Hvorfor er det så vanskelig å si til folk at jeg er sliten? (samme som fosterforeldre)

[Anonym bruker]

Sitter her med to fosterbarn under to år og føler meg helt jævelig (ikke missforstå, barna er herlig men jeg er så sliten!)

Ingen av barna går i barnehage, den ene våkner alltid når den andre sover, minste på 3 mnd har stress symtomer og skal helst ligge på armen hele tiden og sovner ikke før 23 om kvelden.

 

Vi har samvær en gang i uke med veldig krevende foreldre (frem til rettsaken), har to rettsaker i løpet at 5 uker og besøk fra BV-BUP rett som det er om dagen.

 

Rett før vi ble fosterforeldre kjøpte vi oss hus (men alle utgiftene som følger med), jeg ble frikjøpt fra jobb for å være hjemme noe som gjorde at vi fikk ca 2000 mindre utbetalt i mnd. Så jeg føler vi alltid spiser litt av sparepengene våre.

 

Jeg bekymrer meg for rettsaken og fremtiden til barna.

 

Huff dette ble mye! Men det er så vanskelig å bære alt noen ganger:( men taushetsplikt er det begrenset hva man kan fortelle også

 

Nå skal jeg ta meg sammen, tørke tårene,gi barna mat, smile og komme meg ut døra.

 

Takk for at du orket å lese

 

[Gjest ->>-]

Er det et økonomisk overkommelig alternativ for dere at også din partner frikjøpes for en periode? Det høres jo ut som hvert av barna burde ha 100% voksen på seg ut fra beskrivelsen din.

[Anonym bruker]

Oi, jeg har selv to barn med under to års mellomrom og jeg blir dødssliten av og til.

 

Du har jo masse bekymringer og ting utenom bare barnestellet også.

 

Klart du blir sliten!

 

Du er utrolig flink, omsorgsfull og empatisk som gjør dette for disse barna som ikke har noen andre enn deg akkurat nå. Jeg gjør honnør og beundrer deg, selv om du blir sliten. Hadde jeg kjent deg og du fortalte meg at du var sliten hadde jeg overhodet ikke mistet respekten for deg ihvertfall, antagelig hadde jeg tilbudt meg å sitte med babyen på fanget en stund eller sitte i sandkassen med 2 åringen så du fikk lagt deg på sofaen med babyen i armkroken en liten time..

 

Ikke vær redd for å vise deg svak av og til, det gjør deg bare mennskelig vet du, vi blir alle slitne av og til, og akkurat nå har du litt ekstra å stri med.

[Anonym bruker]

Mannen min blir frikjøpt for en periode, men arbeidsgiveren kunne ikke slippe han på dagen (han får fri fra oktober) Så det blir bedre etter hvert:)

 

Mannen min er veldig flink til å hjelpe til altså, men han pusser opp barnerommene og stablet ved til vinteren i den lille "fritiden" han har.

 

HI

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg en tåre til i øyekroken, men fordi jeg blir rørt over det du skriver:)

 

 

Vet ikke hvorfor jeg føler det er vanskelig å innrømme, men tror det er pga dette er noe vi har valgt selv. Vi kunne jo sagt nei til den minste siden vi hadde det så flott med den elste på 20 mnd. Men siden de er søsken hadde vi ikke hjerte til det.

 

Nå sover den elste og mini koser på armen:) nydelige barn da!!!

 

Nå kommer snart min kjære hjem fra jobb, og det skal bli godt:)

 

 

[Libido-]

Hei

 

Her må du være ærlig med barnevernet. Fortell at du er sliten og trenger hjelp. Råder dere til å få mannen frikjøpt i en periode. Det skal ikke være noe problem. Fosterforeldre er da ingen superkrefter, vi er vanlig dødelige =) Ikke vær redd for å si at du er sliten!

 

Når det kommer til ditt frikjøp, synes jeg det er rart du må gå ned i lønn? Hvorfor det? Du skal da ikke lide økonomisk pga. fosterbarn. Du skal ha den samme lønnen som da du jobbet.

Oppå dette skal du ha en fast utgiftsdekkende sum pr. barn, men det er jeg sikker på at er ordnet =) Alle utgifter skal også kvitteres, slik at dere får det dekt det første året. Vi fikk 15.000 til å dekke opp innkjøp da vi fikk fosterbaby. Det brukte vi selvsagt opp den første uken, så vi fikk 15.000 nye. Nå er det jo litt forskjellig hva barna har med seg og ikke. Men mange kommer uten noe, så da blir det selvsagt mange og store innkjøp.

 

 

 

 

[Libido-]

har da ingen superkrefter, skulle det selvsagt stå =)

[Anonym bruker]

Hei:)

 

Skal ta mot til meg å snakke med BV, hadde vært godt med litt støtte frem til rettsakene er ferdig og mannen min blir frikjøpt.

 

Egentlig hadde jeg min lønn det første året, men bare grunnlønna.

I min egentlig jobb har jeg turnus, så jeg fikk kveld, helg og helligdagstillegg. BV ville bare betale grunnlønna +utgiftdekkene.

Etter et år så fikk jeg BV sin lønn, det var ikke så stor forskjell fra min (-1000kr i mnd ca)

 

Når den elste kom til oss fikk vi 10000, ikke et øre mer!!

Hvis det ikke hadde vært for at vi fikk arve seng, bilsete og noen andre småting av svigesøster hadde vi måtte betale ganske mye selv.

 

Har ny kommune med den vesle, de var helt topp i forhold. Der fikk vi 19000 til seng, barnevogn osv. Og mannen min får helt lik lønn som før.

 

Det elste barnet hadde ikke med seg noe mer en klærne på kroppen, det minste hadde en pose med tøy.

 

 

 

[Anonym bruker]

Aller først; fantastisk at dere har tatt til dere barna, gir dem kjærlighet, trygghet og stabilitet (så godt det lar seg gjøre under disse omstendighetene).

 

Ingen har superkrefter! Jeg vet ikke hva jeg kan si annet enn; hold ut! Snart er det oktober (går fort nå), og da blir livet mye enklere for dere!

 

Sender deg en klem

[Anonym bruker]

Tar i mot klemmen med åpene armer

Fikk en god en av mannen også i dag:)

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei:)

Vi har en fostergutt på 4 år. Han har masse "problemer", som gjør at han er mye mer krevende enn en "vanlig" 4 åring. Vi har blitt lovet masse hjelp fra dag en, men BV har trukket vekk det ene hjelpetiltaket etter det andre. Faktisk så har vi ikke fått noe som helst hjelp..

 

Jeg forstår veldig godt at du er sliten!! Det er krevende å ta seg av barn man egentlig ikke kjenner. Ikke vite hvorfor de reagerer som de reagerer osv. I tilllegg er det en stor påkjenning å skulle forholde seg til bv, biologiske foreldre og andre instanser som er inni bildet.

 

Mitt beste råd er at du gir beskjed hvordan du føler deg! Det er lov til å bli sliten!!!

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Huff, jeg håper dere får den hjelpen og støtten dere trenger!

 

Etter å ha snakket ut med mannen min (og fått god støtte her i dag) føler jeg meg mye bedre. Vi skal klare denne litt harde perioden:)

 

HI