del utfordringer med det å være unge foreldre.men man lærer seg fort og ignorere andre sine meninger.

 

jeg og mannen giftet oss når jeg var 19 år. min mann er to år eldre enn meg. vi har holdt sammen hele tiden. har hvert tøffe tider. men vi har klart oss gjennom det.

 

det er utrolig skremmende, stor glede, og det beste som fins og bli foreldre... skremmende fordi man bekymrer seg utrolig lett over ungen. og ting rundt ungen.

 

du har abselutt grunn til å glede deg til ungen kommer.

 

den dag i dag er jeg 22 år. vi har to barn. og har kjøpt vårt eget hus.

 

beste tipsene jeg kan gi deg.:

 

-når du skal føde følg instinket sitt. vis du kjenner deg utrygg på om fødselen har startet. så for all del kontakt lege. ikke la sykehuset sende deg hjem om du følger deg utrygg. ( ikke for og skremme så fikk jeg unge nr to hjemme. sykehuset sendte meg hjem.)

 

-stol på deg selv når det gjelder barnet. ikke la andre hakke på deg.

-ta imot råd om du ønsker deg.

-si ifra vis andre gjør noe rundt deg når ungen er født som du ikke liker.

 

ikke ment for og skremme deg. men mange som sliter med nettopp noe av dette,

 

ikke vær redd for og prate med kjæresten din om dette. la han være en del av dette.

 

ellers vil jeg ønske deg lykke til og ikke glem at selvom du er ung mor betyr ikke at du er dårlig mor. en ung mor er like bra mor som en eldre mor.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var 19når jeg fikk barn.

Pga friår etter ungdomsskolen hadde jeg akkurat begynt på skolen igjen når jeg ble gravid. Fikk gått ett år også var jeg hjemme med barnet i 1,5 år. Nå holder jeg på å fullføre utdannelsen min!

 

Graviditeten gikk kjempebra! Jeg kosa meg masse som gravid.

Når vi kom hjem fra sykehuset satt jeg i sofaen med barnet på fanget og tenkte at "hva gjør jeg nå?"

Jeg har passet mange barn opp i gjennom og alle sa at det kom til å gå bra, men jeg syns alikevel det var litt skummelt når vi var kommet hjem fra sykehuset! Alt var nytt og jeg viste jo at å passe barn ikke er det samme som når det er ens egne. Men det gikk veldig bra og vi ble fort vant til den nye hverdagen!

 

Når barnet var 1,5 år ble jeg alene og fortsatte på utdannelsen min.

Nå er barnet mitt 4 år gammel. En snill og rolig gutt.

Jeg koser meg masse som mamma og har gjort det siden den dagen han ble født! Det har vært perioder som har vært mer slitsomme enn andre, men stort sett så har vi det kjempe fint.

Jeg har også nettopp fått meg ny samboer som stiller opp for barnet mitt på alle måter!

 

Ønsker deg lykke til:) å få barn er helt fantastisk og jeg ville ikke byttet det mot noe i verden:)

[Anonym bruker]

Jeg var 19 da jeg fikk våres første

Livet føltes herlig ut Å er det ennda til tross for dager som ikke er brae Sykedager,trass å slikt

 

Gutten er blitt 4 år,samt jeg fyller snart 24,venter våres andre,så mini i huset her skal bli storebror

 

Nu når jeg vet hva dette er for ett liv man har med barn så hadde jeg ikke aldri i livet villa byttet det mot noe annet selv om at jeg kjenner meg til tider missunnelig på venninner som reiser til utlandet bare plutselig å studerer. MEN Alt det man både gjør å det man vil kan skje med bare litt planlegging så er det i boks

 

Nei for min del er livet herlig med gutten Han er å blir det beste som har skjedd meg...

 

Ikke alt i forholdet til barnefar har vært like bra de første årene men vi har da alle både oppturer å ned turer i forholdet,men vi e still holding strong å slikt å gleder oss for den neste:)

 

Samboer er 35,å det skiller noen år på oss men han er en som er flink,stiller opp,å alt (trur jeg har blitt sjemt bort av han:)

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord gleder meg enda mer nå, etter å høre at alt har gått så bra med dere!!! håper jeg og kjæresten min også gifter oss og får hus, gode jobber og flere barn med tiden Meen det har vi ingen hast med, først skal vi bli foreldre!

 

hi

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg går under ung jeg;) Blir 22 år i oktober og har en sønn på 4 mnd (idag faktisk!)

Svangerskapet var helt fantastisk, bebisen var veldig planlagt (tok noen måneder å bli gravid) Og barnefar og jeg gledet oss stort fra graviditetstesten ble tatt:) Alle slekt og venner ble glade på våre vegne og ikke spesielt overrasket da, siden vi allerede har vært sammen i godt over 7 år:)

Jeg kastet opp alt jeg spiste fra uke 4 i sv.sk. og frem til uke 23/24, fikk da bekkenløsning og kastet litt mindre opp frem til uke 34/35:) Men skal ikke klage..

 

Hadde en fantastisk fødsel 8 dager før termin, fikk en herlig gutt på 52 cm. og 3290 gr.

 

Tiden etterpå har gått fort!!

I begynnelsen tror jeg ammetåka fulgte meg, kan godt hende jeg delvis er i den ennå også Noen barseltårer ble det, dette pga. alle hormonene:) Nå har jeg endelig begynt å komme i kontakt med litt folk i samme situasjon rundt her (altså med babyer på ca. samme alder)

 

Legger merke til at vi har mye energi til babyen, så vi meldte oss på babysvømming og har akuratt begynt der, morro!

Så fant vi ut at vi kunne kombinere dåpen til lillegutt og bryllupet vårt, så vi planla en skikkelig fest på 2 mnd.

 

En baby kan jo være litt av en utfordring, men så lenge man sammarbeider og er åpne mot hverandre, så går alt utrolig bra:)

[Anonym bruker]

Jeg var 19 da jeg ble gravid, akkurat fylt 20 da jeg fikk min førstefødte. Nå er jeg 25 år, vi har to barn, er gift å skal kjøpe hus i november. Har hatt leilighet tidligere(selveier), men skal nå kjøpe hus. Er også blitt gravid med nr.3. Ting har skjedd de siste årene. Vil ikke si jeg var "ung mor", følte meg ikke spesielt ung. Men noen måter selvfølgelig, følte jeg meg yngre enn andre mødre. Hadde jeg vært 16-17, ville jeg kanskje følt det var veldig ungt.. Men uansett, lykke til! Det kommer til å gå SÅ bra ) Å være foreldre er det beste i verden, angrer ikke et sekund på at vi fikk nr 1 da vi fikk. "Uhellet" var det beste uhellet som har skjedd oss. Så fantastisk at vi planla både nr 2 og 3 - helt frivillig

 

Har faktisk ei venninne som fikk baby da hun var 17 år. Hun er idag tobarnsmamma, og til jul er hun ferdig med utdannelsen sin. De har hus, og til våren blir det hyttebygging på dem. Det er godt gjort det, å være tobarnsmor, ha hus og utdannelse i en alder av 24 år.

 

Ønsker deg MASSE lykke til )

[Anonym bruker]

Jeg var 17 år når jeg ble gravid. Var ikke i et forhold og det var usikkert hvem som var barnefaren. Bestemte meg likevel for å ikke ta abort, så nå har jeg en nydelig liten frøken på ett år:-) Har ikke angret ett sekund på dette.

 

Hadde nettopp begynt på 1. året i vgs når jeg ble gravid (hadde også friår etter ungdomsskolen). Avsluttet skolegangen etter 1. semester fordi jeg var altfor kvalm. Hele graviditeten var også veldig sjokkerende og jeg var nok veldig redd. Etterhvert begynte jeg å glede meg litt, men tok lite ansvar. Røkte, hadde ikke egen boplass og ingen jobb. Tok ikke nok vare på meg selv fordi jeg ikke var moden nok. Forsto ikke hva alt gikk ut på og hvor "alvorlig" det faktisk var.

 

Visste at jeg kom til å bli alenemor, så var godt forberedt på det. Forventet at det ble vanvittig tungt og vanskelig, men det ble lettere enn forventet. Får økonomisk støtte fra nav og vi lever helt ok med det. Nå er jenta mi kun ett år gammelt, men føler at jeg har gjort en bra jobb med henne. Vi måtte tilbringe mange uker på sykehus etter fødselen pga. noe jeg ikke vil utdype (ikke noe med barnevern å gjøre, men helse). På den tiden modnet jeg kraftig og ble mye mer ansvarlig. Stumpet røyken den dagen jenta mi ble født og har ikke røkt siden. Trodde jeg kom til å ville feste siden jeg nylig var blitt 18 år, men hittil har jeg vært ute en gang. Og da drakk jeg ikke noe særlig heller, når jenta mi sto opp dagen etter tok jeg meg av henne igjen.

 

Nå, snart 16 måneder etter fødselen føler jeg meg virkelig som en mamma. Vi skaffet oss egen leilighet 3 mnd etter fødsel og siden da har jeg blitt enda mer ansvarsfull. Var litt av en risiko å ikke ta abort når jeg var så lite ansvarlig som jeg var den gang, men nå er jeg evig glad for at jeg ikke hadde selvinnsikt nok til å ta abort den gangen. For jeg vokste mye under graviditeten og fikk veldig mye veiledning mens vi var på sykehuset. Og etter sykehustiden hadde jeg min mor som veiledet meg. Hadde nok ikke gått like bra uten hennes hjelp (og mine tanters hjelp).

 

Det merkelige er at jeg ikke lengter etter å dra ut å feste sammen med venner på min alder. Er nå 19 år gammel. Føler at vi ikke har noe å snakke om når vi er sammen, livet mitt dreier seg jo nå om andre ting enn hvor mange gutter man har kysset med på en fest osv.

Først nå er noen av mine venner også blitt gravide, så blir spennende å se om vi har mer å snakke om etterhvert:-)

 

Beklager rotete innlegg, men stresser litt fordi jeg må rydde huset litt før leggetiden min;-)

 

Lykke til med svangerskapet og tiden etter! Det finnes ingenting i verden som kan måle seg med å være mor, det er det største jeg noen gang har opplevd. Hver dag er til min store forundring ganske spennende, og jeg føler uendelig kjærlighet til min datter. Er ganske merkelig i grunn, trodde ikke slike følelser eksisterte:-)

[Chantey]

Hei. Jeg var 16 når jeg ble gravid, og fikk en jente nå i juni. Jeg fyller 18 i November. Og jeg har fått skole gangen tilrettelagt for meg, sånn at jeg tar tredje vgs på to år. Jeg får også lov til å ta henne med på skolen, og jeg kan også velge å jobbe hjemme fra.

 

Familien min tok det greit pga det er ikke den fysiske alderen som teller, men den mentale alderen.

 

Jeg hadde svangerskaps diabetes, og slet med blodsukker på 3.0 noe som er veldig lavt, så ble veldig mye godteri spising for å holde blodsukkeret mitt oppe.

 

Jeg gikk på overtid og ble satt i gang så fødselen tok 4 timer.

 

Tiden som forelder er herlig. Jenta mi sover hele natten så jeg koser meg veldig mye om dagen. Barnevernet ville at jeg skulle på mødrehjem, men jeg nektet og de innså da at jeg ikke trengte det allikevell.

 

 

Lykke til med resten av svangerskapet!

[Tante Blås Squaw]

Jeg er ei gammal kjerring på 32, men svarer likevel ;o)

 

Jeg var 19 da jeg ble mamma første gang. du vil få mange utfordringer, men det vokser du på - også vil du få mange mange gode minner.

 

Stor klem og lykke til! :oD

[Anonym bruker]

21.06 eelis+kian

 

Du har akkorat fortalt min historie Var også 19år da jeg fikk gullet, er 21 nå og han blir snart 2år.

 

Aldri vert sammen med bf, alene gjennom svangerskapet, og er alene enda Går helt fint, han var en rolig baby og jeg glemte nesten han var der iblandt

Hadde også en veldi fint fødsel, der jeg hadde mamma med meg