Hormoner. En morsom ting!

[Pil]

Jeg har vært veldig rolig hele (det ennå korte) svangerskapet. Er nå i uke 12. Jeg har rett og slett følt meg veldig ballansert!

 

Men i dag.....!!!

 

Jeg er dårlig på kvelden og morgenen, og tåler lite lukter før jeg kaster opp på disse tidene. Før jeg gikk ut av sengen sendte jeg en sms av typen: Håper du får en fin dag på jobb, kjære. Elsker deg osv osv.

 

Da jeg stod opp rundt kl 09.30 og tuslet inn på kjøkkenet (etter å ha kastet opp det jeg klarte av magesyre), så jeg at kjøkkenet ikke var ryddet fra i går! Det lå matrester og tallerkener på benken. Nå har jeg fra før av en standard om at dette ikke går an,men.. Det skal i hvert fall ikke være slik nå! JEG KOKTE inni meg! Tårene bare rant! Livet var så urettferdig.......!

 

Så da sendte jeg kjapt en ny sms med en litt annen tone: En av dine forbanna få oppgaver er å rydde kjøkkenet og gå ut med søpla hver dag!! Jeg leker ikke kvalm for faen!!!

 

...og stakkars samboern min som gjør sitt beste. Jobber fra 7 til 19 hver dag, lager middag, rydder og vasker. ...Så hadde han glemt det igår kveld, fordi strømmen gikk. Samvittigheten min var ikke helt god da han ringte for å beklage seg. Da kom tårene igjen for fullt, denne gangen fordi jeg ble så lei meg.

 

Haha, hormoner! Noen andre som har kjent på dem?

 

 

[L_i_n_d_a]

Joda hormoner har jeg... i bøtter og spann...

En kveld jeg og mannen satt å så på tv sier han til meg: "Puppene dine har blitt så store og fine." Da satte jeg i å gråte og sa: " og det kan du si nå liksom. Nå som jeg bare blir feitere og feitere". Så ble jeg sur og gikk å la meg...

 

I dag skulle jeg på trening kl 20. Mannen hadde lovet å komme hjem til 3-åringen vår slik at jeg rakk det. Han svingte inn på gårdsplassen akkurat kl 20. Det er bare et par minutter å gå til treninga. Så litt sånn småsur trasket jeg ivei. Men plutselig bråsnudde jeg og trampet inn i huset. JEG KAN IKKE GÅ PÅ TRENING NÅR JEG KOMMER ALTFOR SEINT: DU KUNNE GODT RINGT Å SAGT AT DU IKKE RAKK Å KOMME HJEM I TIDE. så var det tid for å felle noen tårer igjen. Vel vitende om at jeg kun hadde vært noen få minutter for sein til trening og at de mest sannsynlig ikke hadde fått begynt enda uansett... Jeg har ingen annen forklaring på dette enn hormoner...

 

Ja ja man kan jo ikke gjøre annet enn å le av det i ettertid. Men føler ikke jeg har helt kontroll på kroppen min og mine utbrudd gitt... og jammen meg er det noen månder igjen før den lille melder sin ankomst.