Jeg angrer...

[Anonym bruker]

at jeg ikke har fått flere barn.

 

Jeg var bare 21 da jeg ble mamma for første gang og fikk stadig høre at det var lurt å begynne såpass tidlig, for da var vi jo fremdeles forholdsvis unge når vi var ferdig med småbarnstiden. På en eller annen måte har dette satt seg fast i meg, og da nr 2 kom da jeg var 25 ansåg vi oss for ferdige.

 

Nå har vi hatt snart 20 fantastiske år som foreldre og jeg har nytt hvert minutt! Tanken på flere barn har tid tider vært der, men vi har vært enige om at 2 var nok og at vi ville gi dem all oppmerksomhet og goder.

 

Men nå er jeg 40 år, eldste er 19 og yngste 15 - og jeg føler meg ikke ferdig som mamma!!! Selvsagt forblir jeg mamma til mine to flotte barn livet gjennom, men jeg merker jo som naturlig er at de trenger oss mindre og mindre. Så her sitter vi da, to "unge" voksne med barnetomt hus flere ganger i uka og mesteparten av helgene. Ungdommene samles jo også her hos oss, men da vil de jo også se minst mulig til oss:)

 

Vi har prøvd litt "halvhjertet" å bli gravide siste halve året, men jeg vet jo at alderen min gjør sjansen for å bli gravid mindre for hver dag, nærmest. I tillegg er jeg redd for at vi ønsker barn av egoistiske grunner og at barnet skal føle det som en byrde å ha såpass gamle foreldre...

 

Har egentlig ikke så mange spørsmål, men lurer vel på om det er noen som kjenner seg igjen?

 

 

[Anonym bruker]

Rn 40 åring i dag er det samme som en 30 åring da våre foreldre var i den alderen. Alderen har forskjøvet seg. Levealderen er høyere i dag. En 70 åring er som en 60 åring var da vi var små.

 

Jeg hadde ikke tenkt på at alderen var en hindring dersom jeg var 40. I dag er de fleste førstegangsfødende passet 30 år, og det vil være naturlig at de nærmer seg 40 når de får nr to eller nr tre.

 

Skulle jeg tenkt noe om det å få en attpåklatt, med såpass eldre søsken, ville det vært at vi burde fått to. To tette, slik at det barnet slipper å vokse opp som enebarn.

[Anonym bruker]

Forstår godt at du føler det slik. Tror jeg også kommer til å ha det savnet om noen år. MEN, det er kanskje ikke mange årene før dere blir unge og spreke besteforeldre:-) Dere kan dra på fine reiser, som voksne, ikke gamle pensjonister. Dere har store fordeler ved å ikke lage flere barn nå. Og så er du kanske over seksti når dette barnet blir tyve. Og da har barnet etablerte søsken, kanskje i en annen kant av landet?

 

 

[Anonym bruker]

Gi det 5år og så er du bestemor:)

[Anonym bruker]

Jeg kan egentlig ikke kjenne meg så veldig igjen i hva du ser, er "bare" 28. Men jeg er gravid med det som blir mitt andre og siste barn. Jeg tenker at hvis jeg skulle ønske meg flere barn etter dette så ønsker jeg å bli fosterhjem eller adoptere. Det finnes så mange barn der ute som trenger et godt hjem.

 

[Anonym bruker]

Hvorfor vurderer du ikke å bli fosterhjem eller besøkshjem? Høres ut som du kunne egnet deg.

[Anonym bruker]

JA det er egoistisk.

 

Når du har et barn på 19 år, så er det ikke lenge før du blir bestemor. Det er dine barns "tur" til å få barn nå. La de få gleden av all oppmerksomheten som nybakte foreldre, og still heller opp som god bestemor. Din babytid er over!

[Anonym bruker]

Jeg har tre og VET jeg er ferdig. Fikk første da jeg var 20 og siste når jeg var nesten 30.

Når jeg tenker på å få flere eller bli gravid igjen, så får jeg nesten angstanfall.

Misforstå meg rett, jeg elsker barna mine. Jeg vil bare ikke ha flere av dem!

 

Jeg tenker du bør være fornøyd med dem du har og nyte de få årene du har igjen med hjemmeboende barn. Da kommer tiden for å være litt egoistisk før barnebarna kommer.

Og hvem vet, kanskje det ikke er så lenge til hvis din eldste er like tidlig ute som deg?

Hva vil du være da - sprek bestemor med masse tid og overskudd til å være barnevakt eller en sliten småbarnsmor som bare lengter etter å sove?

For det er meget mulig du har glemt mye fra den tiden, jeg glemte meget selv til jeg fikk min tredje, babyer krever deg døgnet rundt. Du må alltid følge med på dem. De fem første årene gjør du ikke annet enn å passe på at barnet ditt overlever dagen, spiser maten sin og sover om natta. Og når barnet er våkent, er du det og.

 

Nei, knip igjen og skaff deg heller en valp.

 

;-)

[Anonym bruker]

I dag er de fleste førstegangsfødende passet 30 år, og det vil være naturlig at de nærmer seg 40 når de får nr to eller nr tre.?

 

Hvor har du det fra 20:01?

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor til tre... og blir snart 36.. og er "babysyk", vet ikke om jeg noen gang vil bli helt "ferdig".. Så jeg skjønner deg. Jeg har mer enn nok med mine tre siden jeg er alene med dem. Det er bare egoistiske grunner til mitt ønske om flere.. Elsker nemlig å gå gravid.. å føde er den beste opplevelsen som finnes, så utrolig stort å møte den lille for første gang.. snuse på en baby, holde i armene. osv osv.. Dette blir jo bare drømmer for min del, men jeg skjønner deg og ønsket om å få en til. Jeg føler også på det at jeg mangler èn..

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke nyte denne friheten til å bruke tid sammen med din mann bare dere to?

Og nå har du tid til å treffe venner oftere.

Reise.

 

og når dere blir besteforeldre om noen år har dere overskudd til å nyte de, men fortsatt ha mye tid for dere selv.

 

Høres fantastisk ut med egentid. Sier jeg en dame på 37 år med en 3 åring og snart 6 åring.

 

 

 

 

Som andre sier. Får dere en nå når du blir 41 år vil dere være midt i småbarns tiden når dere blir besteforeldre og er kanskje for slitne til å få tid til de.

 

Det er faktisk tyngre å komme gjennom barneskrik og våkene netter når du har passert 40 år enn da du var yngre.

 

[Anonym bruker]

Det er jo logisk? Tidsmessig rekker man jo ikke nødvendigvis å få alle ungene man ønsker seg før de 40, hvis man begynner ved 34-35 som mange gjør i dag.

[Anonym bruker]

HVIS man begynner ved 34-35 års alderen ja.. Men du skriver at de fleste førstegangsfødende er passert 30, det stemmer jo ikke!

[Anonym bruker]

Takk for mange gode og fornuftige svar.

 

Jeg skjønner alle argumentene mot å begynne på kull nr 2, men når det gjelder egentid og tid til venner og reise, har det aldri vært noe savn for oss så lenge vi har hatt barn. Vi har aldri sett frem til å "bli ferdig med det" som jeg hører flere si.

 

Vi har alltid likt å være sammen med barna, og vi har gjort mye sammen som familie. Så det å være bundet til småbarn i mange år fremover, er det ikke noe jeg ser mørkt på i det hele. Jeg elsker å være mamma:)

 

Når det gjelder å bli bestemor så har de mange planer om utdannelse og reise, så jeg tror (håper)ikke det blir barnebarn på nærmere 8-10 år. Og i tillegg blir det selvsagt deres baby og samme hvor engasjert bestemor jeg vil bli, er det viktig at det er noe de skal "ordne" selv.

 

Jeg tror ikke jeg hadde klart å være fostermor og hele tiden vite at man mest sannsynlig må sende barnet fra seg til bioforeldrene, men besøkshjem vurderer vi.

 

Vi får se hva det blir til - men jeg angrer fremdeles så veldig på at vi ikke var fremsynte nok til å innse at vi ikke ville være ferdige med småbarnstiden i en alder av 40+.

[Anonym bruker]

23.44 er hi.....

[Tante Blås Squaw]

Har dere vurdert å bli fosterhjem? Mange barn og ungdommer som trenger trygge voksne å bo hos )

[Anonym bruker]

Jeg har passert 20 år og har en sønn på 4 år. Jeg har også to småsøsken på under 4 år. Det er veldig koselig, men du merker at da får ikke sønnen min den oppmerksomheten som er vanlig fra besteforeldre.

Se på det fra barna sin side. Hvis de får barn om ca 3-4 år, så har jo du en liten selv og kan ikke gi barnebarna dine den oppmerksomheten de trenger. Du har kanskje heller ikke energi til å ha barnebarn på overnatting med en liten selv.

[Anonym bruker]

Søskenflokken var ca. 10, 12 og 19, da mamma og pappa fikk en atpåklatt. Jeg var den på 10, og synes det var herlig å bli storesøster. Min mamma var da 37.

 

Vi er jo superglad i atpåklatten, men mamma ble syk, og sliten. Så for hennes del, hadde det klart vært bedre om hun ikke har hatt en 9åring nå.

 

Men slik jeg ser på saken din, så er du over førti. Vil ha to til? Om dette er deres ønsker, så peis på! Men da burde du jo få to veldig tette:-) Det er ikke sikkert det går å få to. Kanskje det bare blir med den ene. Og da kan det hende dette barnet ikke får så god kontakt med søskene sine om noen år. Men hvem vet?

[Anonym bruker]

Når det gjelder om helsen holder, er det jo ingen som har noen garanti. Jeg har en venninne på 40 og som har slitt forferdelig de siste årene pga revmatisme, og jeg har venner som er i sitt livs form som 50 åring. Men klart at sjansen for sykdom øker med alderen.

 

Det jeg skriver i hi er at jeg angrer at vi ikke fikk flere barn, ikke at vi absolutt skal ha flere NÅ. Jeg bruker ikke prevensjon, men regner ikke med at det er gjort i en snippsnare å bli gravid nå lenger. Jeg angrer at vi stoppet såpass tidlig, da jeg ikke ser "friheten" i å være barnløse, i den forstand at vi ikke har små barn lenger.

 

Jeg elsker å være mamma og jeg/vi har alltid klart å kombinere det å være foreldre og kjærester. Mannen min deltar minst like mye som meg i alt som har med barn og hus å gjøre, og siden vi har såpass stor aldersforskjell på de barna vi har, har småbarnstiden aldri vært et slit for oss.

 

Jeg har aldri sett frem til å "bli ferdig med det" - akkurat som det er noe man MÅ gjøre før man kan fortsette med eget liv......

[Anonym bruker]

Og dette var også HI......signatur er vanskelige greier altså)

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har en mamma som ikke var ferdig med barn, og valgte å få kull nr 2. Første barnet kom rett før hun fylte 40, og så kom det en etterpåslenger 2 år etter, som ikke var fullt så planlagt. Hun har fortalt at hun blir sliten på en helt annen måte nå, det er tøft, men hun stortrives som småbarnsmor igjen. Jeg tror ikke hun har angret et sekund! Og hun har sagt at om hun ikke hadde gjort det, så hadde hun gått med et savn resten av livet.

 

Selv var jeg 23 da hennes siste ble født, og rett etter han ble født så ble jeg gravid ) Så mine to barn har små onkler på 5 og 7. De har det såååå fint sammen! Jeg synes det er veldig koselig med små brødre, men selvom mamma alltid har vært veldig opptatt av barna sine, så ha vi eldste følt oss veldig glemt etter at de små har kommet. Det er nesten som om vi ikke eksisterer lenger, for alt dreier seg om den lille familien. Jeg får nesten aldri en tlf fra henne lenger, og hun har vært på besøk her en 4-5 ganger, utenom bursdager og sånn, de siste 6 årene. Dette er ikke fordi hun ikke bryr seg, det vet jeg hun gjør, men hun har rett og slett ikke kapasitet. I tillegg savner jeg veldig en bestemor som hadde hatt litt mer tid og overskudd til barnebarna.

 

MEN det er klart at om man klarer å balansere dette, så er det jo ikke noe problem å få et kull til ) Jeg ville ikke vært mine småsøsken foruten, og jeg vet at mamma har det godt sammen med dem og )

[Anonym bruker]

Vil du virkelig ha et barn til, bør du iallefall få det nå og ikke gå å vurdere det til det til det er forsent. Det er faktisk nå eller aldri! Kanskje blir du ikke gravid heller, men da har du iallefall prøvd og da kan du ikke angre på at du ikke prøvde når du var 40.

 

Det at du har barn på 19 år er ikke et argument på at du ikke kan få barn nå. Hvilken rolle spiller det om du har et barn på 5-10 år når du blir bestemor??? Det må jo være stas for attpåklatten din å bli onkel/tante. Kanskje det blir litt som reservesøsken:)

 

Men hadde jeg vert deg så hadde jeg satset på ET svangerskap til å ikke to tette. Du kan jo håpe på tvillinger;-) men seriøst så er det alderen din og ikke alderen på barna dine som spiller en rolle her. Ærlig talt, det er jo ikke SÅÅÅ travelt med et lite barn, dere er jo to voksne med erfaring og tid til å dulle med et barn!

 

Kjør på, men gjør det fort!

[Anonym bruker]

Min mor var 19 når hun fikk meg, 25 når hun fikk broren min og 33 når hun fikk "attpåklatten". Nå er jeg 25, bror 20 og "minsten" 13 år.... Det jeg syns har vært litt trist, er at jeg ikke kjenner han på 13 like godt som jeg skulle ønske. Jeg var 13 år når han var baby og videre i tenårene var jeg som tenåringer flest ,opptatt med mitt. Jeg flyttet ut som 17 åring og føler jeg ikke har fått like god kontakt med han som broren min på 20.

 

Min mamma sa også til meg at det er greit å få dem samlet og forholdsvis ung. Det var noe helt annet å holde på med nattevåk da du var 33 i forhold til 19 og 25;) Ikke det at du er ikke gammel når du er 33+, bare det at hun kunne sammenligne. Nå er hun 45 og mormor til min lille jente og hun stortrives med det. Men det skal sies at hun har nok å gjøre med en fersk tenåring i huset og nye runder med bekymringer og alt som følger med det. Hun har ikke alltid like stort overskudd til eller tid til vesla( ikke misforstå, mener ikke at hun skal være barnevakt hele tiden osv, ) Bare det at hun har en på 13 som krever sitt, jobber mye og da kan jeg føle at vi noen ganger er litt i veien....Men det er noe jeg føler da, ikke noe hun har sagt;)

 

Men til gjengjeld er hun en sprek bestemor , som er veldig "med" siden det ikke er veldig lenge siden hun hadde småbarn selv. Og jeg kan stole fullt og helt på at hun klarer å ha vesla, da hun ikke har vondt i rygg, hofter eller har andre ting som følger med videre alderdom.

 

Poenget mitt er at hun har mere energi nå til de barnebarna jeg kommer med, vil du ha det til dine når evt din attpåklatt får barn? Ikke misforstå, er helt vanlig å få barn i 40 åra;) Men som du sikkert vet er de jo ikke småbarn resten av livet og de krever sitt når de er voksne og;) He he... Har fått "bruk" for mamman min igjen når jeg fikk barn. Da blir man plutselig avhengig igjen;)