Ingenmannsland....

[Anonym bruker]

Har en gutt på snart 7 år. Jeg har hatt et sterkt ønske om et barn til og mannen min ble med på tanken etter en tid. Vi kom til pp1 før jeg ble gravid. Jeg var lykkelig. Hadde masser av energi og følte at jeg strålte tross kvalme i 12 uker...

 

Jeg kom til uke 13 før ultralyd oppdaget at det ikke var noe foster der. Nå 4 uker siden SA. Jeg har noen rester igjen og fikk piller for å ordne opp, men ingenting kom. Mulig utskrapning, noe jeg ikke ønsker fordi jeg da regner med flere måneder med utsettelse på evnt prøving... Men det kan jeg jo egentlig glemme da... For mannen min vil ikke ha likevel. Han bare vil ikke. Det er fryktelig tungt. Jeg er buden i familiemiddag til hans mor i morgen og orker bare ikke. Jeg er tom for energi og har brukt store deler av siste uke til å sove. Ønsker bare å sove. Tiden står stille og jeg kjeder meg. Vet ikke hva jeg skal bruke dagene til...

 

Jeg er snart 35 år og synes ikke jeg har allverden av tid heller... Mannen min føler seg presset og tror at jeg vil gå fra han hvis han sier nei. Så det har blitt en uggen situasjon. jeg vil ikke gå ifra han men vet bare ikke hvordan jeg skal klare å omstille meg hvis jeg får et endelig nei. Det er tungt. Vi snakker sammen men samtidig er vi på to ulike planeter. Hadde jeg ikke vært igjennom SA så hadde jeg jo hatt et barn i februar...

 

Er det noen andre som er i samme situasjon???